I år er det 60 år siden den første kvinnelige prest ble ordinert, men det er 100 år siden den første milepælen ble nådd. Det skjedde 24. april 1921 i Grønland kirke da en kvinne for første gang slapp til på en prekestol i en norsk kirke. Marta Steinsvik prekte i en hel time for en til trengsel fullsatt kirke. Teksten var om Thomas tvileren. I prekenen, som bare foreligger i referat, gjorde hun en vri på Descartes’ kjente utsagn «Jeg tenker, altså er jeg», som for anledningen ble utlagt slik: «Jeg tror, altså elsker jeg». Prekenen var sterkt preget av hennes påvirkning fra okkult og teosofisk tenkning. Det var kontroversielt nok i seg selv, men ble overskygget av det sensasjonelle i selve hendelsen. Aftenposten stod på kirkebakken og intervjuet tilfeldige kirkegjengere. Begeistringen var unison, alle mente de hadde fått mye å tenke på og at det hadde vært en stor opplevelse å se en kvinne på kirkens prekestol. (Foto: Ukjent, ca 1935. Oslo Museum).
I landets avisredaksjoner raste det i ukene etterpå inn fortørnede innlegg. En anonym innsender i avisen Dagen hevdet at det ikke var uten grunn at Paulus hadde forbudt kvinner å tale i forsamlingen. Kvinner skravlet nemlig nok som det var. Da kunne man ikke tillate dem å skravle enda mer. Det var dessuten en kjent sak at kvinner ikke kunne holde på hemmeligheter. Tenke seg til at de heretter skulle få stå på prekestolen med sladderen sin. «Ingen mand kan herefter vaage at sette sine ben i kirken mere i frygt for hvad de der vilde faa at høre», avsluttet den forargede skribent. (Faksimile: Aftenposten 25. april 2021).
Soknepresten i Grønland, Carl Johan Ecktell, fikk det travelt med å forsvare seg. Han hadde nemlig ikke spurt biskopen, den forsiktige Jens Tandberg, som først ble klar over hendelsen da han leste om den i avisen. Men å spørre biskopen ville bare ha forpurret det hele, forsvarte Ecktell seg med. «Jeg tar det fulde ansvar og er villig til at tage imod alle de hug der matte komme», uttalte han til Aftenposten, og la til: «Reformasjonen er ikke ført til ende før kvinder faar adgang til presteembedet på lige vilkaar med mænd».
Marta Steinsvik ble etterpå satt under disiplinærtiltak ved Menighetsfakultetet, der hun var student, og avkrevd løfte om at noe lignende aldri måtte gjenta seg. Menighetsfakultetet bad også Kirkedepartementet om en utredning av lovligheten ved det inntrufne, men fikk så vidt vites ikke noe svar. Marta Steinsvik valgte å avbryte studiet og vendte aldri tilbake til det. I stedet viet hun sin tid til agitasjon mot jøder og katolikker.
Steinsvik var på dette tidspunkt en kjent offentlig skikkelse som samfunnsdebattant, forfatter, journalist og som oversetter av klassisk litteratur til nynorsk. Hun reiste land og strand rundt som folkeopplyser og holdt foredrag om hva det skulle være: katakombene i Roma, arkeologiske utgravinger i Egypt, viviseksjon og om tang og tare som botemiddel mot mangelsykdommer. I tillegg agiterte hun for det forfalskede antisemittiske skriftet «Sions vises protokoller», for gjeninnføring av jødeparagrafen i grunnloven og mot forslaget om opphevelse av jesuittparagrafen. (Foto: Ægteskab og forplantningen av Marta Steinsvik, 1910).
Dette er også grunnen til at det i dag er vanskelig å omfavne henne som den pioneren hun faktisk var. Selv regnet hun seg som en progressiv kvinnesakskvinne. Samtidig står det fast at hun er den mest frittalende antisemitt i norsk samfunnsdebatt noen sinne. Påstandene hun kom med om katolikker og jøder, var så pass ville at de vitner om et sinn i psykisk ubalanse. Hun hadde heller ingen egentlig kirkelig tilknytning eller et teologisk ståsted. Gjennom sin fraskilte mann, Garborg-disippelen og redaktøren Rasmus Steinsvik, hadde hun først og fremst mottatt impulser fra anarkistisk, teosofisk og antroposofisk tenkning. Særlig var påvirkningen fra antroposofien og Rudolf Steiner sterk. Hun brevvekslet med Steiner, mente å stå i telepatisk forbindelse med ham, traff ham også i Tyskland en gang og virket nærmest besatt av ham. Mye kan tyde på en ulykkelig forelskelse og at dette var en av flere medvirkende årsaker til at hun noen år tidligere var blitt tvangsinnlagt og erklært sinnssyk.
Ved Steinsviks prekendebut i Grønland kirke støtte i realiteten mange strømninger i datidens norske åndsliv i hverandre. På den ene side Steinsviks miljø med sin forkjærlighet for det norrøne i en diffus blanding med teosofi, antroposofi og anarkisme. På motsatt side tradisjonell lavkirkelig konservatisme representert ved professor Sigurd Odland. Men mellom disse stod Grønlands tre prester, den borgerlige og kulturliberale kristendommen representert ved sokneprest Ecktell, den høykirkelige lutherske ortodoksi representert ved res. kap Sigurd Normann og en mer mystisk-spirituell retning representert ved tredjepresten, Ragnvald Gjessing, som var redaktør av tidsskriftet «For kirke og kultur» og en profilert talsmann mot den gryende antisemittismen i tiden. (Foto: Fra avisen Den17deMai, 30. april 1921).
