Likfunn i Akerselva juni 1943

Likfunn i Akerselva juni 1943

Publisert av Erik Odgaard den 17.04.21. Oppdatert 21.04.21.

Det store bildet over viser Akerselva sett fra Vaterlands bru nedover mot Schweigaards bru. Grønland til venstre, bygningene i Elvegata i Vaterland til høyre. Foto fra september 1942 osloblder.no

 

Krigens gru hjemsøker Heimdalsgata 27B sommeren 1943.

Et likfunn i Akerselva juni 1943 blir skjebnesvangert for motstandsbevegelsen i Oslo øst.

Personen har både kniv- og skuddsår. Det blir en sak for kriminalpolitiet som etter en obduksjon og åstedsundersøkelse identifiserer den unge mannen som Alf Gran. Kriminalpolitiet involverer Gestapo som lanserer en teori om at mannen har blitt likvidert av motstandsbevegelsen, i dette tilfelle den kommunistiske motstandsbevegelsen. Årsaken skulle ha vært at han hadde fått kalde føtter og ønsket å trekke seg ut av arbeidet med å spre illegale aviser. Det lyktes imidlertid ikke der og da å finne den eller de som stod bak likvideringen.

Et par tre uker senere skjer det et gjennombrudd i saken. Sjefen for det norske statspolitiet («Stapo»), den forhatte Karl Marthinsen (se bildet til venstre), får et anonymt brev datert 22. juni der det fortelles at familien Østerud i Heimdals gate 27B har kjennskap til Alf Gran. Det rettes flere beskyldninger mot familien Østerud og spesielt sønnen Olaf for å vise at de er farlige folk. Den 5. juli blir Olaf Østerud arrestert i hjemmet sitt i Heimdalsgata. Flere andre personer som viser seg å være sentrale personer innenfor Milorgs område D1312, blir også arrestert da de ankommer leiligheten for å møte Østerud som var områdesjef i D1312.

Dette var en verdifull fangst for nazimyndighetene, og saken ble allerede dagen etter oversendt til Gestapos avdeling for kommunistsaker, Referat IV A, for videre etterforskning der den havnet på Fru Karlsens bord. Kvinnen bak det tilforlatelig navnet fru Karlsen var en meget farlig person. Ingen annen innen Gestapo hadde så god oversikt over den kommunistiske motstandsbevegelsen som henne, spesielt alle nettverk og koblinger mellom ulike aktører. Denne innsikten kombinert med den grusomste tortur kunne få de arresterte til å snakke. Mens de mannlige gestapistene brukte rå kraft i sin tortur, bisto Fru Karlsen med små grusomme detaljer. Andre ganger skal hun visstnok ha oppholdt seg i et naborom mens den verste torturen pågikk for så komme inn igjen da offeret var tilstrekkelig mørnet og klar for avsløringer i nye forhør med henne.

Gertrud Thielicke Karlsen var opprinnelig tysk, født i en by i Sachsen i 1908. Bare 18 år gammel traff hun en 10 år eldre og grei nordmann i Tyskland, elektrikeren Olaf Karlsen, som hun ble forelsket i. Hun meldte seg ut av den nasjonalsosialistiske ungdomsbevegelsen, flyttet til Norge og giftet seg med sin kjæreste. De bosatte seg på Lillestrøm der hun med tiden ble norsk statsborger.

For henne ble ekteskapet etter hvert ulykkelig, spesielt fordi de forble barnløse. På slutten av 1930-tallet ble hun igjen fenget av den nazistiske ideologien som førte henne enda lenger vekk fra sin mann. Hun ville tilbake til Tyskland, men fikk ikke innreisetillatelse siden hun var norsk statsborger. I 1942 ble hun skilt. Da hadde hun også fått jobb i Gestapo IV A som tolk. Denne avdelingen jobbet spesielt med kampen mot kommunistene og mot Arbeiderpartiet, ulovlig fagforeningsarbeid og sabotasjeaksjoner. Hun startet med det hun etter krigen kalte «kartotekarbeid» over den illegale kommunistiske motstandsbevegelsen, noe som etter hvert gjorde henne til en livsfarlig motstander.

