Holocaust i Lakkegata

Holocaust i Lakkegata

Publisert av Karin E. Arnesen den 05.05.22. Oppdatert 05.11.22.


Ved styremedlem i EGT-historielag Erik Odgaard, mai 2022.

Høsten 1940 bodde det 18 jøder i Lakkegata. 11 av disse bodde i Lakkegata 71, 6 i Lakkegata 15 A og den siste i Lakkegata 17. Av disse ble 17 deportert til i Auschwitz i 1942 og 1943. Alle 17 ble drept, 16 i 1942 og 43 mens den siste overlevende ble drept under en dødsmarsj våren 1945. Bare den eldste av de 18, Sara Gordon, unnslapp da hun led en naturlig død i 1941. 10 av de 17 hadde tilknytning til familien Gordon, 6 kom fra familien Bodd og den siste var en tysk-jødisk flyktning, Edith Raphael.

Alle ofrene er navngitte med bilder og omtale fordi de ikke bare skal drukne i det store, anonyme

regnskapet over Holocaustofre. Vi starter med familien Gordon i gråbeingården med adresse
Lakkegata 71.

Familien Gordon i Lakkegata 71.
Aron Gordon (f. 1861) og hans hustru Sara (f. 1864) kom fra byen Skuodas nordvest i Litauen helt på 
grensen til Latvia. Byens jøder som dominerte handelsvirksomheten i byen, utgjorde i 1897 ca. 60% 
av byens befolkning. På den tiden var de baltiske statene en del av tsarens Russland. På slutten av 
1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det jevnlig pogromer mot jødene i Russland. Mange 
jøder valgte derfor å forlate landet. Det gjorde også ekteparet Gordon. 

I 1903 kom de til Norge sammen med sine tre døtre Esther (f. 1888), Lina (f. 1895) og Hanna (f. 1897), 
alle født i Skoudas. I 1905 fikk Aron og Sara Gordon sitt fjerde og siste barn, sønnen Bernhard. 

I Oslo adressebok for 1913 bor Aron Gordon i Calmeyers gate 17, 1. etasje, mens han i Oslo 
adressebok for 1918 bor i 1. etasje i gråbeingården i Lakkegata 71 der han også driver en Tobakk & 
frukthandel. Samme adresse har også familien Gordon i folketellingen i 1923 der Aron står oppført 
som arbeidsudyktig og Sara som husmor. Den 18 år gamle sønnen Bernhard er da den eneste av 
barna som fremdeles bor hjemme. 

Aron Gordon døde i 1926. Sønnen Bernhard drev en periode tobakkshandelen etter faren i Lakkegata 
71. Et par år senere overtok enken Sara forretningslokalene fra sin sønn og startet i stedet en 
kolonialhandel. Denne drev hun i nesten 10 år før hun overlot stafettpinnen til sin svigerdatter Edith 
som var gift med sønnen Bernhard, noe vi kommer tilbake til senere.

Hjørnebygningen er Lakkegata 71. Videre innover i bildet ligger gråbeingårdene Jens Bjelkes gate 14 
og 16 før Sars gate går opp til venstre. I nr. 71 bodde ekteparet Aron og Sara Gordon i 1. etasje. Her 
drev også Sara en kolonialforretning som ble overtatt av hennes svigerdatter Edith (f. Bodd) i 1938 og 
som sistnevnte drev helt fram til arrestasjonen og deportasjonen av jødene høsten 1942. Denne 
butikken lå der kaféen Gråbein holder til i dag.

Sara levde helt til sin død i 1941 i Lakkegata 71, mesteparten av tiden trolig i 1. etasje, men den siste 
tiden fram til hun døde i 1941 bodde hun hos sin nesteldste datter, gift Gedanken, i 3. etasje. Sara 
som ville ha vært 78 år høsten 1942, led dermed en naturlig død og slapp å bli sendt til Auschwitz.

Arons og Saras to eldste døtre var de som forlot redet først og stiftet familie. I 1909 giftet den eldste 
datteren Esther seg med Isak Jaffe fra Vilnius i Litauen. De bosatte seg i Ebbells gate 7. Fra rundt 1915 
flyttet de til Lakkegata 71 der de fremdeles bodde da tyskerne angrep Norge. Familien Jaffe bodde i 
2. etasje.

