Postkortet fra Auschwitz

Postkortet fra Auschwitz

Publisert av Karin E. Arnesen den 14.10.22.

Postkortet fra Auschwitz.

Av Erik Odgaard, styremedlem i Enerhaugen, Grønland og Tøyen historielag, oktober 2022

 

En forskrekkelig julaften.

På formiddagen julaften 1942 ringte det på hos Edith Raphael i 8. etasje i Lakkegata 17. Vi vet i dag ikke hva hennes umiddelbare reaksjon var ved synet som møtte henne da hun åpnet døra. I tillegg til redselen som må ha rast gjennom kroppen hennes, var hennes første tanke trolig hva som nå ville skje med hennes tre måneder gamle datter Inger.

Utenfor stod nemlig to menn i karakteristiske skinnfrakker. Hun må umiddelbart ha skjønt at de var fra Gestapo. Som heljøde og kommunist hadde hun ingen illusjoner om hva som ventet henne hvis hun havnet i Gestapos hender - snaut en måned etter at 532 jøder hadde blitt deportert med D/S Donau til Stettin i Tyskland for videre transport til tilintetgjørelsesleiren Auschwitz (selv om deres endelig skjebne ennå ikke var kjent i Norge. Det var først etter krigen at man fikk den hele og grusomme sannheten, bare 9 - kun menn - av de 532 kom levende tilbake til Norge etter krigen).  

De to besøkende viste imidlertid ingen interesse for henne, men spurte i stedet etter Johannes (eller Hans som han bare kalte seg) Holm eller kanskje de brukte hans dekknavn Olsen (se under). Hva hun fortalte Gestapo, kan man bare spekulere på i dag. Kanskje benektet hun at han i det hele tatt hadde bodd i leiligheten; mer trolig har hun fortalt at han har bodd der tidligere, men at han for en stund siden har flyttet ut eller bare forsvunnet. Hun fortalte helt sikkert ikke sannheten, at han i virkeligheten hadde dratt til byen for å kjøpe en julepresang og at han snart var ventet tilbake. Etter å ha inspisert den lille leiligheten og fått bekreftet at den ettersøkte ikke befant seg der, trakk de seg tilbake uten å si noe nærmere om sitt ærend.

Samtidig var Hans Holm - hennes samboer- på hjemveien etter å ha utført sitt ærend i byen. Ved inngangen til Lakkegata 17, så han to mistenkelige personer. På veien inn i oppgangen traff han på en tredje ukjent person. Motstandsmannen Holm skjønte umiddelbart at han kunne være i fare, men han ble ikke hindret i å ta heisen. For å villede tok han ikke heisen helt opp til 8 etasje, men gikk av noen etasjer før og tok i stedet trappene fatt for å komme seg siste stykket opp til leiligheten.  

Her ble han straks advart av Edith om at to ukjente menn akkurat hadde vært der og spurt etter ham. De hørte nå at heisen var på vei oppover på nytt. Hans bestemte seg for å ta trappen ned til Andersen i 6. etasje for å områ seg. Holm hadde nemlig en avtale med murermester Andersen om å ringe på der hvis det skulle dukke opp en kritisk situasjon. Det skulle vise seg å være siste gangen som samboerparet i Lakkegata 17 så hverandre.

Over tid var det ikke noe blivende sted hos murermesteren. Holm måtte ta sjansen, sa farvel til Andersen og klarte å bløffe seg forbi den/de tyske vaktene som stod utenfor utgangen til bygget. (I Bjarte Brulands store verk om Holocaust i Norge fra 2017 står det at samboerparet bodde i 6. etasje mens murermesteren hadde leilighet i 3. etasje. Det stemmer ikke med Oslo Adressebok for 1941 og folketellingene for 1940 og 1941 der Edith Raphael står oppført som leieboer i 8. etasje. I de samme kildene og i Oslo adressebok for 1944 er det kun én murermester i gården, Osvald M. Andersen, i 6. etasje.)

Denne gangen nøyde ikke de ukjente mennene seg med å gå med uforrettet sak da de igjen ringte på hos Edith Raphael. De tok med seg Edith Raphael og samboerparets 3 måneder år gamle datter Inger og brakte dem til Grini fangeleir. Her kom det etter hvert fram at Edith var jøde. Tidligere hadde hun gått under radaren da hun bevisst ikke hadde registrert seg på spørreskjemaene som alle heljødene måtte fylle ut våren 1942. Dermed hadde hun også unngått å bli arrestert i forbindelse med deportasjonen av jødene med D/S Donau. Men etter arrestasjonen julaften 1942 var hennes skjebne beseglet.

Ut på ettermiddagen på julaften kom Ediths venninne og samboerparets motstandskamerat, Karen M. Welhaven på besøk i Lakkegata 17 for å ønske samboerparet en god jul. I leiligheten ble hun møtt av Gestapo. Hun ble arrestert og brakt til Grini fangeleir der hun skulle bli sittende i 8 måneder.

 

Utsyn mot Lakkegata fra Akerselva. Gårdrekken i midten er fra høyre mot venstre Lakkegata 15 A (det lyse bygget), 17, 19 og 21. En ser at nr. 17 har 8 etasjer. 8. etasje der Edith Raphael og Hans Holm bodde, hadde tilbaketrukne takleiligheter sammenliknet med leilighetene i etasjene under. (Foto Leif Ørnelund 1977. Oslobilder. Oslo Museum.)

 

Bakgrunnen til samboerparet

For å forstå hvorfor Gestapo var på jakt etter Hans Holm, tar vi et tilbakeblikk på hvem Edith Raphael og hennes samboer Hans Holm var.

Edith Raphael med pikenavn Heumann var født i Duisburg i Tyskland 8. august 1906. Hun vokste opp i et velstående hjem og utdannet seg til advokat. Som ung skar det seg i forholdet til hennes foreldre, trolig på grunn av hennes venstreorienterte politiske sympatier. Hun giftet seg med en jødisk venn som delte hennes politiske synspunkter. Etter Hitlers maktovertagelse i 1933 flyktet de til Praha. I 1934 fikk de en sønn, Heinz Raphael. De nybakte foreldrene ble etter en tid skilt. Etter Tysklands overfall på «Rest-Tsjekkoslovakia» i mars 1939, måtte Edith igjen flykte. Nå flyktet hun til Norge sammen med sin sønn på 5 år.