Den beryktede Gertrud Thielicke Karlsen i Gestapo avdeling IV A. Her har fru Karlsen på seg det tyske krigsfortjenestekors på jakkeslaget. I en hemmelig rapport fra Hjemmefronten fra høsten 1944 er hun beskrevet slik: «Primus motor blant personalet ved avd. IV A synes å være Gertrud Karlsen. Det sies at dersom hun blir tatt, vil arbeidet stoppe opp, hun har alle navn i hodet, husker alt og er et jern til å arbeide. Dertil passer hun også på at de øvrige ansatte gjør hvad og ikke legger sig bort i ting som ikke vedkommer dem.» Foto: Riksarkivet.

 

Olaf Østerud

Arrestasjonen av Olaf Østerud var et varp for Gestapo. Ikke bare fordi var han områdesjef for område D1312 innenfor Milorg Avsnitt Øst D13, men også fordi han i tillegg hadde gode kontakter til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Olaf Østerud hadde sin politiske bakgrunn fra Centrum Arbeiderungdomslag (AUL = AUF i dag) der han hadde meldt seg inn i 1937.

Milorg Avsnitt Øst D13 bestod av området øst for Akerselva som igjen bestod av tre områder, D1311, D1312 og D1313. D1311 og D1312 var områdene i Oslo øst hhv. sør og nord for Trondhjemsveien. D1313 var områdene utenfor daværende bygrense, dvs. i Østre Aker, Ekeberg og Nordstrand. Ved årsskiftet 1942/43 omfattet Milorg avsnitt øst vel 5000 mann fordelt på ca. 2000 mann på hver av de to områdene innenfor bygrensen og 1000 mann i D1313. Det var et betydelig innslag av kommunister fra deres organisasjon Militærgarden.

Olaf Østerud var bl.a. involvert i opplæringen av mannskaper i NKPs sabotasjegrupper våren 1943. Østerud var tilrettelegger for sprengningskurs som ble holdt i Heggedal i Asker med Asbjørn Sunde («Osvald») som instruktør. 24 mann skal ha vært med fra Milorg D 1312. Sunde var den mest kjente sabotør under krigen og kjent som leder av Osvald-gruppa. Som «eksamensoppgave» for noen fra kurset ble det den 19. juni gjennomført en aksjon mot et samvirkelag i Oslo der byttet ble 1700 kg mat, kaffe og sukker.

Østerud skal også ha vært involvert i skipssabotasjen i Oslo havn 27. april 1943 ledet av de kjente motstandsfolkene Max Manus og Gregers Gram fra den norske avdelingen i det britiske Special Operation Executive (Kompani Linge). Alt dette viser hvor attraktiv Olaf Østerud var for Gestapo.

Olaf Østerud ble født i Oslo 6. mars 1917. Hans far var Rudolf Østerud født i Eidsvoll 1894 mens moren Gudrun var født i Langesund i 1895. Olaf hadde tatt middelskole og fått utdannelse ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Han jobbet som bygningssnekker hos snekkermester Br. Gran i Sørligata 8 og var organisert i Bygningssnekkernes fagforening.

Etter krigen ble det skrevet flotte minneord om ham, i Aftenposten 1945, i bladet Bygningsarbeideren i 1946 og i Centrumslagets jubileumsskrift fra 1947. I sistnevnte sies det: «Hans høye - trass i den unge alder - mandige skikkelse, elskverdige og kameratslig gemytt, fortalte at en kunne stole på ham. Han hadde den store evnen å kunne dømme sunt og rettferdig i alle situasjoner. Om noen ble urettferdig behandlet, var Olaf den første til å ta angjeldende i forsvar.» Her blir det også påpekt den store oppgave som ble lagt på hans skuldre ved å samle hele området Milorg D1312 under hans ledelse, bare 26 år gammel, etter den store tyske opprullingen av Milorg D13 i februar 1943 («vinteropprullingen»).