Den nesteldste datteren Lina giftet seg i 1915 med Josef Gedanken, opprinnelig fra Lodz i Polen, som 
kom til Norge året før. Familien Gedanken flyttet antagelig noe senere inn i Lakkegata 71 enn 
familien Jaffe da de ikke finnes i adressebøkene for 1918. Det kan imidlertid skyldes at de i de første 
årene ikke leide egen leilighet i gården, men bodde i leiligheten som enten Aron Gordon eller Isak
Jaffe leide. Familien Gedanken bodde mange år i 2.etasje, samme etasje som familien Jaffe. De siste 
årene fram til høsten 1942 bodde de i en leilighet i 3. etasje.

Ekteparet Jaffe fikk tre døtre Cecilie f. 1911, Ida f. 1912 og Hanna f. 1914. Ekteparet Gedanken fikk 
én datter, Lilly f. 1916, og to sønner, Heiman David f. 1922 og Bjørn Jonny f. 1925.

Ungeflokken i bakgården til Lakkegata 71. Er noen av de seks barna i familene Jaffe og Gedanken 
med på bildet? (Foto av Andres B. Wilse tatt ca. 1925-30.)

Høsten 1942 bodde alle de 10 medlemmene av familiene Jaffe og Gedanken, fem på hver, fremdeles i Lakkegata 71. 9 av dem ble deportert til Auschwitz med D/S Donau den 26. november 1942 bortsett fra familiefaren Josef Gedanken som ble deportert med MS Gotenland 25. februar 1943. Ingen av dem overlevde. En nærmere beskrivelse av historien om familiene Jaffe og Gedanken og deres grusomme skjebne er gitt i min artikkel «Hanna Jaffe og Lilly Gedanken» som ble publisert både på Facebook-siden og på hjemmesiden til EGT-historielag i 2020.

Hva skjedde med Aron og Saras yngste datter Hanna og sønnen Bernhard?

I 1915 skal Hanna som det året fylte 18 år, ha fått en sønn utenfor ekteskap. Han ble adoptert bort 
rett etter fødselen. Jødisk Museum kjenner ikke til om denne sønnen har etterkommere i dag. I 1922 
emigrerte Hanna til USA. Med tiden giftet hun seg her med en Krantman. De fikk ingen barn. Hanna 
levde i USA fram til sin død i 1956, bare 59 år gammel.

Bernhard giftet seg med den fire år eldre Edith Bodd på slutten av 1920-tallet. De bodde de første 
årene i Bekkegate 6 (fra 1952 omdøpt til Tøyenbekken) hos Ediths foreldre (se under om familien 
Bodd). Bernhard og Edith fikk tre barn, Ahren (Arne) i 1928, Leopold (Leo) i 1932 og Doris i 1934. På 
1930-tallet fram til ca. 1936 bodde de i Herslebs gate 13 før de en periode flyttet nok en gang inn hos 
Ediths foreldre, som da bodde i Lakkegata 15A. Fra ca. 1938 og fram til aksjonen mot jødene høsten 
1942 bodde Bernhard og Edith i Bjerregaards gate 41. Deres tre barn gikk på Ila skole. 

Bernhard Gordon drev fra slutten av 1920-tallet fram til høsten 1942 forretningen Trikotasjehjørnet i 
Jens Bjelkes gate 12. Trikotasjehjørnet lå på hjørnet av Jens Bjelkes gate og Lakkegata, dvs. tvers 
overfor kolonialforretningen på motsatt side av Lakkegata som Bernhards mor drev fram til ca. 1938 
og som deretter ble overtatt av Bernhards hustru Edith fram til arrestasjonen av de norske jødene 
høsten 1942. Det betød at ekteparet Bernhard og Edith under krigen fremdeles hadde en sterk
tilknytning både familiært og jobbmessig til Lakkegata. Bernhard Gordon var kantor i Det Mosaiske 
Trossamfunn (D.M.T.) og satt også i styret der før og etter den tyske okkupasjonen, en posisjon han 
syntes å ha hatt inntil aktiviteten i menigheten helt opphørte sommer/tidlig høst 1942.

