ENERHAUGEN - Lite område, men mye historikk
Enerhaugen ligger virkelig på en haug, eller stor fjellknaus. Ser du på det gamle kartet er det ikke vanskelig å se hvor bratt det var rundt hele «haugen» med de grå, skraverte feltene. Og store deler av bebyggelsen må faktisk ha hatt en storslåttutsikt. Jeg startet turen ved Sørli plass, helt nord på området og ruslet sydover Smedgata. På Sørli plass har det vært bygget, restaurert, gravd og gjort om så lenge jeg kan huske. Det troner en voldsom statue av en vaskedame i granitt av Erling Saatvedt, «Klesvask», fra 1967. Det var to år etter at OBOS’ gigant-prosjekt sto ferdig. Tror ikke den muntret spesielt opp i nabolaget.
På hjørnet Smedgata og Jens Bjelkes gate ligger den gamle Kneipbrødfabrikken. En vakker, lav bygning med et grønt og fint gårdsrom som er nydelig restaurert og rommer et lege- og helsesenter i dag. Forlagsbokhandler Mittet (han med alle prospektkortene) reiste rundt 1910 til Bayern for å ta Kneipkuren, en vannkur utviklet av prest og doktor Kneip. Mittet ble så begeistret for brødet han fikk servert at han klarte få med seg oppskriften hjem og vips kjøpte han et gammelt bakeri og gjorde det om til en kneipbrødfabrikk. Kneip får man jo fremdeles kjøpt, og de av oss som er gamle nok husker godt at vi fikk kneipbrød til Oslo-frokosten på folkeskolen. Jeg likte loff bedre. Ungene fra strøket husker den herlige lukten og den høye pipa som står fremdeles. Høy pipe, bedre avtrekk, mer varme så vidt jeg forstår.
Fra tidlig i 1950-årene gikk diskusjonens bølger høyt om Enerhaugen. Noen ventet på at tomteprisene skulle gå opp, noen ville rive og lage park og noen ytterst få ville bevare. OBOS ville bygge leiligheter og husmødrene på Enerhaugen gikk sammen og skrev innlegg etter innlegg i Arbeiderbladet. De gikk for rivning og utsiktene til vann inne og bedre boforhold. Men beslutningstempo den gang var ikke raskere enn hva det er i dag og først midt i 1960-årene sto alle OBOS-blokkene klare. Men da var også nesten alt fra en gammel og nedslitt bydel borte. Jeg har lagt ved et kart fra Oslo Byleksikon hvor det gamle og det nye gatemønsteret er tegnet inn.
En del av murbebyggelsen er bevart med noen bakgårder, lekeplasser og grønne hageflekker. Vil du flytte inn i Smedgata kan du få 3-rom og kjøkken, 72 kvm, til 5,3 mill. Ikke akkurat noe fattigmanns-strøk lenger.
Over gaten for Kneipbrødfabrikken ligger en av «lavblokkene» til OBOS. På den tomten lå det som het Enerhaugen Samfund , Oslos eldste bedehus og arbeiderforening fra 1851, anlagt av den samfunnsengasjerte presten Halling som «kriget» med Marcus Thrane.
Marcus Thrane og Honoratus Halling brant for samme sak, men med svært ulikt syn og midler. Halling var prest i Aker og en kristen-konservativ forkjemper for arbeidersaken og avholdssaken. For han var Thranitter-bevegelsen «kommunismens giftige Midgaardsorm». Pinsen 1850 kalte den ateistiske Marcus Thrane inn til møte på Enerhaugen for å stifte en arbeiderforening. Halling stilte opp, holdt en flammende tale og fikk med seg forsamlingen. Han innkasserte 1000 medlemmer og stiftet en kristen arbeiderforening. Deretter ble det bygget et eget hus «paa Herrens Klippegrund, den Klippe som ei rokkes». Deretter etablerte man sparekasse, lånekasse og sykekasse, bibliotek, leseværelse og søndagsskole. Og derfra bar det rett inn i indremisjonen. Den lille bygningen sto helt frem til 1960.
Litt lenger syd ligger, på samme side, Villa Enerhaugen. I dag et hjem for yngre mennesker med demens. Noen fikk kanskje med seg TV-programmet «Helene sjekker inn» derfra. Det het Grønlands gamlehjem og sto ferdig i 1927. Arkitekten var ingen ringere enn Arnstein Arneberg, han med Oslo Rådhus, Vikingskiphuset, Skaugum og Park Hotel Sandefjord. Utvendig ser det like fint ut som det var innvendig i TV-programmet. På baksiden var en fin terrasse og en liten hage. En overraskelse var et ganske stort område bak bygningen som er lagt ut til parsell-haver for Enerhaugen Borettslag og hvor det dyrkes etter økologiske prinsipper. Dette så trivelig ut midt mellom høyblokkene.