Både hos Bygningsarbeideren og i jubileumsskriftet blir det skrevet at Østerud holdt helt tett selv etter den mest barbariske tortur.

Virkeligheten viste seg å være en annen. I praksis var det nesten ingen som klarte å holde tett når gestapistene satte i gang for alvor med sine grusomme torturmetoder. Det kan ingen klandre dem for i ettertid. Heller ikke Østerud skal ha klart å holde helt tett ifølge rapporten fra rettsaken mot Gertrud Thielicke Karlsen datert 19/3-1947. Basert på hennes rapport har Ingeborg Solbrekken i sin bok «Gestapos mest ettersøkte nordmenn» fra 2018 gitt følgende beskrivelse av Østerud etter at han ble arrestert: «Straks etter at Østerud er arrestert, blir han plassert i et rom sammen med fru Karlsen, Suhr og to andre gestapister. De har en viss respekt for ham, siden han er en stor og kraftig kar, dessuten også en veltrent bokser. Han snakker flytende tysk. De tør ikke slå. Når han nekter å svare, setter de benklemmer på ham. Behandlingen gjennom mange lange avhør får ham, ifølge fru Karlsen, til å snakke. De har også funnet hans notisbok, der han har notert ulike våpen- og ammunisjonslager. ------. Østerud forteller at han tilhører den kommunistiske delen av Milorg. De får også rede på flere navn på Akers mekaniske verksted som har hatt med de magnetiske minene å gjøre, de som skipene skulle sprenges med. Flere kilder fører dem til flere personer.»

Østerud skal også ha blitt tvunget til å være med for å vise hvor de stjålne varene fra samvirkelaget som hadde blitt ranet den 19. juni, befant seg. Den stjålne kaffen skal ha blitt delt ut til de ansatte i Gestapo IV A.

Den 13. oktober 1943 blir Olaf og 5 av hans kamerater, alle blant Milorgs beste og mest trente menn, dømt til døden. De får tilbud om å beholde livet dersom de røper hvem som er deres overordnede. Østerud avviser tilbudet. Morgenen etter blir de hentet kl. halv fire i leiren på Grini og kjørt til Trandumskogen der tyskerne hadde en henrettelsesplass under krigen. Da de 6 marsjerer det siste stykket fram til retterstedet, synger de «Gud signe vårt dyre fedreland».  

 

 

Bildene viser minnesmerke på Trandumskogen. Foto O. Møller Bakken, Akershus fylkesmuseum og at det graves opp fanger i 1945 som ble henrettet i Trandumskogen. NS-folkene måtte grave opp likene. Foto Lars Bry, Eidsvoll Museum og Akershus fylkesmuseum.

Arrestasjonen av Olaf Østerud kunne også få alvorlige konsekvenser for Asbjørn Sunde og hans sabotasjegruppe, Osvald-gruppa.  Gruppas opplæring av sabotører som hadde funnet sted i Heggedal i Asker, ble derfor flyttet til Skjerva på Hadelandsåsen.

Men tilbake til der vi startet denne beretningen. Hvem var personen som ble funnet drept i Akerselva og hva var relasjonen mellom ham og Olaf Østerud som det anonyme brevet til Staposjefen Karl Marthinsen fortalte om?

Hvem var den drepte Alf Gran?

Den avdøde var 3 måneder yngre enn Olaf Østerud. De hadde begge fra de ble født i 1917 vokst opp i samme gården, nemlig Heimdalsgata 27B, Østerud i oppgang 1 (mot Heimdalsgata), Gran i oppgang 2 (mot bakgården). Så både den likviderte og Østerud må derfor ha vært barn- og ungdomskamerater og kjent hverandre meget godt.

Østerud bodde i gården helt til han ble arrestert mens Gran ifølge folketellingene må ha flyttet ut en eller annen gang mellom 1. desember 1938 og 1. desember 1940. I 1935 var han til sjøs som jungmann mens han i 1938 jobbet som bedding- og dokkarbeider ved Nylands verksted ved utløpet av Akerselva. Hvor han jobbet eller bodde i 1943 har jeg ikke funnet ut. Jeg fant ham ikke på foreldrenes bostedsadresse i Heimdalsgata på folketellingene under krigen.