Bernhard ble arrestert den 26. oktober under den store aksjonen mot heljødiske menn i Norge. Den 
26. november ble han deportert med D/S Donau til Stettin og derfra videre til Auschwitz. På skipet 
ble han gjenforent med sin kone Edith og deres tre barn på 14, 10 og 8 år. Men «lykken» ble 
kortvarig. Alle de fem medlemmene i familien Gordon ble ved ankomsten til Auschwitz sendt 
umiddelbart i gasskammer og drept.
 

Ekteparet Bernhard og Edith Gordon drev før og under krigen fram til høsten 1942 hver sin forretning 
på Tøyen, hhv. Trikotasjehjørnet i Jens Bjelkes gate 12 og en kolonialbutikk på motsatt hjørne i 
Lakkegata 71 (i gråbeingården). Ekteparet ble deportert med D/S Donau sammen med sine tre barn. 
Alle fem ble sendt rett i gasskammer ved ankomsten til Auschwitz 1. desember 1942.

Familien Bodd i Lakkegata 15A.
Det gjenstår å redegjøre for de siste syv jødene som bodde i Lakkegata høsten 1940. Seks av disse 
bodde i Lakkegata 15A og tilhørte familien Bodd. Under krigen besto denne familien av Leiser og 
hans annen kone Janta samt farens fire barn fra første ekteskap: Moritz f. 1903, Anna f. 1908, 
Bernhard f. 1912 og Sofie f. 1913. 

Leiser og hans første kone Liebe var begge fra Litauen. Han var født i Zidikai i 1872; Liebe i 1874. De
kom til Norge fra Litauen i 1901. I tillegg til de fire nevnte barna hadde de to eldre barn, Salomon og 
Edith som var født i hhv. 1898 og 1901 samt Lilly Blomma f. i 1906. 

I folketellingen i 1910 bor familien Bodd i Tøyengata 12 i 3.etasje. I tillegg til kjernefamilien som da 
består av foreldre og fem barn, bor Liebes mor Dora Stiris og hennes søster Julie Stiris i leiligheten. 
Leiser står oppført som handelsmann i kolonial.

I Oslo adressebok for 1913 har handelsmann Leiser Bodd og familien flyttet til Bekkegate 6 (nå 
Tøyenbekken 6). Leisers første kone Liebe døde i 1926. I adresseboka for 1934 bor han fremdeles på 
denne adressen. Under yrke står han nå oppført som kjøtthandler i Mosaiske Trossamfunds 
Kjøttforretning. 

Leiser flyttet i 1934 med sin familie inn i en leilighet i et nytt bygg i Lakkegata 15A. Det var i denne 
leiligheten hans datter Edith og hans svigersønn Bernhard Gordon med tre barn flyttet inn for en 
periode på ca. 2 år i perioden 1936-38. Kanskje datteren og svigersønnen flyttet ut da enkemannen 
Leiser inngikk et nytt ekteskap i 1938 med Janta (Yentel) Stiris som var født i Litauen i 1902. Janta var 
trolig i slekt med hans første kone som også hadde familienavnet Stiris. 

Bekkegata (nåværende Tøyenbekken) sett i retning Nordbygata. Grønland politistasjon til venstre. De 
to fire etasjers byggene til høyre er nr. 4 (nærmest Nordbygata) og nr. 6. Familien til Leiser Bodd 
bodde i nr. 6 i drøyt 20 år fram til de flyttet inn i Lakkegata 15A da det sto ferdig i 1934. (Foto fra 1943. 
Fotograf ukjent. Tilhører Oslo Byarkiv.)