Hans Holm befant seg også i Praha som tysk flyktning samtidig med Edith, men de ble aldri kjent med hverandre der. Hans var født i Hamburg i 1895, dvs. 11 år eldre enn Edith. Han ble i unge år aktiv i politikken. I 1933 flyktet han fra Tyskland. Han kom til Praha i 1936 der det på den tiden befant seg mange ledende tyske kommunister. Hans var maler av yrke. Hans flyktet via Polen til Norge etter at Hitler tok «Rest-Tsjekkoslovakia». Både Hans og Edith kom seg til Norge via Nansenhjelpen, en organisasjon som bl.a. Frithjof Nansens sønn Odd hadde vært med å stifte i 1938. Formålet var å hjelpe jødiske flyktninger i nazikontrollerte områder til å flykte og skaffe dem et trygt opphold i Norge.

Sommeren 1939 fikk flyktningene som nylig hadde kommet til Norge via Nansenhjelpen, et rekreasjonsopphold på «Fredshjem» utenfor Oslo før de skulle ut i arbeid. Det var her Hans Holm og Edith Raphael møttes for første gang. 

Utstyrt med Nansen-pass fikk både Hans Holm og Edith Raphael oppholdstillatelse i Norge. Før krigen kunne han livnære seg som maler. Etter den tyske invasjonen ble det tynt med maleoppdrag. Pga. få arbeidsoppdrag under krigen jobbet han i stedet med montering av blendingsgardiner for et firma eid av Oskar Rubinstein. Hans skal ha vært i arbeid fram til desember 1942. Ifølge Oslo adressebok for 1941 var Rubinstein innehaver av firmaet Tøipressen i Tøyengata 5. (Oskar Rubinstein som var jøde, ble arrestert i oktober 1942 og deportert med D/S Donau en måned senere. Han ble drept ved ankomsten til Auschwitz 1. desember 1942.)

Edith tjente penger ved å veve kåpestoff til en fasjonabel motebutikk. Etter 9. april 1940 valgte mange av de tyske politiske flyktninger å flykte videre til Sverige. Hans Holm og Edith Raphael valgte å bli i Norge og bidra i motstandsarbeidet mot okkupanten.

  

Edith Raphael. Foto. Snublestein-prosjektet. (Foto: Jødisk Museum.)

 

Samboerparets sterke engasjement i kommunistenes motstandsapparat gjorde at de fant det vanskelig å ta seg av Ediths sønn Heinz på en forsvarlig måte. Hun fikk derfor ordnet en plass til Heinz på det jødiske barnehjemmet i Holbergs gate 21. Det var et barnehjem som ble opprettet i 1938 for 14 jødiske barn fra Wien som var i Norge på et lengre «ferieopphold». Heinz var en av to jødiske barn på barnehjemmet som ikke var fra Wien – den andre var den senere kjente psykiater Berthold Grünfeld som kom fra Tsjekkoslovakia i 1939.

I september 1942 fikk Edith Raphael og Hans Holm en datter, Inger. Da de var opptatt av å skjule identiteten til Hans Holm, ble han ikke oppført som barnefaren. I stedet oppgav Edith Raphael en lege som da befant seg som flyktning i Sverige, som far til Inger.

Deres roller i motstandsbevegelsen.

Fra juni 1940 ble Hans Holm en del av den illegale politiske ledelsen i Norges Kommunistiske Parti (NKP). Hans viktigste funksjon i motstandsbevegelsen skulle etter hvert bli innenfor partiets fluktapparat. I den første perioden etter okkupasjonen var deres viktigste oppgave å hjelpe mange tyske flyktninger i Norge over til Sverige. I sitt motstandsarbeid kom det sikkert godt med at tyskeren Hans Holm med det norskklingende navnet, raskt lærte seg å beherske et brukbart norsk.

Den hemmelige fluktorganisasjonen han ledet, hadde ofte møter hos den jødiske ingeniør Ernst Jacobi i Rosenhoffgata 1c i Oslo. Blant medlemmene i denne gruppa var den tsjekkiske flyktningen Idl Zerkowska, en alenemor til to døtre, Sybill og Renée. Sistnevntes bostedsadresse var Rosenhoffgata 1a, dvs. nære naboer til Jacobi.  

Hans Holm skal også ha vært leder av en kommunistisk illegal organisasjon som drev politisk propaganda rettet mot soldater i Wehrmacht. Her skal også Idl Zerkowska ha vært involvert.

Ifølge beretningen «Deine Mutter» som Hans Holm skrev til sin datter Inger etter krigen til hennes 20-årsdag, brakte kommunistenes flyktningeapparat om lag 600 personer over til Sverige i den perioden han spilte en sentral rolle, inkludert mange jøder. Ifølge Terje Halvorsens bok om den kommunistiske motstandsbevegelsen under krigen, inkluderte det anslagsvis 200 jøder.  

Bjarte Bruland påpeker i sin bok «Holocaust i Norge» at Hans Holm også hadde en viktig rolle i organiseringen av flukten til de jødiske barna som bodde på det jødiske barnehjemmet i Holbergs gate. Denne flukten som også inkluderte Edith Raphaels åtte år gamle sønn Heinz, ble utført i regi av kommunistenes flyktningeapparat.  

Edith arbeidet også for den kommunistiske motstandsbevegelsen der hun bl.a. skrev ned radionyheter fra BBC og Moskva for å rapportere til NKPs ledelse – kanskje ble også disse nyhetene brukt i kommunistenes to viktigste illegale aviser, «Radio-Nytt» og «Friheten», etter at nazistene inndro radioapparatene til alle nordmenn i september 1941.

Deres bostedsadresser i Oslo.

Som nevnt tidligere kom både Edith Raphael og Hans Holm som flyktninger til Norge i 1939. I Oslo adressebok for 1940 (som er basert på skattelistene fra foregående år, dvs. 1939 i dette tilfellet) står hun oppført som fru Edith Raphael med adresse St. Olavs plass 1. Det må ha vært hennes første leilighet i Oslo. I Oslo adressebok for 1941 har hun byttet både sivil status, fra fru til frk., og adresse til 8. etasje i Lakkegata 17. Hans Holm finner jeg ikke spor etter noe sted i disse to adressebøkene.

Ifølge et intervju Tor Inge Berg hadde med den kommunistiske motstandsmannen Harald Olsen ifm. sistnevntes 85 årsdag i år 2000 (trykket i NKPs hovedorgan «Friheten»), var det han som skaffet Hans Holm og Edith Raphael leiligheten i Lakkegata 17. Harald Olsen var ansatt i Oslo kommunes sosialavdeling og hadde dermed gode kontakter med Leiegårdskontoret i Oslo.