Det er ikke endelig bevist hvorvidt han var en angiver eller ikke selv om han foreligger på en «Fortegnelse over angivere, farlige nazister og statspolitifolk som er likvidert» utarbeidet av Rettskontoret ved legasjonen i Stockholm på slutten av krigen.  

På nettet foreligger en liste over likvideringer under 2. verdenskrig i Norge.

https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Likvideringer_under_andre_verdenskrig

På listen står også Alf Eugen Gran. I kolonnen for årsak til likvideringen står det angiver? hvilket tyder på at det fremdeles er usikkerhet knyttet til spørsmålet om han virkelig var en angiver. I kolonnen for merknader står det: «Muligens drept av kommunistgruppe; i hvert fall sannsynligvis ikke av Milorg. Var trolig angiver, med ukjent tilhørighet.»

Med andre ord knytter det seg adskillig usikkerhet til om han var angiver og til hvem som likviderte ham. Det er imidlertid ikke tvil om at han på den tiden må ha blitt oppfattet å være en angiver som utgjorde en stor risiko for deler av motstandsbevegelsen. Under det brutale nazi-styret under krigen kunne man ikke la tvilen komme den tiltalte (i dette tilfellet en potensiell angiver) til gode på samme måte som i fredstid! Han kunne sitte inne med viktige opplysninger om de som var involvert i distribusjon av illegale aviser og om arbeidskolleger på arbeidsplassen hans. Spesielt hvis han fremdeles jobbet på skipsverft (Nyland eller Aker) kunne han sitte inne med verdifull informasjon om folk som hadde vært eller kunne bli involvert i sabotasjeaksjoner eller andre motstandsaktiviteter rettet mot skip i tysk tjeneste.

Det gjenstår ennå to hovedaktører i denne historien; hvem skrev det anonyme brevet til Karl Marthinsen og hvem stod bak likvideringen av Alf Gran? Svarene på begge spørsmålene er å finne i boka «Rød skygge over D13» av historikeren Per Helge Martinsen fra 2010.

Hvem var angiveren som sendte brevet til Staposjef Karl Marthinsen?

Hvem som var angiveren, ble imidlertid ikke kjent før etter krigen. Den anonyme brevskriveren viste seg å være en fetter av Olaf Østerud, Harald Andersen. Fetteren var sterkt involvert i den nazistiske bevegelsen etter at han hadde meldt seg inn i NS i 1940 og gikk inn i Organisasjon Todt, en tysk halvmilitær organisasjon som drev bygg- og anleggsvirksomhet. Deretter ble han sendt til Berlin for å gjennomgå et introduksjonskurs. Da han kom hjem igjen, jobbet han en periode som instruktør ved en hirdskole i Svelvik.  

Han hadde også vært sjåfør i Oslo for både tyskerne og finansminister Frederik Prytz i Quisling-regjeringen. Han fikk avskjed fra begge disse stillingene så han kan ikke ha blitt sett på som en særlig attraktiv og pålitelig person. Dette bildet forsterkes ytterligere ved at han heller ikke ble godtatt for en jobb hos det nazistiske Statspolitiet.

Så det var nok en frustrert nazist som kanskje hadde håp om å bli bedre ansett hos nazimyndighetene ved å angi sin fetter selv om han i første omgang ikke lot seg til kjenne som brevets avsender. En annen forklaring av mer privat karakter er gitt i Erik Veums bok «Nådeløse nordmenn. Gestapo 1940-1945». Vel tilbake i Oslo fra Berlin besøkte fetteren sin nære familie i Heimdalsgata 27B. I stuen fant fetteren Olaf Østerud sittende sammen med hans egen kjæreste. Fetteren skal da ha slått knyttneven i bordet og ropt: «Nå har du ødelagt alt sammen for meg, og det skal du få svi for, Olaf».  Det antyder at det kan ha vært et forhold mellom Østerud og fetterens kjæreste og at sjalusi kan ha vært en medvirkende årsak. Det virker ikke troverdig da Olaf Østerud på denne tiden var forlovet med Gudrun Arnesen. Hun ble arrestert samtidig med sin forlovede (egentlig dagen etter) og satt på Grini helt til frigjøringen.