Leiser Bodd unngikk å bli arrestert og satt i fangeleir under aksjonen mot mannlige jøder den 26. 
oktober 1942. Grunnen må ha vært høy alder og svak helse. I stedet ble han arrestert den 26. 
november og ført til D/S Donau sammen med sin kone Janta og hans to døtre som fremdeles bodde 
hjemme i Lakkegata 15A, Anna og Sofie. Hans tre sønner hadde allerede blitt arrestert den 26. 
oktober og brakt til Berg fangeleir utenfor Tønsberg etter først et kort opphold på Bredtvet. Hans 
fem barnebarn av hannkjønn ble også arrestert den 26. oktober og brakt til Berg fangeleir etter først
å ha vært to dager på Bredtvet. Om bord på D/S Donau befant hele den nære familien til Leiser Bodd 
seg med unntak av den ene datteren Lilly Blomma (da gift Krupp) som hadde klart å rømme til 
Sverige tidligere i november. Det inkluderte:
• Leiser Bodd og hans annen hustru Janta.
• Alle hans fire ugifte barn som fremdeles bodde hjemme – Moritz (39 år), Anna (34 år), 
Bernhard (30 år) og Sofie (29 år)
• Eldstesønnen Salomon (44 år) og hans kone Rakel (45 år) og deres fem barn, tvillingparet
Mary Dora og Arvid f. 1922, tvillingparet Liv og Bjørn Benjamin f. 1926 og yngstemann Isak f. 
1927. De bodde et godt stykke utenfor datidens bygrense, i Haneborgveien 70 på Fjellhamar.
• Datteren Edith (41 år) og hennes mann Bernhard Gordon og deres tre barn som bodde i 
Bjerregaardsgate 41 og som er omtalt tidligere.

Med andre ord hadde familiefaren Leiser sin kone, seks av sine sju barn og åtte av ni barnebarn, en 
svigersønn og en svigerdatter med på deportasjonen med D/S Donau. 

En grusommere skjebne enn det som rammet Leiser Bodd og hans familie fra Lakkegata 15A er 
vanskelig å forestille seg. Alle kvinner og barn samt Leiser selv og hans svigersønn Bernhard Gordon 
ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst Auschwitz 1. desember 1942. De som ikke umiddelbart 
ble sendt i gasskammeret, var Leisers sønn Salomon og to av Salomons sønner Arvid på 20 år og 
Bjørn Benjamin på 16 år, og Leisers to ugifte sønner Moritz og Bernhard. De tre første levde ikke 
lenge. Salomon Bodd ble drept 26. januar mens hans sønner Arvid og Bjørn Benjamin begge ble drept 
den 20. februar 1943. Dødsdatoen til Moritz er ukjent. Den som levde lengst, var Leisers sønn 
Bernhard som ble drept av en SS-vakt 8. april 1945 under en dødsmarsj fra Blankenburg i retning av 
Magdeburg. 

Lakkegata 15A (med Kid-skiltet) og Lakkegata 17 videre mot venstre. Foto tatt fra motsatt side av 
Nylandsveien. Breigata munner ut i Lakkegata til høyre for nr. 15A. Familien Bodd flyttet inn i 7. etasje 
i nr. 15A i 1934 og bodde der fram til tyskernes jødeaksjon for å utrydde de norske jødene høsten 
1942. I nr. 17 bodde den tysk-jødiske flyktningen Edith Raphael som også endte sitt liv i gasskammer i 
Auschwitz. Edith Raphael bodde i 8. etasje som ligger litt tilbaketrukket oppe på taket. I dag befinner 
det seg 6 snublesteiner i fortauet foran nr. 15 A og én foran nr. 17. (Foto Erik Odgaard, februar 2022).

Av alle Leisers barn var det kun Lilly Blomma som unnslapp Holocaust. Hun giftet seg med den to år 
yngre Israel Krupp i Bærum i 1933. I 1934 fikk de sitt eneste barn, Per. I Oslo adressebok for 1941 står 
de oppført med leilighet i Calmeyers gate 15 i Hausmannskvartalet, dvs. kort avstand til Lilly 
Blommas far, stemor og søsken i Lakkegata 15 A. Hennes mann drev Oslo Linsømfabrikk der han var 
disponent. Israel Krupp var sportslig anlagt, en habil skiløper og ikke minst en god fotballspiller. Han 
fikk med seg en landskamp mot Sveits i 1930. 

