Fjerde generasjons godteri på Tøyen
Blant de mange små innvandrerbutikkene og familiebedriftene i Tøyengata er det en som skiller seg ut fra mengden.
De brede vinduskarmene er malt furugrønne mot den ellers grå bygningen, og lysene fra lysslynger inne blinker ut mot gata. En pakistansk godteributikk holder åpent i Tøyengata 19. Bak disken ligger gule, grønne, rosa og røde biter av klissete konfekt, og fra disken kan også dagens tøyenbeboere kjenne duften av godteri når de går i gatene. Madina Sweets har holdt til i Tøyengata i 30 år.
Slik ser fasaden til Tøyengata 19 ut i dag. Foto: Elisabeth Ulla Uksnøy.
Innenfor de grønne vinduskarmene
– Hva skjer, bror?
En ung pakistansk mann med caps på hodet gjør et innøvd håndtrykk med mannen bak disken. De slår om til urdu, og mannen bak disken pakker rutinert de klissete småkakene i to grønne bokser, mens den unge mannen med caps peker på nesten alt som står utstilt bak glasset. De hoier og ler mens de holder på, kanskje snakker de om helgeplanene sine. Eller om hva i alle dager den unge mannen skal med alt det godteriet. Fargerike godterier er plassert på rekker og rad i disken. Foto: Elisabeth Ulla Uksnøy.
– Det blir 465 kroner.
Mannen bak disken slår over til norsk igjen. Han rekker den unge mannen med caps to hvite poser, og de utveksler noen siste fraser på urdu før mannen forsvinner ut døra.
Fra slutten av 1960-tallet kom en ny gruppe innvandrere til Norge, arbeidsinnvandrerne. De kom hovedsakelig fra asiatiske og afrikanske land som Tyrkia, Marokko og Pakistan. Åpne landegrenser åpnet for muligheten for at mennesker fra ikke-vestlige land kunne komme til Norge for å arbeide. Norge hadde god økonomi, og det var mangel på arbeidskraft i landet. Det fleste kom til Norge på jakt etter jobb og et bedre liv. Ved inngangen av 2013 hadde 38 prosent av innbyggerne i Gamle Oslo bydel innvandrerbakgrunn. I dag er norske, unge mennesker med tjukke lommeboker i ferd med å ta over Tøyen og Gamle Oslo i en såkalt gentrifiseringsprosess. I bydelen Grünerløkka, har småbutikker og familierestauranter blitt danket ut av hippe utesteder og kaffebarer.
Fjerde generasjons godtemaker
– Det var faren min som startet butikken i Norge. Familien drev butikk i Pakistan også, og nå er jeg fjerde generasjon som driver en sånn forretning, forteller daglig leder Mohammad Younus Sheikh. Da faren til Sheikh startet butikken for 30 år siden, var det den eneste av sitt slag. I dag er de rundt ti ansatte, og har produksjon av godterier og kaker hver dag. Selve produksjonen blir ikke gjort i Tøyengata 19 foreløpig, men de har planer om å utvide og flytte den til lokalet i nærmeste fremtid. På veggen henger et bilde fra da Madina Sweets holdt til i Pakistan. Foto: privat.
Pakistansk tradisjon til alle
– Jeg vil ha to av de rosa og tre av de grønne. Og så en pose med de bak der.
En norsk kvinne med kort brunt hår strekker seg over disken og peker på noe som ser ut som en veldig avansert flettet kringle.
– Den der? spør mannen bak kassa og peker han også. – Ja.
Det er en solid strøm av mennesker gjennom dørene til Madina Sweets. Pakistanere, nordmenn, kinesere, svensker, somaliere. Alle vil ha en bit av de fargerike søtsakene som er relativt fremmede for norske ganer.
– Før var det bare pakistanere, men nå er det alle nasjonaliteter. Det endret seg etter noen år, forteller Mohammad Younus Sheikh.
Selv om beboergruppen på Tøyen er i forandring, er ikke Sheikh bekymret for å miste kundene sine.
– Vi har kunder fra andre byer. Folk kommer for eksempel fra Drammen for å handle her. De kan ikke få dette godteriet noen andre steder, derfor kjører folk hit for å handle, sier han.
Mohammad Younus Sheikh er fjerde generasjon som driver familiens godtebutikk. Foto: Elisabeth Ulla Uksnøy.
Forfatterne er Elisabeth Ulla Uksnøy og Pia Gellein. Oslo 2016
