Brev fra Fjerdingen som beretter om grufulle hendelser i hovedstaden.
I slutten av november 1884 sendte min oldemor Pauline Ruud i Fjerdingens gate 47 (nå Christian Krohgs gate) brev til sin mor Olea Amundsdatter i Follebu i Gausdal. I juni samme året hadde Pauline sammen med sitt eneste barn Olga Nancy på 1 år besøkt sin mor og bror på gården Nedre Reiten der moren og hennes bror Arnt bodde hos Gudbrand, en slektning av hennes for lengst avdøde far Nils Pedersen Fonstad. Av Gudbrand har tydeligvis Olga Nancy (Tulla) fått en snurrebass.
I teksten nevnes stortingsmadamen. Stortingsmadamen var Marit Fougner, gift med gårdbruker Kristian Gundersen Fougner på gården Søndre Fougner i Follebu. Her vokste min oldemor Pauline opp fra hun var 4 år gammel etter at hennes far døde. Søndre Fougner hadde en seter ved Ormtjernkampen, Ormtjernseter, som ikke lå så langt fra Liumsæteren (Liomseter, i dag DNT-hytte) som omtales i brevet.
Foto av gårdbruker og stortingsmann Kristian Gundersen Fougner og hans hustru Marit fra Sel i Gudbrandsdalen. Bildet hentet fra boka «Å va re e sa!» om grisebonden Simen Fougner i Follebu, oldebarn av Kristian og Marit Fougner.
Kristian Gundersen var stortingsrepresentant for Christians Amt (svarer til Oppland) i flere perioder fra 1859 til 1882 og var også i mange år bygdas ordfører. Han var en fetter av Paulines far, min tippoldefar Nils Pedersen Fonstad. Marit Fougner var født og oppvokst på gården Formo i Sel i Nord-Gudbrandsdalen. Etter brevet har jeg lagt til en liten fortelling om «verdens vakreste kjærlighetsdikt» der Stortingsmadamen er hovedpersonen.
På slutten av brevet kan ikke min oldemor dy seg for å ta med et par forferdelige historier for å vise hva som skjer i hovedstaden, kanskje sågar i Fjerdingen eller de nære omgivelser Vaterland eller Grønland?
Øvrige kommentarer til brevet har jeg skrevet inn i parenteser i selve brevet. Jeg har beholdt ortografien for å bevare brevets autentisitet. Jeg har lagt til tegn da min oldemor skrev sine brev uten tegnsetting.
Fra Pauline Ruud til hennes mor Olea Amundsdatter 21/11 – 1884 (som var en fredag)
Christiania 21.11.84
Kjære Moder
Du venter vel ver dag at høre fra os men som aligevel drager lenge ud. Jeg kan hilse med at vi erre alle friske til dato. Tulla vokser og er stor og frisk som en fisk men hun patter enda. Hun har heller ikke foet mere en to Tænder siden vi var hjemme. Den Kjolen som hun fik af dig har jeg forlængesiden syed og hun bruger den til ver Dag og den har jeg syed saa stor at alle som ser hende spør hvorfor jeg har syet saadan kjole til hende, saanær som gamle Folk, dem siger hvor fornuftig du er som har saa lang Kjole paa Barnet dit.
Mor har vel været paa Liumsæteren nu (i dag DNT-hytta Liomseter. Paulines mor har nok vært seterbudeie her inne om sommeren) og haft besøg af Stortingsmadamen. Fortel mig Arnt (Paulines bror) om du og Madam Børesen (en slektning av Arnts tilkommende kone) fant meget multer i Sommer. Jeg har ikke syltet andet en Tyttebær og den betalte vi med 17 øre Potten. Blaabær kjøbte jeg for 15 øre Potten (1 pott er 0.965 liter).
I gaa lavede jeg Blodpølse og forestilte mig det var Slagtetiden. Vi kjøber Blod hos Slagterne for 10 øre Potten. Vi bruger mange slags spiserier her mod paa Landet. Vi bruger Engefær, Pepper, Neliker og Timian, men du kan tro den smager nydelig ogsaa. Ja jeg ved ikke, jeg husker nok du lavde god pølse i Bakken (der moren bodde tidligere) Mor, men nu smager det saa bidert (?) af den. Medens jeg skriver ……..
Saa kan jeg fortelle deg mor at jeg paa min gebursdag den 3. Oktober fik Heluldent nydelig sort Kjoletøi af min Mand og af Bestemor (Paulines svigermor) fik jeg et lidet Bord.
Foresten er alt ved ved det gamle. I Dag er det flyttedag for alle Leieboere (kun én flyttedag om høsten og en om våren). Det er saa fult af Flyttelas i gadene, den ene hid, den anden did over alt, men vi er paa samme sted. Vi har nu faaet Malt det ene værelse som vi har til stas værelse saa det er langt penere nu en før.
Nor di skriver fortel om Helene (Paulines søster) er på Kirkerud, jeg saa i avisene at den lille arvelod efter Marte (den yngste i søskenflokken til Paulines far) maa gaa Skifteretten og da bliver det vel ikke stort ijen og vordan gaar det med Arnt? Tror di han kan faa det han skal have af Jon Pederhus (en nevø av Marthe som sikkert skulle fordele arven)?