Israel Krupp må ha tjent gode penger på sin konfeksjonsfabrikk da han i begynnelsen av krigen kjøpte 
restene av det nedbrente Tofte Høifjellshotell i Sør-Fron. Det hadde blitt benyttet av de tyske 
okkupanter som «Skiheim der Luftkommando» inntil det ble ødelagt av brann i desember 1940. I 
1942 skal Lillys ektemann ha startet bygging av et stort nytt bolighus på den tidligere tomta til 
høyfjellshotellet.

Familien fikk imidlertid liten glede av det nye huset under krigen. I begynnelsen av november 1942
rømte Israel og Lilly Krupp sammen med sønnen Per til Sverige. Den 10. november fortalte han i 
avhør på Kjesäter flyktningmottak i Sverige at ikke så mange var gått i dekning som det tidligere var 
antatt: «Det skyldes at den hjelp man ventet å få fra organisasjonshold delvis sviktet.» Bortsett fra en 
søster som også klarte å rømme til Sverige i begynnelsen av november, mistet Israel Krupp alle sine 
øvrige fem søsken, far, niese og nevø i Auschwitz. 

I 1943 døde sønnen Per. Lilly fikk aldri noen flere barn. Dermed var det ikke lenger noen 
etterkommere etter Leiser Bodds barn i live.

I Sverige kom Israel Krupp med i motstandsarbeid, blant annet ble han sendt på kureroppdrag i 
Norge til fots og på ski. Etter krigen ble han tilknyttet forsvarets etterretning, bl.a. i «stay behind». 
Han hadde også et nært forhold til den nye staten Israel, ikke minst til en av dens grunnleggere, 
Golda Meir, som var statsminister fra 1969 til 1974.

I Oslo adressebok for 1946 står igjen Israel Krupp oppført som disponent i Oslo Linsømfabrikk. Da bor 
Lilly Blomma og hennes mann i Suhms gate 20 på Marienlyst. Han ble etter noen år skilt fra sin første 
kone og inngikk senere et nytt ekteskap. Fra begynnelsen av 1950-tallet bosatte han seg på gården i 
Sør-Fron dit han også flyttet sin konfeksjonsfabrikk som fikk navnet Hera fabrikker, Sør-Frons største 
arbeidsplass for kvinner med rundt 100 ansatte. I 1989 flyttet Israel Krupp tilbake til Oslo. 

Bonden og forretningsmannen Israel Krupp i avslappet positur i hammocken utenfor bolighuset på 
gården Tofte i Sør-Fron. (Foto: Johan Brun/Norsk folkemuseum.)

Lilly Blomma døde 14. oktober 1991. Med hennes død var det ikke lenger noen gjenlevende i Leiser 
og Liebe Bodds store etterslekt. Lilly Blommas eksmann Israel Krupp døde bare 11 dager senere. 

Edith Raphael i Lakkegata 17.

Edith Raphael var en tysk-jødisk flyktning i Oslo. Hun hadde ikke registrert seg på skjemaene som alle 
heljøder skulle fylle ut våren 1942. Dermed unngikk hun å bli arrestert og deportert med D/S Donau 
høsten 1942. Men en snau måned senere, på selveste julaften, ringte to menn fra Gestapo på 
dørklokka hjemme hos henne i 8. etasje i Lakkegata 17. Les mer om denne gripende historien om
Edith Raphael og hennes samboer og to barn i fortellingen «Postkortet fra Auschwitz» som snart blir 
lagt ut på historielagets hjemmesider. 

Jødiske forretninger i Lakkegata under krigen.
Som nevnt drev Bernhard Gordon og hans hustru Edith f. Bodd hver sin forretning i Lakkegata – han i 
Jens Bjelkes gate 12 på hjørnet av Lakkegata, hun vis-à-vis i gråbeingården i Lakkegata 71 – fra før 
krigen og fram til arrestasjonen og deportasjonen av heljøder høsten 1942. 