I en artikkel i Nettavisen 06.08.2020 skriver Asbjørn Svarstad at Edith Raphael relativt tidlig skal ha gått under jorda. Han refererer til Hans Holms beretning «Deine Mutter» fra 1962. Bjarte Bruland skriver at leiligheten i Lakkegata 17 var en dekkleilighet for Edith Raphael og Hans Holm. Men hvor god var denne leiligheten til dekning når alle og enhver enkelt kunne finne hvor Edith Raphael bodde i siste utgave av Oslo adressebok (det ble ikke utgitt noen adressebøker i 1942). Oslo Adressebok var et allment tilgjengelig dokument (som telefonkatalogen senere) og ble sikkert hyppig brukt av både tysk og norsk nazipoliti.

Men hva med Oslos folketellinger fra 15. september 1940, 1. desember 1941 og 1. desember 1942? Var Edith Raphael også her oppført på adressen Lakkegata 17 og hva med Hans Holm? Ifølge Hans Holm skal de ha brukt etternavnet Olsen da de flyttet inn i leiligheten i Lakkegata 17. Jeg dro derfor på Byarkivet i Oslo for å se om jeg kunne finne ut mer.

Folketellingen 15. september 1940:

På personliste 13 i Lakkegata 17, dvs. leiligheten i 8. etasje til venstre, er oppført (for tiden arbeidsledig) snekker Martin (Mads i Oslo adressebok for 1941) Fjelstad f. 1900 som formell leietaker og hushjelp Edith Raphael. Begge flyttet inn på denne adressen den 3. september 1940, dvs. 12 dager tidligere. På spørsmål om hvor Edith Raphael flyttet fra og hvor hun bodde 7. oktober 1939, står det begge steder St. Olavs plass 1. På sivil status har hun skrevet sk. (skilt).

Folketellingen 1. desember 1941:

På personliste 13 i Lakkegata 17, dvs. leiligheten i 8. etasje til venstre, er oppført student Karen M. Welhaven f. i Bergen 1918 som formell leietaker (tidligere bosted Camilla Collets vei 2) og veverske Edith Raphael. Det er videre notert fraskilt og uten statsborgerskap på sistnevnte.

Folketellingen 1. desember 1942:

På personliste 13 i Lakkegata 17, dvs. leiligheten i 8. etasje til venstre, står oppført kjemiker Karen M. Welhaven som formell leietaker og elektromontør Arne Th. Jacobsen f. 1925. I oversikten over alle leilighetene står det at 4 personer bor i leiligheten til Karen Welhaven, men to er ikke navngitt. Det må være samboerparet Hans Holm og Edith Raphael.

Her er det flere ting å merke seg. For det første har Hans Holm ikke etterlatt seg noen spor på denne adressen verken i adressebøker eller folketellinger.

Hans dekningssted kan kun identifiseres gjennom sin relasjon til Edith Raphael eller hvis andre hadde kjennskap til hvor han bodde.

Selv om navnet til Edith Raphael ikke lenger er å finne på folketellingen 1. desember 1942, har det vært et svakt punkt ikke bare helt fram til denne datoen, men også etter 1. desember siden Karen Welhaven fremdeles står som formell leietaker av leiligheten. Folketellingen fra 1. desember 1942 var også så fersk at den antakelig ikke var enkelt tilgjengelig ennå mange tiår før den digitale tidsalder. Med de spor som knyttet Edith Raphael til leiligheten i Lakkegata 17 både i Oslo adressebok for 1941 samt folketellingene september 1940 og 1. desember 1941, kan derfor ikke denne leiligheten anses å ha vært en egnet dekkleilighet. Det er for mange spor som fører dit i hvert fall hvis man er på jakt etter adressen til Edith Raphael. Allikevel synes det ikke som at det var denne svakheten som skulle lede fram til at Gestapo dukket opp på denne adressen julaften 1942.

Det er verdt å merke seg at Karen Welhaven som står oppført som formell leietaker desember 1942, er identisk med den unge kvinnen som ble arrestert på julaften ettermiddag da hun kom for å ønske samboerparet god jul i hennes egen leilighet på papiret. Vi kommer tilbake til Karen Welhaven senere. I virkeligheten bodde Karen Welhaven i Suhms gate 20 på Marienlyst sammen med sin søster Ida. 

(Alle de tre folketellingene bekrefter at det var bare én murermester i gården – Osvald M. Andersen i 6. etasje.)

Hvordan kom Gestapo på sporet av Hans Holm?

Den første som ble arrestert i det kommunistiske nettverket rundt Hans Holm, var den tidligere omtalte tsjekkiske alenemoren Idl Zerkowska. Det skjedde allerede den 8. oktober 1942, dvs. 2 ½ uke før arrestasjonen av mannlige «fulljøder» i Norge. Hun var den første i kjeden av pågrepne som skulle lede fram til arrestasjonen av Edith Raphael på selveste julaften.

Under avhøret som ble utført av Hauptsturmführer Wilhelm Wagner, kom det fram at Idl Zerkowskas farfar var jøde. Faren til hennes to døtre hadde fire jødiske besteforeldre og var dermed «fulljøde». Etter de tyske raselovene -Nürnberglovene av 1935 – var døtrene også per definisjon å betrakte som «fulljøder» siden deres far var fulljøde og deres mor var kvartjøde, noe som innebar registreringsplikt hos det norske statspolitiet. Enda verre: Det ville innebære at de ville bli arrestert og deportert med D/S Donau til Auschwitz den 26. november, fremdeles utenfor noens fantasi selv om jødene mer og mer kjente på utryggheten og usikkerheten på hva som kunne skje med dem utover denne høsten. En 19 år gammel norsk kvinne, Inger Jensen, sørget for at jentenes skjebne ble en helt annen.

Inger Jensen var en viktig kvinne innenfor flyktningeapparatet til Hans Holm. Hun hadde deltatt i aktivt motstandsarbeid helt siden 1940. I den første tiden hadde hun hatt en ytterst risikabel oppgave, å få tyske soldater til å desertere og hjelpe dem til å flykte til Sverige. Høsten 1942 var hovedoppgaven hennes å hjelpe jøder. Organisasjonen hun jobbet for, hadde fått lister over jøder fra «gode nordmenn» i politiet.    

Inger Jensen tok sporenstreks hånd om de to døtrene til Idl Zerkowska, Sybill og Renée, etter morens arrestasjon og fikk dem anbrakt i en dekkleilighet på Grünerløkka. Her skal de ha vært i mange uker inntil de kom seg til Sverige med en lastebil fra Carl Fredriksen Transport. Den 17. desember var de endelig i Sverige. Deres mor Idl Zerkowska satt som fange på Grini til frigjøringen.

