Da jeg vokste opp på 1950- og 1960-tallet, var mor og jeg ofte på besøk i Motzfeldtsgata 18 (bare kalt «Atten» i min familie) der min morfars nære familie hadde bodd siden 1907. Min mor Gudrun Ruud ble født i 1918 i Motzfeldtsgata 14 der hun også vokste opp.
Hun ble i likhet med sin eldre søster Grete født hjemme. Begge ble hjulpet inn i verden av jordmor Beate Mathiesen som var gift med kunstmaler Håkon Mathiesen og som bodde i nabogården Motzfeldtsgate 12.
«Rote-Magnussa»
Jeg husker at mor ville vise meg butikken til Magnussa eller Rote-Magnussa som mor pleide å kalle henne. Magnussa drev fremdeles den samme kortevareforretningen i Heimdalsgata 26 (Rudolf Nilsens «Nr. 13») hun hadde gjort fra tiden mor var liten. Frk. Marie Magnussen gav seg først i begynnelsen av 1960-tallet etter å ha holdt på i nærmere 40 år. Jeg skjønner godt at hun fikk tilnavnet Rote-Magnussa selv om hun nok for de fleste er mest kjent som Magnussa. Det var virkelig en opplevelse å komme inn i butikken hennes. Overalt var det ting og tang, på hyller, hengende ned fra taket, på gulvet, spredd utover i hauger på store bord, nesten ikke til å komme seg fram for kunder og tilsynelatende helt kaotisk. Men Magnussa selv hadde tydeligvis oversikten. Hun var en bestemt, men samtidig vennlig dame som solgte alt fra parafin til kjeler og godteri.
I adressebøkene stod hun i alle disse 40 årene som innehaver av en kortevareforretning. Kortevare (fra tysk «Kurzwaren») var alle slags småsaker som ikke ble målt og veid. Det kunne være notisbøker, glansbilder, parfymeartikler, jernvarer, smykker og pyntesaker, små leker, diverse kortspill og brettspill, sikkerhetsnåler, barberblader, kammer, trådsneller og alt av sysaker, glidelåser, viskelær, pennesplitter, blekk osv.
Klengenavnet Magnussa, men også Rote-Magnussa, var relativt uskyldig i forhold til mange av de andre som florerte da min mor vokste opp. Noen av dem grenset også til erting og mobbing. Her er noen eksempler mor fortalte meg trekvart århundre senere.
«Geipen»
Rett på andre siden av Heimdalsgata 26, i nr. 27 C, bodde «Geipen». Han hadde fått kallenavnet sitt på grunn av at han skar grimaser til min mors tante Jonis (Johanne) når hun gikk forbi. «Geipen» tjoret fast sønnen sin i en snor i bakgården så han ikke skulle nå porten som førte ut til gata. Derfor ble sønnen til «Geipen» kalt «Bukken».
Heimdalsgata 27C ble aldri kalt noe annet enn «Klevensgården» av min familie i min oppvekst. Det hadde sin bakgrunn i at bakermester Joh. Kleven drev bakeri og bakerforretning her de første årene av min mors liv. Senere ble bakeriet drevet av bakermesterne Hans Andersen, A.O. Dahlby og til slutt Viggo Christensen som drev til langt ut på 1960-tallet. Enkefru Hulda Kleven på Bekkelaget eide gården fram til 1960/61 så navnet «Klevensgården» var sikkert vanlig å bruke ikke bare i min familie. Det har vært bakeri i bakgården her helt siden gården ble bygget på slutten av 1890-tallet.
«Jøden»
På hjørnet av Motzfeldtsgate og Heimdalsgate, i Motzfeldts gate 20, hadde «Jøden» en butikk der han solgte sigarer, sjokolade og sukkertøy ifølge min mor. I adressebøkene for Kristiania/Oslo står hans egentlige navn, R. Jacubowitz, og at han var frukthandler.
Det var et vanskelig og fremmed navn for både barn og voksne så de «trengte» et enkelt kallenavn. Da var nok «Jøden» nærliggende å ty til den gangen. Men det kan også ha ligget noe nedsettende i bruken av dette kallenavnet.
I boken om den jødiske piken Kathe Lasnik (Espen Søbye: «Kathe, alltid vært i Norge.») fortelles det at en av Kathes eldre søstre, Elise, begynte i 2. klasse på middelskolen på Vahl skole i 1926. Ifølge en av Elises venninner sluttet hun på Vahl skole etter en tid «da de ikke var snille mot jøder der». Så det var kanskje ikke så greit for Jacubowitz å drive forretning der heller.
Han gav seg da også på slutten av 1920-tallet etter å ha drevet frukt- og tobakksforretningen i Motzfeldtsgata 20 i 11–12 år og startet i stedet en sepe- og kortevareforretning på Majorstua.
Hvem var så denne R. Jacubowitz? Svaret er å finne i det jødiske «Snublesteinprosjektet».
