I historielagets område har det vært politistasjoner og fengsel fra langt tilbake og helt frem til vår tid og Marte M. Ofstad (sekretær i historielaget og formidler på Interkulturelt Museum/Oslo Museum) og Caroline Juterud (historiker og foto-/filmansvarlig ved Oslo Byarkiv) hadde funnet frem mye interessant stoff. Marte fortalte om straffemetoder og straffesteder i byen og Caroline fortalte historien til en person, Jens Christian Sivertsen, og hans livsløp på 1800-tallet. Foto: Botsfengslet sett fra Grønlandsleiret og opp gjennom Egon Olsens allé.
Del 1 – Straffemetoder og straffesteder.
Marte M. Ofstad, foto S. Johansen Kart over Galgeberg fra 1797.
Marte startet med Galgeberg og middelalderen. Hun viste et kart fra 1742 hvor galge og steile var tegnet inn, men det foregikk henrettelser her også tidligere det kjenner man til fra enda eldre skriftlige kilder. Selve galgen skal ha stått omtrent der hvor flaggstangen til boliglaget Galgeberg 3 nå ligger.
Det var mange ulike straffemetoder. Martestokker ble ofte brukt og ordet kommer fra marte/martre det vil si pine. Steile og hjul betød at kroppen ble plassert, og ofte ødelagt, der et vognhjul var plassert på toppen av en høy stokk/steile. Pengebøter og gapestokk var imidlertid det mest vanlige, men brennemerking og amputasjoner var også vanlig. Fengselsstraffer ble innført med Magnus Lagabøters landslov i 1274 (750 års jubileum i 2024). Man kunne også dømmes fredløs og miste alt man eide.
I Norge var imidlertid halshogging den vanlige henrettelsesmetoden for sivile lovbrudd inntil dødsstraff i fredstid ble avskaffet. Den siste halshoggingen i Norge, var Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen, som ble henrettet 25. februar 1876. Almuen ble halshugd med øks, mens mer velstående folk fikk bruke sverd. Ble det brukt sverd fikk du dessuten bli begravet på kirkegården. Dersom liket skulle stilles ut etter henrettelsen foregikk det hele utenfor byen, men gjerne ved de største innfartsveiene. Skulle hendelsen virke ekstra avskrekkende foregikk henrettelsen på byens torg.
Gamle rådhus i Oslo er fra 1641 og her var det både skjenkestue og arrest i kjelleren. Den mest kjente fangen derfra er Hans Nilsen Hauge, men han fikk sitte i 2. etg. i en sidebygning. Huset er gjenoppbygget på Norsk Folkemuseum. Etter brannen i Oslo (nå Gamlebyen) i 1624 ble 5 kvinner fengslet og dømt for trolldom, dvs en synd som Gud straffet byen med. Minst 3 av dem ble halshugget. Vi kjenner ellers ikke til at det forekom heksebrenning i Oslo.
Skarpretterboligen på Galgeberg. Foto: Karin Arnesen Galgeberg 3, 1937. Foto: A.B. Wilse, Oslo Museum.
Marte fortalte om skarpretterne og deres arbeide. Skarpretteren var en bøddel som avlivet med øks og sverd, mens en bøddel sto for henging og bålbrenning, men også torturering. Men etter hvert ble det et felles begrep. Den siste henrettelsen nær Oslo foregikk på Etterstadsletta i 1864 og 5000 tilskuere møtte opp og så at 2 menn ble halshugget etter å ha blitt dømt for et rovmord.
En stor del av Akershus festning er blitt brukt som fengsel og i 1732 ble Slaveriet opprettet. Datidens kriminalomsorg var ikke bare straff, men også oppbevaring for å beskytte samfunnet. Slavene ble satt til offentlig arbeide. Den mest kjente er Gjest Bårdsen. På midten av 1800-tallet het det Akershus straffeanstalt og 1900 ble navnet Akershus landsfengsel. Tyskerne brukte det også som fengsel under okkupasjonen. Det ble først nedlagt i 1950.
Slaveriet på Akershus, 1895. Foto: H. Wingaard, Oslo Museum. Tukthuset, Storgata 33, 1910. Foto: Olaf M.P. Væring. Oslo Museum.
Tukthusene kom på første halvdel av 1700-tallet og skulle fungere som forbedringsanstalter. Man ville bekjempe tigging og løsgjengeri og arbeidsføre fattige skulle arbeide. De ble raskt straffeanstalter og fra 1813 var det fengsel. Tukthuset i Oslo ble revet på 1930-tallet. Rester av muren kan du finne i Youngsgata i dag. De 100 skjelettene man fant fra tukthuskirkegården ble samtidig overført til Oldsaksamlingen.
Mangelsgården, (Prinds Augusts Minde. Storgata 36, 1890. Foto: Olaf M.P. Væring.
I 1819 åpnet arbeidsanstalten Prinds August Minde, en stiftelse som hadde kjøpt herskapsvillaen Mangelsgården. Man ville ha fattige og arbeidsløse i arbeid, men det ble fort en tvangsarbeidsanstalt. Samtidig ble det også sinnsykeasyl, fattigsykehus, dampkjøkken og politilegens kontor for visitasjon av prostituerte. Det var et hardt sted å havne.
Men også Asylet på Grønland har blitt brukt som arrest. I 1801 folketellingen står det at gården hadde 14 beboere og 6 arrestanter. Imidlertid ble et nytt og moderne fengsel bygget i Grønlandsleiret og sto ferdig i 1851. Botsfengslet er bygget etter det såkalte Philadelphia-prinsippet. Fangene ble isolert fra andre innsatte og derved mulig dårlig påvirkning. De satt i eneceller for å angre sine synder, derav botsfengsel. Bak det vi kjenner som Botsfengslet ligger en gul bygning. Den kalles Bayern siden bygningene opprinnelig hadde tilhørt Christiania Aktie-Ølbryggeri. I dag er den opprinnelige bygningen fredet, men Bayern fungerer fremdeles som fengsel. Hva som skjer med den fredede delen, er usikkert. Men det som ligger fast er navnet på den prektige alleen som går opp til den gamle hovedinngangen. Den alleen har fått navn etter selveste Egon Olsen!
Utsikt fra Botsfengslet mot Grønland og to interiørbilder, 1929. Anders Beer Wilse. Oslo Museum.
Hun rundet av med å fortelle litt om de politistasjonene i vårt distrikt og som vi kjenner i dag, ikke minst Grønland politistasjon i Tøyen hvor historielaget har sine medlemsmøter.
Del 2 følger i neste artikkel.
Referat Karin Arnesen, nestleder