Østerud hadde beholdt kontakten med fetteren etter at krigen startet selv om Østerud kjente til hva han stod for. Her må Østerud ha veid risikoen for seg selv opp mot fordelen av å ha en kontakt inn mot NS og den tyske okkupanten som kunne bidra med verdifull informasjon for motstandsbevegelsen.

Fetteren skal ha rømt til Sverige utpå høsten 1943. I 1945 ble han arrestert i Sverige og sendt hjem til Norge. Her ble han satt i arrest på Ilebu (tidligere kvinnefengslet på Grini og dagens Ila sikringsanstalt). Herfra klarte han å rømme samme høst og kom seg på nytt til Sverige. Her bodde han i Gøteborg fram til november 1949 da han besluttet å dra hjem til Norge for å få ordnet opp hele saken. Han skal ha meldt seg på Møllergata 19, men her hadde de ikke noen anmeldelse på ham og henviste ham til landssvikavdelingen. Nå ble han på nytt plassert bak murene.

Den 15. august 1950 kom rettssaken mot fetteren opp i lagmannsretten i Oslo. Det nedenstående er basert på rettsreferater i avisen «Friheten» fra 16., 17. og 23. august. Det viktigste tiltalepunktet var angivelsen av hans fetter Olaf Østerud til Staposjef Karl Marthinsen i juni 1943, noe som førte til at 6 patrioter inkludert Østerud selv ble skutt. Dagen etter ble flere sentrale vitner avhørt. Første vitne var en som hadde vært ansatt i Stapo under krigen. Han forklarte at de ikke kjente til Østerud og hans gruppe før de to brevene fra den tiltalte dukket opp.

Statspolitisjef Karl A. Marthinsen ble likvidert av Hjemmefronten den 8. februar 1945 på Blindern, Oslo.Deretter ble 29 nordmenn henrettet som represalie. Bilen er en Graham 1939. Foto: Stiftelsen Glomdalsmuseet

Neste vitne var Gertrud Thielicke Karlsen som kunne bekrefte at det hadde blitt anvendt tortur under forhørene og at totalt 60-70 personer ble arrestert under denne aksjonen.

Det var også vitneavhøringer av Olaf Østeruds nærmeste familie, moren, faren og hans forlovede. Moren kunne fortelle at fetteren vanket mye i deres hjem og at de hadde tillit til ham selv om sønnen Olaf hadde sagt at de måtte være forsiktig fordi fetteren var medlem av NS. Faren derimot kunne fortelle at han aldri hadde hatt noen tillit til fetteren. Han var en typisk bløffmaker som man ikke kunne stole på. Forloveden mente også at det var svært lite sannsynlig at Olaf Østerud hadde røpet noe til fetteren om hva han bedrev.

Den 22. august forelå dommen. Fetteren ble dømt til tvangsarbeid i 12 år og kjent skyldig i angiveriene som førte til at 6 patrioter ble skutt. I tillegg døde to i konsentrasjonsleirer i Tyskland mens en døde ved å hoppe ut av vinduet i Gestapo-hovedkvarteret på Victoria Terrasse rett før de skulle starte første forhøret. Det var en kjøpmann i Teatergata som hadde oppbevart sprengstoff for Milorg D1312 i butikken sin.  Fru Karlsen skal ha blitt helt fra seg, ikke av medfølelse for mannen, men fordi det skjedde før de hadde fått noe som helst informasjon ut av ham!

På sporet av mannen som likviderte Alf Gran?

En angivelig gjerningsmann bak drapet på Alf Gran dukket opp først i 1951. Det var i forbindelse med at saken mot Olaf Østeruds fetter ble begjæret gjenopptatt. Forsvareren brakte nye opplysninger til torgs fra et vitne som skulle ha likvidert Alf Gran. Vitnet skulle angivelig også ha informasjon om at Gestapo kjente til Østeruds gruppe før Andersen sendte sitt anonyme brev til Staposjef Marthinsen. Hvis det siste var tilfelle, ville det bety at straffeutmålingen mot Harald Andresen fra august året før var for streng. Forsvareren mente derfor at vitnet måtte avhøres, men statsadvokaten avslo begjæringen.