Det var også en tredje forretning i Lakkegata drevet av en jøde – Benjamin Fritjof Fridmann med 
forretningen «Fridmanns Frukthus» i nr. 24. Fridmann ble født i Horten i 1896 og var en av fem barn 
til barbermester David Fridmann og hustru Marie. Fra 1921 hadde Benjamin Fridmann jobbet som 
selvstendig næringsdrivende i Lakkegata 24 med «Fridmanns Frukthus». Han giftet seg med en norsk 
kvinne fra Drøbak i 1916, men ekteskapet endte senere i skilsmisse. Fridmann ble arrestert av det 
norske statspolitiet 26. oktober 1942 hjemme hos seg selv i Toftes gate 25A. Etter først å ha blitt 
brakt til Bredtvet fengsel, ble han overført til Berg fangeleir. En måned senere befant han seg om 
bord i D/S Donau med kurs for Stettin og videre til Auschwitz. «Her gikk Benjamin Fridmann til 
grunne i januar 1943» ifølge det norske Snublestein-prosjektet.


Benjamin Fridmann – eieren av «Fridmanns Frukthus» som ble deportert til Auschwitz der han gikk til 
grunne i januar 1943. (Foto fra Snublestein-prosjektet.) 


Lakkegata sett fra krysset ved Nordbygata i retning mot Grønland. Hausmanns gate går inn til høyre i 
bakkant av mannen i hatt og frakk. Hjørnegården mot Hausmanns gate der den samme mannen 
passerer, har adresse Lakkegata 24. Her lå forretningen «Fridmanns Frukthus» som ble drevet av 
Benjamin Fritjof Fridmann i 21 år fram til arrestasjonen av jødiske menn 26. oktober 1942. 

Oppsummering. Tallenes grusomme tale.
Høsten 1942 bodde det 6 +1 + 10 jøder i Lakkegata i hhv. nr. 15A, nr. 17 og nr. 71. 16 av disse ble 
deportert med D/S Donau i november 1942 mens den siste – Edith Raphael i nr. 17 - ble deportert 
med M/S Gotenland i februar 1943. Alle ble drept av tyskerne, de langt fleste i gasskammer. Det 
betyr at 17 av 17 beboere i Lakkegata ble drept av nazistene – en grusom statistikk.

Et av de mest kjente og uhyggeligste bilder fra krigen i Norge – deportasjonen av 532 jøder fra 
Akershuskaia 26. november 1942 med transportskipet D/S Donau til Stettin i Tyskland og videre med 
kuvogner til Auschwitz i Polen. 16 av de deporterte hadde hjemmeadresse i Lakkegata. Bare 9 av de 
532 vendte levende tilbake til Norge etter krigen. (Foto: Georg W. Fossum/NTB.)

Alle de drepte i Lakkegata 71 hadde sin opprinnelse i det jødiske ekteparet Aron og Sara Gordon, dvs. 
to av deres døtre som var gift Jaffe og Gedanken. De to døtrene med ektemenn og tre barn hver
mistet alle livet i Auschwitz. I tillegg ble Arons og Saras sønn Bernhard og deres svigerdatter Edith
som drev hver sin forretning i Lakkegata, drept i Auschwitz sammen med deres tre barn. Dermed ble 
12 etterkommere – 3 barn og 9 barnebarn - etter Aron og Sara Gordon i Lakkegata 71 samt tre 
svigerbarn, drept under Holocaust. Kun datteren Hanna overlevde på grunn av at hun hadde emigrert 
til USA i 1922. Bortsett fra mulige etterkommere etter en bortadoptert sønn til Hanna i 1915, er det i 
dag ingen etterkommere etter Aron og Sara Gordon i Lakkegata 71. Bilder av de 10 medlemmene av 
familiene Jaffe og Gedanken som har fått snublesteiner på fortauet utenfor Lakkegata 71, er vist i 
den tidligere artikkelen «Hanna Jaffe og Lilly Gedanken» på historielagets hjemmesider i 2020.

Situasjonen for ekteparet Leiser og Liebe Bodd i Lakkegata 15 A var enda verre hvis man utelukkende 
ser på antall ofre i etterslekten – barn og barnebarn pluss svigerbarn. De neste bildene viser hhv. de 
seks drepte fra Lakkegata 15A og deres snublesteiner som i dag ligger i fortauet utenfor bygget.
 