 

Inger Jensen (Gulbrandsen som gift) vokste opp i gråbeingården i Tøyengata 40. Hun var en sentral person i kommunistenes flyktningeapparat for å hjelpe jøder over til Sverige. Etter at hun ble tatt til fange to dager før Gestapo ringte på hos Edith Raphael julaften 1942, havnet hun til slutt i den beryktede kvinneleiren Ravensbrück etter først å ha vært fange på Grini. I de siste tiårene av sitt liv var hun et viktig tidsvitne og var ofte med på turer med på Aktive Fredsreiser til Auschwitz og Ravensbrück. Professor Galtung har gitt følgende omtalte av henne: «Innsatsen den unge Inger Gulbransen gjorde for jødiske flyktninger før og under annen verdenskrig, og den stolthet og uselviske medmenneskelighet hun demonstrerte som fange i konsentrasjonsleiren Ravensbrück, står det all mulig respekt av, og hennes liv kan være en inspirasjonskilde for noen og enhver.» Hun døde i 2016, 96 år gammel. Etter krigen ble hun hedret for sin krigsinnsats både med Kongens fortjenestemedalje i gull og Regjeringens minnemedalje 1939 – 45. (Foto. Aktive Fredsreiser.)

 

I kjølvannet av arrestasjonen av Idl Zerkowska ble flere andre innenfor nettverkene som Hans Holm ledet, tatt av tyskerne utover høsten. Spesielt kritisk ble det da en av Holms kurerer ble arresterte. Dermed sprakk organisasjonen eller gruppen der Inger Jensen var en krumtapp. Nå skjønte Hans Holm at det var på tide at han selv flyktet til Sverige sammen med Edith og datteren Inger. Av ukjent årsak – kanskje det var kaldt og for farlig å ta med seg den lille datteren – utsatte de flukten til nyåret. Det skulle bli skjebnesvangert.

Den 22. desember ble Inger Jensen arrestert. Hun røpet Hans Holm og hans dekkadresse fordi hun skal ha fått beskjed fra sitt nettverk om at han og familien allerede befant seg i Sverige. Dermed ville ikke avsløringen få noen konsekvenser. Det viste seg at hun var feilinformert.

To dager senere, på julaften, ringte Gestapo på hos Edith Raphael i Lakkegata 17. Hva som skjedde videre inntil Edith og datteren befant seg på Grini fangeleir, er fortalt i innledningen.   

Hva skjedde med Edith Raphael og hennes datter etter arrestasjonen?

Edith ble arrestert og brakt til Grini. Hun skal visstnok ikke ha blitt utsatt for pågående forhør om virksomheten til sin samboer. Kanskje de ikke trodde hun var involvert eller hadde noe kjennskap til dette. Som nevnt før kom det for en dag at hun var heljøde. Dermed ble hun sittende som fange til neste store «forsendelse» av jøder til Auschwitz.

Hennes umiddelbare bekymring var den tre måneder gamle datteren. Inger ble tatt fra moren på Grini og sendt til et Røde Kors-hjem. Edith skal ha fått sendt en beskjed ut fra Grini til sin mann Hans Holm om å sørge for Inger. Etter en kort periode på Røde Kors-hjemmet ble Inger sendt videre til et barnehjem som ble drevet av NS – et «Quisling-Kinderheim». Her skal Inger ha blitt alvorlig syk og brakt tilbake til Røde Kors-hjemmet.

En norsk politimann skulle ha fått høre om dette lille barnet. Under et selskap med venner skal han ha fortalt historien om Inger. Et par av deltagerne skjønte at den lille piken måtte være datteren til de tyske flyktningene Edith og Hans. En av deres venner tok seg rolig og bestemt inn på barnehjemmet der Inger nå befant seg og rett og slett «røvet» med seg barnet ut. Inger ble tatt med til barnehjemmet «Smaabarns Vel» på Adamstuen der lederen var til å stole på. Her fant de ut at Inger hadde lungebetennelse med høy feber – tilstanden hennes var livstruende. En oppofrende sykepleier, søster Drude Land, våket over henne i tre dager og tre netter inntil hun var utenfor fare.

Nå trådte Sigrid Helliesen Lund inn i bildet for å utstyre barnet med nye identifikasjonspapirer. Ved Ingers fødsel hadde Helliesen Lund blitt oppnevnt som hennes verge. Med ny identifikasjon ville det bli vanskeligere å oppspore barnet – noe som heller aldri skjedde. Inger befant seg på barnehjemmet på Adamstuen fram til etter frigjøringen.

(Sigrid Helliesen Lund hadde vært en sentral person i Nansenhjelpen før krigen. Under krigen var hun aktivt med i motstandsbevegelsen, bl.a. med å skjule jøder og hjelpe dem til å flykte til Sverige høsten 1942. I februar 1944 måtte hun selv flykte til Sverige.)

   

Stensgata 45 B. Her lå barnehjemmet «Smaabarns Vel» der Inger ble tatt vare på etter at hun ble tatt fra moren på Grini fangeleir. Over inngangsdøra på endeveggen til venstre henger fremdeles det gamle skiltet «Smaabarns Vel» som vist på bildet til høyre. (Foto av Erik Odgaard, februar 2022.)

 

Den 25. februar skjedde den neststørste deportasjonen av jøder til Auschwitz – denne gangen med lasteskipet M/S Gotenland som lå ved Filipstadkaia. Den tyske marinen hadde frigitt skipet til dette oppdraget – vanligvis ble det benyttet til transport av tyske soldater, forsyninger og sovjetiske krigsfanger til og fra Norge. Edith Raphael var en av 158 jøder om bord – alle hentet ut fra Grini fangeleir og Bredtvet fengsel. Overføringen startet dagen før, men innlastingen tok sin tid så skipet var først klart til å starte kl. fem om morgenen den 25. Flertallet om bord bestod av kvinner og barn i motsetning til transporten med D/S Donau der flertallet var menn. Alle trodde at de skulle i arbeidsleir, mange håpet på å bli gjenforent med sine menn som hadde blitt deportert med D/S Donau.

 

M/S Gotenland som ble benyttet til å deportere 158 norske jøder 25. februar 1943. Den neststørste jødedeportasjonen fra Norge har ofte «kommet i skyggen» av den mer kjente og største av deportasjonene målt i antall deporterte med D/S Donau tre måneder tidligere. (Foto: United States Holocaust Memorial Museum.)

 

Gotenland seilte i konvoi ut Oslofjorden. Som med D/S Donau tre måneder før endte skipsreisen i Stettin. Der ble de norske jødene flyttet over på godstog med kurs for Berlin. Her ble godstoget tilknyttet en av de siste store deportasjonstogene med jøder fra den tyske hovedstaden til Auschwitz om kvelden 1. mars; i alt 1 756 jøder befant seg på denne togtransporten til den tyske tilintetgjørelsesleiren i Polen.