Rudolf Jacubowitz var født i Latvia i 1889 og kom til Norge i 1912 med sin første kone Rachel, f. i 1891, også hun fra Latvia. Han var utdannet skomaker, men begynte etter hvert som kjøpmann, først i Motzfeldts gate, senere på Majorstua som nevnt. Kona Rachel døde i 1929, og han giftet seg på nytt i 1930 med Mina, f. 1908 i Latvia. De fikk etter hvert to døtre, Sonja Henny og Jenny, og en sønn, Simon Kai. Senere på 1930-tallet flyttet han og familien til Nadderudveien 26 ved Bekkestua der de også bodde da krigen kom. Han ble arrestert den 26. oktober 1942. Den 26. november ble han sammen med sin kone og deres tre barn deportert med DS Donau til Stettin og videre med tog til Auschwitz der alle 5 ved ankomsten den 1. desember ble ført rett til gasskammeret og drept.
Frukthandel og barberer i Urtegata
Nå forflytter vi oss ned til krysset Urtegata og Motzfeldtsgata og til hjørnegården Urtegata 22. Her drev Kjærstad kolonial- og fruktbutikk i mors barndom, den ene med inngang fra Motzfeldtsgata, den andre på hjørnet (se fotografi fra rett etter 1900-årsskiftet og fotoet fra mai 2020). Ifølge Adressebok for Oslo for 1929 drev Kitty G. Kjærstad kolonialhandelen mens Alf Martin Kjærstad drev frukthandelen. Mor og hennes søster kjøpte for 5 øre skadde appelsiner og epler hos frukthandleren.
På samme adresse med inngang fra Urtegata drev Hans Holth sin barberforretning fra rundt 1911 til rett før starten av 2. verdenskrig. Fra 1899 hadde han også barberforretning i strøket, først et par år rundt århundreskiftet i Heimdalsgata 28 og deretter ca. 10 år i Motzfeldtsgata 18. Etter ham drev hans sønn Ingvald Holth barberforretningen i Urtegata 22 helt fram til slutten av 1960-tallet.
Barna kunne være nådeløse mot hverandre den gangen som nå. Mobbing er ikke et nytt fenomen. Et godt eksempel er hvordan ungene i gata ertet Gunnar i Urtegata 22 som var noen år eldre enn min mor. Han ble kalt «Bollen» og ungeflokken ropte etter ham: «Bollen skal knas, Bollen skal tas, Bollen skal juling ha».
«Tjukka på veggen»
På motsatt side av krysset lå Urtegata 24. Denne gården ble revet for en del år siden og erstattet med et større boligkompleks. På den delen av nr. 24 som vendte mot Motzfeldtsgata var det en melkebutikk. Hun som drev butikken i min mors barndom, ble kalt «Tjukka på veggen».
Mor kunne fortelle at det var tre trinn fra fortauet for å komme inn i butikken, noe som bekreftes på bildet av Motzfeldtsgata vist under. Inne i bakkant av lokalet var det to trinn ned for innehaversken å komme seg inn til leiligheten der hun bodde med sin familie. Mor husket også at hun hadde lem i disken og at ungene ertet henne med slikt som: «Har De lever?» «Nei.» «Da lever De ikke lenge.» Og så løp de ut av butikken i full fart.
Mor mente at de ikke hadde vært snille mot henne. «Tjukka på veggen» må ha vært fru Anna Johansen ifølge adressebøkene. Hun drev melkebutikk her fra før 1. verdenskrig startet til rundt slutten av 1920-tallet. Senere bodde hun i Urtegata 24 som enkefru til lenge etter krigen.
Hippe, «Blunken», «Pinka», «Titten» – og «Dullen»
På selve hjørnet av Urtegata 24 drev frk. Hippe en butikk som solgte bånd, lisser, trøyer og undertøy i mange år før hun gav seg rundt 1930. I adressebøkene står det at hun drev en industriforretning. Etter henne var det en som ble kalt «Blunken» som overtok lokalet. Han solgte sjokolade (godteri) og frukt.
I samme gården bodde «Pinka i porten». Hun haltet (pinket) og bodde i porten inn fra Urtegata.
Til slutt må nevnes «Tittefamilien». Familien var oppkalt etter «Titten» som gikk med avisen. Faktisk gikk hele familien med avisen. Hvem de var og hvor de bodde glemte jeg å spørre mor om.
Ellers unnslapp heller ikke min mor et kallenavn innen familien. Mors tanter og onkler kalte henne Dullen, et navn som også ble brukt på henne i min oppvekst. Det hadde nok sammenheng med at hun sikkert ble mye dullet med etter at hun bare 1 ½ år gammel mistet sin mor på grunn av tuberkulose.
Fra EGT Historielags Facebooksider 29/5 2020
_rett_fram_Urtegt_22.jpg?autorotate=true&height=700)