Hvis det nye vitnet virkelig skulle ha stått bak, er det interessant hva forsvareren kunne fortelle om hvem denne personen var. «Vitnet» hadde vært med i den kommunistiske motstandsbevegelsen, men ikke i Milorg Avsnitt Øst der Østerud hørte til. Vinteren 1943 tilhørte han kretsen rundt Ragnar Sollie, best kjent som «Pelle» og leder av Pelle-gruppa fra sommeren 1944. I februar 1943 ble miljøet rundt Sollie avslørt. Sollie selv unnslapp og kom seg over til Sverige mens «vitnet» var en av flere som ble arrestert.

Bildet av Ragnar Armand Solli, leder for den kommunistiske "Pelle"-gruppa.

«Vitnet» ble snart løslatt mot at han arbeidet videre for Gestapo. Ifølge forsvareren til Østeruds fetter skal han også fram til frigjøringen ha hatt kontakt med kommunistene. Blant annet skal han ha søkt tilflukt i kommunistenes Sentralforlegning i Valdres fra august 1944 til frigjøringen. Hvis det er denne personen som utførte likvideringen av Alf Gran, så er det et åpent spørsmål om hvem som igjen var «vitnets» oppdragsgiver. Var det Gestapo eller den kommunistiske motstandsfronten som ønsket en mulig angiver tatt av dage?

«Vitnet» fikk en dom for landssvik rett etter krigen. Først fikk han utsettelse av dommen, deretter benådning før han fikk sonet i det hele tatt. I 1951 ble han dømt for alvorlig vinnings- og voldskriminalitet. Dette skjedde før saken mot Østeruds fetter ble begjæret gjenopptatt.

At begjæringen ble avvist av statsadvokaten, medførte at det aldri ble foretatt noen forklaring av «vitnet». Generelt virker ikke «vitnet» å ha vært en særlig troverdig og pålitelig person. Hans forklaring om at det var han som hadde utført likvideringen av Gran og at han senere hadde oppholdt seg i Sentralforlegningen hos Peder Furubotn, må derfor tas med forbehold. Dermed vil det nok for alltid forbli en gåte hva som var omstendighetene rundt likvideringen av Alf Gran.

Tilbake til Heimdalsgata under krigen

Til slutt vender vi tilbake til Heimdalsgata. Det kom sikkert som et sjokk ikke bare for beboerne i nr. 27B, men for hele naboskapet at to av deres unge menn plutselig var borte, den ene likvidert og kastet i Akerselva, den andre skutt av tyskerne på Trandumskogen. Hva fikk folk i nabolaget høre om det som hadde hendt sommeren 1943? Antagelig fikk de bare høre brokker av hva som hadde skjedd. Hva som var den korrekte versjonen, kunne de bare spekulere på.

To av de nærmeste naboene var min mor og tante. De hadde vokst opp i Motzfeldts gate 14, men hadde fra 1937 bodd i nummer 18 hos to ugifte tanter. Min tante var to år eldre enn Olaf Østerud og Alf Gran mens min mor var ett år yngre så de må begge ha kjent både Olaf Østerud og Alf Gran. Det må ha vært et sjokk å høre at to av «gutta» fra gata hadde mistet livet på en slik grusom måte. 

Foto fra hjørnet av Rudolf Nilsens plass tatt i 2020. En ser bortover Heimdalsgata i retning Motzfeldtsgata. Heimdalsgate 27 B er den første grå gården til høyre der familien Østerud bodde i 2. etasje mot gata. Neste er nr. 27 C, Klevensgården. Den gule gården bortenfor der igjen er Motzfeldtsgate 18 der min mor og tante bodde under krigen.

Oslo april 2021/Erik Odgaard, styremedlem