Av de norske jødene ble 132 - inkludert alle kvinner og barn - sendt rett i gasskammeret på ankomstdagen i Auschwitz. Av de 26 mennene som ikke ble gasset i hjel ved ankomst, overlevde kun 6 hele krigen og kunne vende tilbake til Norge.  

Noen av Gotenland-kvinnene som ankom Auschwitz natten mellom 2. og 3. mars 1942, fikk anledning til å skrive et postkort før de ble sendt til gasskammeret. Bjarte Bruland har klart å identifisere syv postkort fra kvinner med Gotenland - to på norsk og fem på tysk – i motsetning til Donau-transporten der det ikke finnes et eneste postkort fra de som ble sendt i gasskammeret ved ankomsten. Hvorfor fikk noen denne muligheten på Gotenland-transporten?

Ifølge Bjarte Bruland kan en mulig forklaring være at en av Eichmanns nære medarbeidere, Untersturmführer Richard Hartenberg, på samme tidspunkt befant seg på besøk i Auschwitz. På sine besøk pleide han å ha med seg blanke postkort som kunne fylles ut av fanger. Hensikten var at familie og venner til utvalgte fanger skulle bli beroliget når de fikk en kort og positiv hilsen fra sin kjære. Postkortene gikk gjennom sensuren i Berlin for å luke ut kort med negativt budskap.

Ett av de syv etterlatte kortene fra Gotenland-transporten, ble skrevet av Edith Raphael, en siste hilsen fra Auschwitz. Kortet på tysk var stilet til hennes venninne Karin Welhaven med adresse Suhms gate 20.  Teksten på kortet gjør vondt å lese.

Kjære Karin. Nå er jeg her. Ta vare på Inger eller be moren din om å gjøre det.»

Hun visste nok der og da hvilken skjebne som ventet henne selv. «Nå er jeg her» - «Ich bin jetzt hier» - ordene blir enda sterkere på tysk der «hier» er underforstått Auschwitz. Det var omsorgen for datteren Inger hun var opptatt av. Da hun dro fra Norge, visste hun antakelig ikke at Inger var i trygge hender på barnehjemmet «Smaabarns Vel». Kanskje visste hun heller ikke at Karin Welhaven var tatt til fange og i hvert fall ikke at venninnen fremdeles satt som fange på Grini. Uansett havnet kortet i postkassen til Karens søster i Suhms gate så søstrene Welhaven og/eller moren deres fulgte nok ekstra med på at ikke noe skjedde med Inger på barnehjemmet på Adamstuen.

Heldigvis visste Edith Raphael at hennes åtte år gamle sønn befant seg trygt i Sverige. Men dette kunne ikke oppveie frykten og usikkerheten for hva som ville kunne skje med hennes datter Inger og hennes samboer der hun ventet på sin tur i køen til gasskammeret.

  

Postkortet fra Edith Raphael i Auschwitz 1. mars 1943 til sin venninne Karen Welhaven i Oslo – skrevet samme dag som hun ble sendt i gasskammeret. Ikke lett å tyde teksten i dag. (Foto. Privat. Inger B.)

 

Pågripelsen av Hans Holm og hvilke konsekvenser det fikk for Milorg D13 Avsnitt Øst.

Etter at Holm slapp unna Gestapo i Lakkegata 17 på julaften 1942, skulle han få ytterligere 16 dager på frifot. Den 9. januar 1943 slo Gestapo til på familiehytta til Ragnar Nordli – lederen av kommunistenes militærapparat – på Lurenga ved Årungen i Ås der både Ragnar Nordli og Hans Holm hadde søkt dekning. De kjente hverandre fra før, bl.a. gjennom Nansenhjelpen. Hva som ledet fram til arrestasjonen, er beskrevet slik i Terje Halvorsens bok fra 2020: «Holm hadde sakene sine i tre kofferter som han fikk oppbevare midlertidig hos en bekjent som drev verksted i Torggata i Oslo. Men Holm kjente også dem som drev et nabofirma. Da to sjefer der ble arrestert i begynnelsen av januar 1943, ba Gestapo de ansatte om å holde utkikk etter Holm og rapportere hvis han dukket opp – mot løfte om løslatelse av de arresterte sjefene. En av de ansatte observerte Holm da han leverte koffertene og meldte fra. Da Ragnar Nordlis yngre bror Odd og en kamerat seinere kom for å hente koffertene, var Gestapo på plass.»

Odd Nordli ble brakt til Møllergata 19 og utsatt for kraftig tortur, som gjorde at han dagen etter røpet at den ettersøkte Hans Holm befant seg på familiens hytte ved Årungen. Han regnet med at broren og Hans Holm ikke lenger befant seg på hytta da han selv og kameraten ikke hadde kommet med koffertene til Lurenga som avtalt dagen før. Med Odd Nordli som kjentmann dro Gestapo med tre biler og 10 mann sporenstreks til hytta ved Årungen. Nå gjorde tyskerne et stort varp siden både Ragnar Nordli og Hans Holm fremdeles befant seg der og ble arrestert.

  

Lurenga, tidligere husmannsplass under gården Syverud ved Årungen. Det var her Hans Holm og Ragnar Nordli ble arrestert den 9. januar 1943. Bildet er tatt ca. 1930 og viser Odd Nordli. (Foto: Museene i Akershus.)

 

At jakten på Hans Holm også medførte at Odd og Ragnar Nordli ble arrestert utløste en langt mer omfattende arrestasjonsbølge enn tyskerne nok hadde sett for seg. Gjennom arrestasjonen av brødrene Nordli hadde Gestapo fått en fot innenfor Milorg D13 Avsnitt Øst som omfattet Milorgs militære enheter i Oslo Øst og Østre Aker/Nordstrand. Det ledet til en omfattende opprulling – kalt vinteropprullingen av historikeren Per Helge Martinsen. I løpet av januar og februar førte det til at over 100 personer ble arrestert inkludert mange av lederne i avsnitt øst. Kommunistene ble med rette kritisert for å «blande folk» fra ulike deler av motstandsbevegelsen – Hans Holm fra partiets flyktningeapparat og Ragnar Nordli fra partiets militære organisasjon. At de hadde et felles dekningssted, ble katastrofalt for Milorg D13 Avsnitt Øst der kommunistene spilte en viktig rolle. Per Helge Martinsen mener at dette ikke var noe som bare kjennetegnet NKPs illegale arbeid på den tiden: «Hele motstandsbevegelsens arbeid led av mangel på konspirativ erfaring i denne perioden. SOE (Special Operation Executive, på norsk best kjent som Kompani Linge, min anm.) og Milorgs organisasjon på Østlandet hadde ikke minst fått merke dette i 1941-42».

