"Frøken-fotball" på Frogner

"Frøken-fotball" på Frogner

Publisert av Karin E. Arnesen den 01.03.23.

Bilde av den første kvinnefotballkampen i Norge i ukjent avis. Dame nummer to fra venstre er mor til forfatteren, Lill-Anna Dancke. Hun var 18 år på det tidspunktet.

Forfatter Jon Bech.

Fotball kom til Norge fra Storbritannia på 1880-tallet. I årene som fulgte var det ofte briter som påtok seg oppgaven med å lære nordmenn å spille fotball. I 1886 ble den første fotballklubben dannet i Oslo med navnet Christiania Fotball Club. Allerede i 1887 anbefalte fotballpioneren Laurentius Urdahl ballspill for kvinner og oppfordret interesserte menn til å opprette fotballklubber for kvinner.

Ingen vet nøyaktig når de første fotballkampene for kvinner ble spilt i Norge. Mye tyder på at Østfold var et pionerfylke for kvinnefotball i Norge. I 1918 kunne avisen Øvre Smaalenene opplyse at Askim IF vurderte å sette i gang et damelag i fotball dersom det tegnet seg et tilstrekkelig antall damer og at det fantes en dame i Askim som kunne ta på seg trenerrollen.

I 1919 spilte kvinneklubben Frøya noen kamper på Frogner Stadion mot et herrelag som besto av skuespillere i ulik utkledning samt noen klovner fra Cirkus Norbeck. Det siste forteller mye om seriøsiteten – eller mangel på sådan. Majoriteten av de kvinnelige spillerne var ukjent. En av kampene hadde angivelig 5000 tilskuere. Inntektene fra kampene gikk til et veldedig formål. Det het om de kvinnelige spillerne at de var «kjekke og friske» og ga i sine «fikse drakter (typiske engelske fotballdrakter) et godt inntrykk».

De første tiårene utviklet fotball seg først og fremst på mennenes premisser. Verken den borgerlige idrettsbevegelsen eller arbeideridretten var synnerlig interesserte i damefotball eller kvinneidrett overhodet. Men det var lokal aktivitet flere steder, både på Nesodden, Hamar-området, Moss, Lillehammer, Alta, Trondheim, Brandbu, Sarpsborg, Ringsaker, Porsgrunn, Rogaland og i Tromsø. Flere steder ble aktiviteten hindret at mangelen på motstandere i naboområdet. I 1921 spilte damelaget Heia i Moss flere kamper, bl.a. en oppvisningskamp mot old boys-laget til Moss idrettsforening og et herrelag fra Askim. De deltok også i en kamp mot et annet kvinnelag. Men Heias lokale suksess ble kortvarig – tidlig i 1922 uttalte den daværende fotballpresident Reidar Bergh til Moss Avis at Forbundet ikke ville vite av kvinnelige fotballspillere.

Atna husmorlags fotballag med spillemann og dommer, ca. 1950. Fra venstre: Solveig Vilholmen, Palma Erlandsen, Hans Kolbjørn Nordby spillemann, Magnhild Østhagen, Asta Kjølhamar, Anna Enoksen, Alfhild Stang på kne, Ellen Skau, Emma Bjørnstad, dommer Olaf Koppang, Klara Atnedal, Karen Iversen, Johanne Borlaug og Målfrid Husom. Foto: Anno Museum i NOrd-Østerdalen/digitaltmuseum.no

De første kvinnefotballkampene i Norge var i stor grad show-kamper og var mer å regne som variete-teater enn fotball.

I juni 1928 var det stor ståhei i hovedstaden: 4 kvinnelige fotballag – hver med 11 spillere - skulle konkurrere mot hverandre i et veldedighetsoppgjør på Frogner Stadion lørdag 16. juni. Tidsskriftet «Idrettsliv» skrev feilaktig at det var tale om de første damefotballkamper i Norge. Medieoppmerksomheten var uansett enorm. «Interessen er stor» kunne Aftenposten fortelle. Avisen kunne avsløre at lagene trente på Gressbanen og «annetsteds». Arbeiderbladet kunne lokke med «Oslos vakreste damer». Noen brukt betegnelse «frøkenfotball på Frogner». «Damefotball er blitt en kjensgjerning», skrev Dagbladet. Ifølge avisen var det «de 44 vakreste unge damer denne for damecharme så berømte byen kan prestere» som skulle i ilden. Avisen kunne også opplyse at spillerne ikke var utrustet med fotballstøvler eller leggbeskyttere, noe den kvinnelige ynde ikke ville tåle, så kampene ble spilt med lett ball og turnsko. Spillerne var iført tekkelige korte tennisskjørt, hvite knestrømper og pannebånd i lagets farger.