Fra venstre: Leiser Bodd, hans annen hustru Janja Bodd og hans sønn Moritz. Leiser og Janja ble 
sendt rett i gasskammer ved ankomst Auschwitz 1. desember 1942. Moritz ble satt i tvangsarbeid. 
Dødstidspunkt for ham er ukjent.

 

Fra venstre: De ugifte søsknene Anna Bodd, Bernhard Bodd og Sofie Bodd. Anna og Sofia ble sendt
rett i gasskammeret ved ankomst til Auschwitz 1. desember 1942. Bernhard ble drept av en SS-vakt 8.
april 1945 under en dødsmarsj fra Blankenburg i retning Magdeburg.

 

Snublesteinene i fortauet utenfor Lakkegata 15A for familien Bodd. Fotografier av de seks personene 
er vist på foregående bilder.

I tillegg ble Leisers eldste sønn Salomon med hustru og fem barn deportert med D/S Donau. Denne 
familien bodde på Fjellhamar. Alle ble drept.

Leisers datter Edith, hennes ektemann Bernhard Gordon og deres tre barn, var også med på 
dødsreisen med D/S Donau som tidligere nevnt under familien Gordon i Lakkegata 71. Alle ble drept.

Det betyr at totalt 18 av i alt 20 nære familiemedlemmer til Leiser Bodd, dvs. medregnet han selv, 
hans annen kone, hans barn, svigerbarn og barnebarn, ble drept under Holocaust. 

Lilly Blomma Bodd var som nevnt den eneste som unnslapp døden av hans «kjernefamilie» da hun 
klarte å rømme til Sverige sammen med sin mann Israel Krupp. Deres eneste barn Per døde i Sverige i 
1943, ni år gammel, så det betyr at det i dag ikke finnes en eneste etterkommer etter Leiser og Liebe 
Bodd. 

Det dystre bildet før og nå.

Sammen med Calmeyers gate i Hausmannkvartalet og Bjerregaards gate er Lakkegata i det øverste
sjiktet av gater/veier i Norge som ble hardest rammet under det norske Holocaust målt i antall
drepte.

Det er imidlertid ikke mulig å sammenlikne så dystre hendelser bare i antall drepte da det bak hvert
eneste dødsoffer ligger en individuell livshistorie og tragedie som alle er forskjellige. Det er uansett 
umulig å forstå hvordan noen kunne finne på og ikke minst klare å gjennomføre dette best planlagte, 
mest «industrialiserte» og grusomste kapitlet i «Bestialitetens historie». 

I disse dager da den verste krigen herjer Europa siden annen verdenskrig, er det klart for å skrive nye 
kapitler i «Bestialitetens historie». Ennå har ikke «Den sanne opplysningstiden» fått fotfeste på vår 
jord selv om menneskene i prinsippet aldri har hatt så rikelig tilgang på god informasjon for å gjøre 
egne vurderinger av hva som er «sant og usant». Samtidig er det et paradoks at muligheten til å 
manipulere en befolkning eller grupper av en befolkning aldri har vært større. Mengden av 
desinformasjon, bevisst feilinformasjon, løgner, «fake news» og ulike narrativ rir verden som aldri før 
i historien.


Calmeyers gate i Hausmannsvartalene – de femten kvartalene sør for Hausmanns gate hadde alt fra

1870-årene vært kjerneområdet for jødisk innvandring til Oslo. Her bodde det fremdeles mange jøder 
ved inngangen til 2. verdenskrig. Fra høyre Calmeyers gate nr. 11, nr. 13, nr. 15 (med den gamle 
jødiske synagogen i bakgården som i dag huser Jødisk Museum) og nr. 17 der Aron og Sara Gordon 
bodde før de flyttet til Lakkegata 71 en gang under første verdenskrig. Lilly Blomma, den eneste av 
Leiser Bodds barn som unngikk Holocaust, bodde i nr. 15 under krigen sammen med sin ektemann 
Israel Krupp og deres sønn Per inntil de rømte til Sverige høsten 1942