Ingen av brødrene Nordli overlevde mishandlingen og fangeoppholdet, Ragnar døde av lungebetennelse på Grini i mai 1944 mens Odd døde i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i mars 1945.

Hva som skjedde med Hans Holm etter pågripelsen, berettes under.

Fangeoppholdet til Hans Holm.

Da Hans Holm ble arrestert, ble han utsatt for tøffe forhør med tortur som varte i tre måneder. Det tyske sikkerhetspolitiet meldte hjem til Berlin at det var «bemerkelsesverdig at i spissen for en slik hjelpeorganisasjon for jøder stod den rikstyske emigrant Johannes Holm fra Hamburg, en kommunist som i flere år har levd illegalt i Norge.» Allikevel kan de kanskje ikke ha skjønt det fulle omfanget av hans virksomhet siden han unngikk en dødsdom. I stedet «slapp» han med å bli sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen sammen med en rekke andre norske fanger den 10. juni 1943 etter å ha sittet i fangeleiren på Grini i fem måneder.

I Sachsenhausen var det mange grupper av fanger som hadde hvert sitt merke på fangejakka for å skille dem fra hverandre. De politiske fangene bar en rød trekant på fangejakka, de kriminelle en grønn vinkel, de asosiale (som bl.a. omfattet omstreifere, prostituerte, sigøynere, arbeidsskye) en svart vinkel, de homoseksuelle en rosa trekant, jødene en rød og gul trekant over hverandre i stjerneform, Jehovas vitner en fiolett vinkel. De norske fangene tilhørte alle kategorien politiske fanger. Ingen tysk fangeleir huset flere norske fanger under krigen enn Sachsenhausen.

I Sachsenhausen ble Hans Holm plassert sammen med de norske fangene som hadde egne brakker, fem i alt. Det befant seg mange kjente norske fanger i Sachsenhausen da Holm ankom. En av dem var Odd Nansen som hadde vært til stede i Praha våren 1939 og sørget for at både Holm og hans senere samboer Edith Raphael kom seg til Norge som flyktninger via Nansen-hjelpen.  Av andre kjente norske fanger var Norges mangeårige statsminister etter krigen Einar Gerhardsen, utenriksminister i hans regjering Halvard Lange, dikteren Arnulf Øverland for å nevne noen få.

Holm kom til Sachsenhausen på et gunstig tidspunkt. For det første hadde de norske fangene våren 1943 fått tillatelse til å motta pakker utenfra – enten fra private, fra familie eller fra Røde Kors i Norge og Sverige. Pakkene fra norske Røde Kors ble imidlertid snart forbudt av Quisling. Det gjorde at ernæringssituasjonen ble vesentlig forbedret for de norske fangene sammenliknet med situasjonen i 1941 og 1942. Faktisk medførte det et kalorioverskudd for de norske fangene. Den andre positive forandringen i leiren var at de politiske fangene overtok styringen av brakkene fra sommeren 1943 etter at representanter for de kriminelle og asosiale tidligere hadde utført denne oppgaven. Årsaken til at de sistnevnte mistet makten var en omfattende svindel de hadde bedrevet innen leiren med diamanter, gull og valuta.

 

Opptelling på oppstillingsplassen – appellplassen - i fangeleiren Sachsenhausen. Plassen var formet som en halvsirkel omkranset av to halvsirkulære rader med fangebrakker rundt. (Foto. Ukjent fotograf.)

 

Hans Holm ble en viktig kontaktperson mot de mange tyske kommunistene i leiren - folk som gjerne satt sentralt i den administrasjonen som SS tvang fangene til å utføre selv. Brakkesjefene var tyske kommunistiske fanger. Ifølge Michael F. Scholz ble Hans Holm bindeleddet mellom lederen av den tyske og den norske kommunistiske partigruppe i leiren, dvs. mellom den tyske leder Hans Seigewasser og den norske leder Johan Strand Johansen. De viktigste norske tillitsmennene for de norske fangene var også kommunister med Kristian Mugaas som den mest framtredende.

En av deres viktigste oppgaver til de norske tillitsmennene var å fordele Røde Kors-pakkene i den norske leiren og ikke minst til de som hadde det aller verst i Sachsenhausen, de sovjetiske krigsfangene og den såkalte ungdomsbrakka med yngre fanger fra Polen og Sovjet. Det var avgjørende for deres overlevelse at de kunne få tilgang på noe av det norske kalorioverskuddet. Å smugle mat inn til dem var strengt ulovlig og utgjorde en høy risiko for de som var involverte.

Hans Holm fikk også tilsendt private hjelpepakker fra sin norske «tante» Sigrid Helliesen Lund. I en av de mange hjelpepakkene fra henne var det gjemt et lite bilde av en liten pike på en kvinnelig sykepleiers arm. Den lille piken var hans datter Inger. Det kom jevnlig brev fra «tanten» som viste at datteren hadde det bra.

Med sin politiske virksomhet for kommunistene både fra Tyskland og Norge må Hans Holm ha kommet tett på tragedien som skulle ramme det norske fangemiljøet høsten 1944. Det omfattet de tre viktigste norske kommunistiske tillitsmennene i leiren, Kristian Mugaas, Carsten Oliver Aasebø og Kaare Hagen, den første fra Bergen, de to andre fra Oslo. (Carsten Aasebø var en av Rudolf Nilsens nærmeste kamerater, jobbmessig og privat, fra middelskolen på Fagerborg og fram til Rulles død i 1929). Deres historie kom ikke offentligheten til kjenne før mange tiår etter krigen.

I mars 1944 skjedde en omveltning i den interne forvaltningen som fangene selv stod for. Alle de tyske politiske fangene, hovedsakelig kommunister, ble fjernet fra sine lederstillinger bortsett fra de tyske sjefene i de norske brakkene. Årsaken var oppdagelsen av en skjult illegal radio og spredning av antifascistiske flyveblad. Det tyske politiske lederskapet blant fangene ble på nytt erstattet av kriminelle og asosiale fanger, denne gangen med Samuel Kuhnke som den øverste lederen. Han nedla umiddelbart forbud mot «Rødehjelp», dvs. å yte hjelp til de sovjetiske krigsfangene og ungdomsbrakka.

Det var flere blant de norske krigsfangene, spesielt blant de «borgerlig» og sosialdemokratisk orienterte fangene som ikke skal ha likt den posisjonen og populariteten som de kommunistiske tillitsmennene hadde blant de norske fangene. Det gjaldt også utdelingen av mat fra de norske pakkeforsendelsene til de sovjetiske fangene. Sommeren 1944 tok noen av disse med Odd Nansen og Arvid Johansen i spissen initiativet til å danne «17.mai-komiteen» (også kalt «Den norske komité»). Målet var å få byttet ut de tre kommunistiske tillitsmennene med mer «verdige» representanter fra andre politiske leire.