Saa jeg ved ikke om jeg kan skrive det men det kan være interessant for dere og vide hvordan Byfolk er. Det er en barberer, en gift Mand med Kone og to Barn som gik hen og Hængte sig Søndag fordi han havde været sammen med en ukonfirmeret Pige. Hans egen Kone fik se ham og hun skar ham ned ijen men det var for sent. Livet var borte og er borte. Enda det var ikke det værste, nei det var en Frue som i gaarnat skar hele stusse af sin Mand heller rettere sagt Pikken. Di for pynte paa saa got di kan, hermed for det være nok med en venlig hilsen til eder alle.
Hils Gudbran fra Tulla paa at Snurrebassen er i virksomhed enda og den bærer navnet Gulbran. Lev vel og skriv snart.
Deres Pauline og Johan Ruud
Foto fra Nedre Reiten i Gausdal i 1927 av de tre søsknene Helene, Pauline og Arnt. Min oldemor, bydamen, i midten.
En liten fortelling om «verdens vakreste kjærlighetsdikt» og bakgrunnen for Henrik Ibsens nasjonaldrama «Peer Gynt».
Stortingsmadammen Marit Hansdatter var født og oppvokst på gården Formo i Sel i Nord-Gudbrandsdalen i 1826. Marit skal ha vært en vakker kvinne og var hovedpersonen i det som venstremannen Jørgen Løvland, en av Norges fremste politikere i 35 år (bl.a. Norges første utenriksminister 1905-07, kombinert statsminister og utenriksminister 1907-08 og Stortingspresident 1913-1915), har kalt «verdens skjønneste kjærlighetsdikt». Det gjelder diktet «Avskje mæ Høvringen» av den kjente læreren og eminente pedagogen samt klokkeren i Tønsberg, Engebret Hougen, også han født og oppvokst på Sel.
I sin ungdom tilbrakte han somrene på Høvringen i Rondane der han traff Marit som var på Formoseter. Han ble besatt av kjærlighet til henne, men kunne ikke få henne på grunn av klassegrensene; han kom fra enkle kår mens hun var fra storbondeslekt. Diktet åpner med den vakre og berømte strofen «Sjå Sole på Anaripigg». Verset om Marit lyder i sin nydelige dialektform:
Skal her i ver'n e inkje få
ho Marit, som e held så mykjy tå?
Men kåfor så
skulle e da få
mitt auga på min kjæraste?
Ho var fornem, men inkje grum,
den fysste jenta som e drøymde um;
i da ho sa
så mykjy bra,
med gråt med ba
å hugse se.
Ja, du gjere med blaut i sinne,
når alt anna glett utur minne.
Men å få de - dæ slepp e snilt; -
e æ hug-ilt.
Hugilt betyr urolig, engstelig. Grum betyr hardhjertet, fæl.
Bare 18 år skrev Engebret Hougen dette diktet i 1845 på Klæbu prestegård i Trøndelag sterkt preget av hjemlengsel og kjærlighetssorg. Tre år tidligere var eventyrsamleren Peder Chr. Asbjørnsen på besøk på Sel. Da ble det sendt bud på 15-åringen Engebret. I to dager satt gutten og fortalte eventyr og sagn til Asbjørnsen, bl.a. sagnet om reinsdyrjegeren Peer Gynt. Dette ble senere innlemmet i Asbjørnsens eventyr «Reinsdyrjakt ved Rondane» som igjen ble utgangspunktet for Henriks Ibsens drama om Peer Gynt.
Etter at Engebret Hougen hadde sett sin første teaterforestilling av «Peer Gynt» i Christiania, skrev han hjem til sin mor i Sel:
«Men er det ikke rart, at dersom Du og Bedstemor ikke havd lært mig dette Eventyr, og jeg ikke havde fortalt Asbjørnsen det, saa havde Henrik Ibsen ikke skrevet sin Peer Gynt.»
I folketellingen for 1865 står min oldemor Pauline Nilsdatter oppført som fattiglem på gården Søndre Fougner. Det vekker umiddelbart ikke noen god følelse hos en etterkommer. Samtidig er det ikke tvil om at gårdbrukeren og hans kone på Søndre Fougner må ha vært ressurserke og «oppegående» mennesker. Dessuten var jo gårdbrukeren (halv-)fetter av hennes far. Trolig hadde hun det vesentlig bedre enn fattiglemmer generelt som vokste opp på en gård. Bare det at døtrene både på Søndre Fougner og hos kjøpmann Nils Fougner på Lillehammer (der min oldemor var tjenestejente den siste tiden før hun «utvandret» til Kristiania) ofte kom og besøkte henne mens hun bodde i Fjerdingen på 1880-tallet, tyder på at hun tross alt ikke kunne ha hatt det så verst hos Fougnerfamiliene. En av Fougner-døtrene ytret sågar et ønske om ikke mine oldeforeldre kunne skaffe seg en større leilighet slik at hun kunne bo hos dem mens hun fikk lærerutdannelse i Kristiania.
Tekst: Erik Odgaard, des 2020