Tilbake og over gaten var et stort lekeområde med ett av de mange gavl-vegg maleriene i strøket. Litt lenger ned ligger Smedgata 25 som på et tidspunkt var en liten løkke med det artige navnet Tidsfordriv. I dag noen lave bygninger med småbedrifter og parkeringsområde. Under slektsforskningen min fant jeg at min onkel Knut jobbet i Smedgata. «Noen» mente han var læregutt hos Gustav Vigeland, men det var nok her han jobbet på et bronsestøperi som riktignok Vigeland brukte. Han skal ha vært med å støpe «Livshjulet» og jeg sjekket med Vigelandsmuseet som velvillig undersøkte saken. De fant at Vigeland brukte dette støperiet, men de visste ikke hvilke skulpturer som var blitt støpt hvor. Derimot vet jeg nå at den lille kalven i bronse som jeg har arvet, og han har laget, trolig kommer derfra og det er jo gøy. I dag ser jeg at man i 2014 søkte om å rive og så bygge leiligheter i 5-8 etg på tomten. Byantikvaren frarådet på det sterkeste. Så får vi se hvem som vinner i det lange løp.
På motsatt side av gaten ligger den katolske St. Hallvard kirke og kloster bygget i 1966 og hvordan de havnet der er meg en gåte. Anlegget fremstår beskjedent, men lukket. På veggen fant jeg et lite skilt med piler «Til kirken» og «Til klosteret». Gikk opp trappene, kantet med små blomster, til klosteret. Da må jeg ha stått omtrent akkurat der Johannes gate startet (se kartet) og passert gjennom koret i kirken til Sørligata. De kryssende gatene med de fantastiske navnene Langeleiken, Stupinngata og Flisberget finnes det ingen rester etter.
Videre med nesen mot sola og langs bygårdene fra slutten av 1800-tallet og ned mot Åkebergveien. Ytterst på knausen lå Enerhaugen Folkebad helt frem til 1967. De første offentlige badene var for dyre for menigmann da de kom i 1860-årene, men etter hvert kom altså disse «billigvariantene». Hensikten var å forbedre «de arbeidende Klassers sociale og fysiske Stilling …. Deres Sundhet og netop derved Formindskelse av Fattigskatten». Det gjaldt å spare penger for kommunen også den gang.
Folketallet steg jevnt i området og mange bodde trangt, hadde tøffe jobber og de sanitære forholdene var enkle. I 1891 opprettet derfor kommunen et «10-øres Folkebad» på Enerhaugen. Her er hva en badegjest kunne fortelle: «Vi betalte i Lugen vor 10-øring til Badstubad og fik af en tjenstvillig Kone et blændende hvidt Haandklæde, en gul Billett og et ligesaa gult lidet Sæbestykke. Begav os saa ind i en smal Gang, der løb i Vinkel. Her stødte vi paa Bademesteren, trivelig og gemytlig, som en Bademester skal være. Han fik Billetten og anviste os et net lidet Afklædningsrom tilhøire, forsynt med Speil og aabent ut til Gangen, men med Forhæng til at trække for.» Den samme badegjesten fikk høre av bademesteren at «Dom kommer her, ser Di, baade fra Skarpsno og St. Hanshaugen, ja fra Majorstua tilsmers».
Ruslet opp bakken igjen og rundet i forkant av blokkene på en gangvei som går omtrent der Enerhauggata gikk. Mer gatekunst på grunnmuren til Enerhauggata 3 og utsikt til venstre mot bakgårdene i Platougata. Da ser man nordvestover mot gården som ligger midt i svingen i Sørligata. Stoppet og tok bildet på stedet hvor diverse ukjente kunstnere hadde tatt bilde, tegnet og min onkel Bjarne malte et motiv fra det «idylliske» Enerhaugen. Passerte stedet hvor vannposten nederst i Johannesgate sto. Fant til og med et bilde av meg selv derfra.
Svingte oppover Sørligata og kommer til en barnehage på venstre hånd. Det er det gamle barneasylet og skulle være "Tilholdssteder for Børn af den fattigere Befolkning i Alderen 2 à 3 indtil 7 Aar», lære barna "Renlighed, Lydighed og Orden" og sørge for at de kom seg unna "Gadelivets demoraliserende Indflydelse". Det første barneasylet ble åpnet i 1838 og på Enerhaugen i 1843 med plass for ca 100 barn. Asylene ble ofte stiftet av en såkalt dameforening, og medlemmene hørte til byens bedre stilte befolkning, men det offentlig tok over etter hvert. Vil du vite mer kan du titte på Facebook-sidene til Enerhaugen, Grønland og Tøyen Historielag hvor jeg har lagt ut mye mer stoff.
Elendighetsbeskrivelsene av Enerhaugen har gjentatt seg fra tidlig på 1800-tallet til langt ut på 1900-tallet. Men selv om området hadde hatt et dårlig rykte var det mange familier som jobbet hardt for å klare seg og mange av de som vokste opp der rett etter krigen kan fortelle om en fin barndom og ungdom. Faktisk er de en gjeng som samles med jevne mellomrom og har påtatt seg å samle historie og billedmateriell. De ble fanget opp av Norsk Folkemuseum som har laget en unik utstilling, «Ung på Enerhaugen». Jeg har vært så heldig å bli kjent med to av dem i styret i historielaget. En av dem kjøpte kamera for konfirmasjonspengen og har bevart bilder om ungdoms- og familieliv. Anbefaler på det varmeste å ta en titt på Folkemuseets nettsider med mange herlige bilder, video og artikler. Ta deg god tid.
Kilder: oslobyleksikon.no, Wikipedia, lokalhistoriewiki, snl m.m. Foto: Digitalmuseum og privat.
Oslo, april 2020/Karin Arnesen, nestleder i historielaget