Den 12. august ble de tyske kommunistiske brakkesjefene fjernet på de norske brakkene etter påtrykk fra Kuhnke. Dagen etter ble det avholdt et møte i 17. mai-komiteen der det ble besluttet å danne et 8-mannsutvalg for å erstatte Mugaas, Aasebøe og Hagen dersom de skulle bli avsatt av tyskerne. For å gjøre en lang historie kort tok det ennå nesten 1 ½ måned før de tre ble avsatt av Kuhnke den 1. oktober. Samme dag ble de forflyttet til en annen leir, KZ Baad Saarow. Snaue tre uker senere var turen kommet til Samuel Kuhnke også. Han ble avsatt og fikk 25 stokkeslag i leiren før han sammen med 102 kommunister ble sendt til tilintetgjørelsesleiren Mauthausen. (Bare ni dager før Kuhnke ble sendt til Mauthausen, hadde 27 tyske kommunistiske tillitsmenn – derav tre riksdagsmenn – blitt skutt basert på falske anklager fra den samme Kuhnke. Kuhnke selv overlevde krigen og fikk i 1948 en dom på 10 års fengsel.)

Den 2. februar 1945 ble Mugaas, Aasebøe og Hagen sendt på dødsliste til KZ-Bergen-Belsen via Sachsenhausen. Bergen-Belsen var en av de mest beryktede tyske konsentrasjonsleirene. Våren 1945 var det en voldsom økning av fangeantallet i denne leiren. Det medførte akutt matmangel og forferdelige hygieniske forhold. I mars brøt det ut flekktyfus i leiren. De tre norske tillitsmennene fra Sachsenhausen ble også rammet. De unngikk dermed å bli skutt da tyfusen ble deres bane i stedet. Carsten Aasebø og Kåre Hagen døde bare noen dager før de hvite bussene kom til leiren i april og reddet ut de siste 11 norske som fremdeles levde, deriblant Mugaas. Han kom seg via Danmark til Sverige der han døde av tyfus på sykehuset i Helsingborg noen uker senere.

De tre kommunistiske tillitsmennene i Sachsenhausen som aldri kom tilbake til Norge. Fra venstre: Kåre Hagen, Carsten Oliver Aasebøe og Kristian Mugaas. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv).

Historien om de tre kommunistene kunne ha stoppet der. Men det ble et etterspill etter krigen. Det var ikke alle som slo seg til ro med at dette hadde gått rett for seg. Noen mente at fire navngitte norske fanger i Sachsenhausen hadde angitt de tre kommunistiske tillitsmennene og dermed forårsaket deres død. Det ble reist sak mot disse fire i 1946. Saken ble holdt for en såkalt æresrett, dvs. en lukket rett som ikke var tilgjengelig for presse og publikum. Førti vitner ble avhørt. Kun en pressemelding fra NTB gjengav kjennelsen fra granskingsnemnden. De fire tiltalte ble alle frikjent for å ha samarbeidet med tyskerne for å kvitte seg med de norske tillitsmennene.

Saken har i praksis nærmest vært et ikketema i de sentrale norske fangeberetningene fra Sachsenhausen. Det er først med Øystein Ø. Bentsens bok «SAMHOLD OG SVIK. Et mørklagt kapittel om de norske Sachsenhausen-fangene» fra 2010 at det er åpnet en dør inn til hva som egentlig kan ha skjedd og hvorfor det har vært så mye hemmelighold om saken etter krigen.  

Det er i dag vanskelig å slå fast med sikkerhet om de tre kommunistiske tillitsmennene ble forrådt av norske medfanger i Sachsenhausen og hvorvidt dette igjen var avgjørende for at de ikke kom levende tilbake fra fangeoppholdet i Tyskland. Kanskje var forbryteren Samuel Kunhke så ihuga og bestemt på å ta de populære og handlingskraftige kommunistiske tillitsmennene at det ikke var avgjørende om de ble angitt av noen av sine medfanger eller ikke. Det som synes hevet over enhver tvil er at kommunistenes dominerende posisjon i leiren ikke var like populær blant alle de norske politiske fangene med borgerlig og sosialdemokratisk tilknytning og sympatier. Denne murringen har sikkert Samuel Kunhke snappet opp og utnyttet.

Hans Holm må ha fått med seg dramaet som utspant seg for å bli kvitt de tre kommunistiske tillitsmennene. Han må kjent dem godt, spesielt Mugaas og Aasebøe som allerede hadde et langt fangeopphold bak seg i Sachsenhausen fra våren 1942 da Holm ankom sommeren 1943. Hvorvidt Holm prøvde å gjøre noe eller om det i hele tatt var mulig for ham å gjøre noe for dem, er vanskelig å si.

Hans Holm overlevde oppholdet i Sachsenhausen. Da de hvite bussene fra det svenske Røde Kors ankom Sachsenhausen i mars 1945 for å bringe de norske og danske fangene ut av leiren, ble også Hans Holm inkludert da han stod oppført som nordmann. I første omgang ble de fraktet til konsentrasjonsleiren Neuengamme utenfor Hamburg etter ordre fra Himmler. Først 8. april kunne de hvite bussene bringe de norske og danske fangene videre til Danmark der første stoppestedet var konsentrasjonsleiren Frøslev rett ved grensen til Tyskland. Etter hvert kom de norske fangene til Sverige der de ble internert på ulike steder grunnet faren for at de kunne bringe med seg smittsomme sykdommer. Etter 8. mai kom de norske fangene tilbake til Norge i ulike puljer, inkludert Hans Holm.

Livet til Hans Holm og datteren Inger etter krigen.

Tilbake i Norge traff Hans Holm sin og Ediths gamle venninne Karen Welhaven som fulgte ham til barnehjemmet «Smaabarns Vel» på Adamstuen.

I fortellingen, «Deine Mutter», om Ingers mor og hans kjæreste, som Hans Holm skrev til sin datter Inger på hennes 20-årsdag, har han beskrevet gjensynet med sin datter: «Søster Drude vekket deg med ordene «Inger, pappa er kommet». Du gjorde store øyne, hoppet opp og klemte meg. Tro meg, jenta mi, det var det skjønneste øyeblikket i livet mitt – etter så mange smertefulle opplevelser».

 

Hans Holm og datteren Inger etter krigen mens de ennå bodde i Norge. (Foto. Privat. Inger B.)