Det var fire tilfeldig inndelte lag med hver sin farge; rød, blå, hvit og grønn.

Inntekten fra arrangementet skulle gå til Marialosjens Byggefond. Alt tyder på at kampene var en kommersiell suksess. Fotball spilt av unge piker falt tydeligvis i smak hos publikum. Ifølge Aftenposten hadde 4000 tilskuere møtt fram, deriblant kronprins Olav, som sto for overrekkelsen av seierstrofeet.

       

Fra venstre Helga Heidenreich, Signe Aars-Johansen, Berit Sverre og Sonja Henie. Aftenposten 16. juni 1928. Foto til høyre: Portrett av Sonja Henie i garderoben, 1953. Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museum

Kapteinene på de fire lagene var Helga Heidenreich, Signe Aars-Johansen, Berit Sverre og Sonja Henie. Hvilke kvalifikasjoner de fire kapteinene og de øvrige spillere hadde, er ikke kjent, heller ikke hvordan utvelgelsen av de fire lagene foregikk. Ett av lagene hørte angivelig til på Bygdø. Det grønne laget besto etter sigende av elever ved Oslo Handelsgymnasium. Sonja Henie var selvfølgelig det store trekkplasteret. Hun var en skikkelig kjendis og hadde vunnet sitt første OL-gull i kunstløp vinteren før. Folk tok ikke spillet særlig seriøst og kom til Frogner stadion, ikke så mye p.g.a. idrettsprestasjonene, som for å bivåne showet.

Det røde laget ble tilkjent seieren etter å ha spilt 0 – 0 i finalen, godt hjulpet av stil-, utseende- og aktivitetspoeng tildelt av kampdommeren.

Den mer show-pregete del av kvinnefotballen («showball») fikk lov til å blomstre, side om side med klubbfotballen, bl.a. på Kongsberg. Under et arrangement der i 1928 sto damefotball på programmet sammen med trillebårkjøring og sekkeløp. I Brumunddal ble det St. Hansaften 1931 arrangert en «humoristisk» fotballkamp med «damer contra gubber». Damefotballag fra arbeideridrettslagene Frigg og Amatør fungerte som det muntre innslag under et 1.mai-arrangement i Bergen i 1933. Begge lagene var medlemmer av Arbeidernes Idrettsforbund (AIF), som i perioden 1924 – 1940 eksisterte utenfor det «borgerlige» Norges landsforbund for idrett.

 Fra 1928 og fram til midten av 1930-tallet fantes det flere kvinnelag som spilte fotball i Norge. Felles for alle disse såkalte damelagene var at de forsvant like fort som de kom. Også i etterkrigstiden spilt kvinner hovedsakelig show-kamper. Først på 1970-tallet begynte kvinnefotballen for alvor å rulle i Norge.

 

Kilder:

Artikkel fra Selskabet for Oslo Byes Vel sitt tidsskrift St. Hallvard nr. 4/2022. 

Jonathan van Haaster: «The reporting of Norwegian newspapers on women’s football in Norway. A look into societal gender issues in Norwegian football» (Master Thesis for the Department of Media and Communication, University of Oslo, 30 June 2020)

Bente Ovedie Skogvang: «Toppidrett – et felt i forandring» (Doktorgradsavhandling Norges Idrettshøgskole 2006)

M. Goksøyr og F. Olstad: «Fotball! Norges Fotballforbund 100 år» (Norges Forballforbund 2002)

Rolf Hofmo: «Idrett og politikk» (Det norske arbeidspartis forlag 1933)

«Kvinnefotball i Norge – Begynnelsen», Josimar 04/2019