 

Tilbake i Norge var Hans Holm med på å bygge opp et bokforlag for NKP, det som senere ble kjent som Falken Forlag. I denne perioden traff han Inger bare på søndagene da han besøkte henne på barnehjemmet. I 1948 kom det beskjed fra Øst-Berlin om at det tyske kommunistpartiet i den sovjetiske sonen ønsket å ha ham med på å bygge opp et landsomfattende forlag for den nye kommuniststaten. Allerede på 1920-tallet hadde han drevet med forlagsvirksomhet i Tyskland.

Samme år flyttet Hans Holm til Øst-Berlin sammen med sin datter som nå var blitt 6 år. Fra de landet på flyplassen i Berlin, slo faren konsekvent over til bare å snakke tysk for at Inger raskt skulle vende seg til den nye virkeligheten. Igjen tok jobben mesteparten av farens tid så han overlot datteren i ukedagene til sin tidligere hustru fra før krigen. Ekskona hadde berget seg gjennom krigen i sovjetisk eksil. Etter at hun kom hjem, bodde hun i en stor villa utenfor Berlin. Oppholdet hos «stemoren» med nytt språk og liten kontakt med faren ble en vanskelig tid for Inger. Forholdet mellom «stemoren» og Inger skal ha vekslet mellom kjølig og iskaldt.  

I 1948 og begynnelsen av 1949 hadde Holm mange partioppdrag i utlandet, Praha, Wien, Zürich, Basel, København og Oslo. I 1949 ble han arrestert i Basel og holdt i varetekt i fire uker. I 1952 ble han utstøtt av det østtyske kommunistpartiet. Det var gunstig for Inger fordi faren nå fikk en mindre betydningsfull stilling et stykke fra Berlin. Far og datter flyttet inn i en liten leilighet på det nye stedet – den mellomstore byen Halle an der Saale. Endelig fikk Inger for første gang mye tid sammen med faren. I 1956 ble hans partieksklusjon opphevet. Fra 1957 til 1960 satt han i forlagsledelsen i Urania-forlaget i Leipzig. Fra slutten av 1961 til november 1962 skal han ha ledet en «partifiendtlig gruppering» i Greifswald som må ha medført hans endelige brudd med det østtyske kommunistpartiet.

I artikkelen om Inger i Nettavisen 2020 beskriver Inger faren som «tolerant, liberal, pedagogisk og ikke minst glad i barn. Av faren min lærte jeg å aldri bøye meg for autoriteter, en egenskap som skulle føre meg på kollisjonskurs med DDR-myndighetene. Selv var han beskjeden og benyttet seg for eksempel aldri av de privilegiene som tidligere konsentrasjonsfanger ble tilbudt i Øst-Tyskland».

Etter å ha blitt ferdig med videregående skole (gymnaset) satte Inger kursen for Moskva for å ta en treårig utdannelse ved Energetisk institutt i Moskva. Både språket og matematikken var store utfordringer, men med iherdig innsats kom hun i mål som ingeniør. Hennes spesialområde var prosjektering og drift av atomkraftanlegg. Tilbake i Øst-Tyskland (DDR) var hun og hennes østtyske mann Dieter Binding som hun hadde blitt kjent med i Moskva, med på å bygge atomkraftverket «Kernkraftwerk Nord» i Greifswald ved Østersjøen. Byggingen av kraftverket startet i 1970. Den første av i alt fem reaktorer ble satt i kommersiell drift i juli 1974. Alle reaktorene ble stengt i tiden etter murens fall 1989/90.

Inger og ektemannen jobbet på fabrikken i mesteparten av sitt arbeidsliv. På grunn av deres detaljkunnskap til anlegget både fra bygge- og driftsfasen kom også ekteparets ekspertise og erfaring til nytte under demonteringen og rivingen («decommissiong» på godt bransjenorsk!) av kjernekraftanlegget på begynnelsen av 2010-tallet. Da ble pensjonistparet på nytt hyret inn for å bistå.

Inger Raphael Holms livsbane ble diktert av den andre verdenskrigs grusomheter og den påfølgende kalde krigens oppsplitting av Europa i to leire. Hun startet de første tre månedene av sitt liv i Lakkegata 17, mistet sin mor i gasskammeret bare 6 måneder gammel, tilbragte 6 år på barnehjem i Oslo før hun som seksåring flyttet til den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland – det senere DDR. Etter ingeniørstudier i Moskva endte hun opp i den vakre Hanseater-byen Greifswald ved Østersjøen der hun fremdeles bor sammen med sin ektemann.

Hva kunne ha blitt hennes livsbane hvis hun sammen med sine foreldre hadde lyktes å gjennomføre flukten til Sverige før julaften 1942 slik planen var?

I 2016 oppførte en dramagruppe på gymnaset i Ingers hjemby Greifswald et teaterstykke basert på historien til Edith Raphael, Hans Holm og deres datter Inger – en gripende forestilling ifølge den norske historikeren Terje Halvorsen som var invitert til premieren.

 

Fra Lakkegata 17 til den gamle Hanseater-byen Greifswald (bildet) – en lang og dramatisk reise som startet for lille Inger på tre måneder da Gestapo ringte på hjemme i 8. etasje i Lakkegata 17 julaften 1942 – en fryktelig julepresent ventet på henne og moren.

 

 

 

 

 

 

En snublestein for Edith Raphael

Den 12. september 2014 ble det avduket en snublestein for Edith Raphael på fortauet utenfor inngangen til Lakkegata 17 der hun og Hans Holm bodde under krigen. Her var også datteren Inger Binding til stede og holdt en tale.

                                                       

I dag er det en snublestein i fortauet utenfor inngangsdøra til Lakkegata 17 som vist på bildet. Ved avdukingen av snublesteinen i 2014 holdt Ediths datter Inger en tale for moren. Den observante leseren oppdager en feil på snublesteinen. Edith ble arrestert i 1942, på selveste julaften, men deportasjonen skjedde først to måneder senere, den 25. februar 1943 med skipet Gotenland.

 

 

 

 

Kilder.

 Viktige kilder til denne artikkelen (i alfabetisk rekkefølge):

- Bjarte Bruland. «Holocaust i Norge». Dreyers Forlag. 2017.

- Asbjørn Gjerstad. «Lille Inger reddet av motstandsfolk – mens moren ble gasset i Auschwitz». Nettavisen 06.08.2020.

- Grini fangeleksikon 1946.

- Terje Halvorsen. «Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940-1945.» Vigmostad & Bjørke A.S. 2020.

- Per Helge Martinsen. «Rød skygge over Milorg 13.»

- Snublestein-prosjektet. Jødisk Museum.

De to første kildene har hentet mange detaljer fra Hans Holms minnebok «Deine Mutter» om sin samboer Edith Raphael som han skrev til deres datter Inger på hennes 20-årsdag i 1962.