Steinsvik bodde på denne tiden i Borggata på Grønland, der hun pleide forbindelse med to intellektuelle kapasiteter i nabolaget: overlege Johan Scharffenberg ved Botsfengslet og kapellanen i Grønland, Sigurd Normann. Mellom Normann og Steinsvik utviklet det seg et nært vennskap. Normann, som senere ble biskop i Hålogaland, var som Steinsvik en profilert samfunnsdebattant, men først og fremst kjent som talsmann for en ortodoks førpietistisk lutherdom. Ideologisk stod han fjernt fra Steinsvik. Vennskapet mellom dem ser mest ut til å ha bygget på personlig tiltrekning, en felles sterk tilknytning til tysk åndsliv og felles politiske oppfatninger, som hos begge drog markant i reaksjonær retning. Ved reformasjonsjubileet i 1937 redigerte Normann det store jubileumsskriftet «Vår lutherske arv», der han kom med utsagn om den politiske tilstanden i Tyskland på samme tid som i dag fremstår som fullstendig bisarre. Steinsviks siste bidrag i norsk samfunnsdebatt var et frimodig forsvar for de landsvikdømte.
Det var Menighetsfakultetets nestor, professor Sigurd Odland, som førte ordet fra konservativ side i debatten etter Steinsviks prekendebut. Den konservative kapellan Normann, derimot, forholdt seg taus. Grunnen kan være at han ikke ville risikere vennskapet med Steinsvik og at han ikke ville sette i spill sine sjanser til å bli professor i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet. Stillingen stod ledig, og Normann var en het kandidat til å overta.
På motsatt fløy stod mannen som slapp Steinsvik til, sokneprest Carl Johan Ecktell. Han er verd et ettermæle. Han var radikal venstremenn, en humørspreder og uredd provokatør som levde under det paulinske motto «Intet menneskelig er meg fremmed». Ecktell hadde en aristokratisk borgerlig bakgrunn og var på mange måter like mye en fremmed fugl blant Grønlands arbeiderklasse som den reaksjonære Normann. Han hadde markert seg som en provokasjonslysten liberaler allerede som student da han stod frem i Studentersamfunnet og hevdet det aparte synspunkt at kvinner hadde samme rettigheter som menn. Presten Bernt Anker skriver i sine erindringer at da Ecktell som nybakt teolog søkte stillingen som personellkapellan hos domprosten i Kristiania, fikk domprosten en delegasjon fra byens konservative prester med beskjed om at «Kva De enn gjer, må De for Guds skuld ikkje utnemna Ecktell». Ecktell ble utnevnt. Deretter ble han kapellan hos grundtvigianeren Christoffer Brun i Johanneskirken i Oslo, og han regnet siden Brun som sitt store forbilde. (Det gjorde underlig nok Normann også). Som prest i Fjotland i indre Agder skapte Ecktell leven da han fra prekestolen forkynte at det ikke bare var de vakte som kom til himmelen. De vakte i Fjotland bad Kirkedepartementet om å «fri dem» fra Ecktell. 
Sine beste år fikk han i Stor-Elvdal i Østerdalen, der Ecktell har gått inn i historien som den elskede og høyaktede presten som engasjerte seg i alt fra fattigvesen, skolestell til utbygging av veier og postvesen. (Foto: Carl Johan Exktell på prestegården i Stor-Elvdal. H.A. Eriksson ca 1900. Storelvdal historielag).
Ved utnevnelsen til Grønland sokneprestembete i 1914 ble det politisk bråk. På søkerlisten stod nemlig også høyremann og formann i Kristiania skolestyre, Einar Diesen. Han var så sikker på å bli utnevnt at fru Diesen alt hadde vært i sokneprestleiligheten i Åkebergveien og tatt mål til nye gardiner. Diesen var bror til Afenpostens redaktør. Avisen hadde drevet ren kampanjejournalistikk for Diesens kandidatur, og Venstres statsminister, Gunnar Knudsen, måtte løpe opp og ned fra Stortingets talerstol for å forsvare seg mot beskyldninger fra Høyre om politisk renkespill.
På Grønland stiftet Ecktell den kirkeakademilignende foreningen Grønland Menighedssamfund, som arrangerte «Glade aftener» med god bevertning, foredrag og kulturelle innslag. Det var her Ecktell og Normann ble kjent med Marta Steinsvik. Ecktell engasjerte henne ved flere anledninger som foredragsholder. Steinsvik stod da i en svært vanskelig livssituasjon. Noen år tidligere hadde mannen forlatt henne, hun hadde vært innlagt på psykiatrisk sykehus og hun var alene om omsorgen for fem barn. Ecktell og Steinsvik var helt ulike av gemytt, men Ecktell innså hennes særlige begavelse og så det som sitt ansvar å gi henne et spillerom han mente hun fortjente. Hva Steinsvik stod for, var han ikke så opptatt av. Som tegn på sin raushet inviterte tvert imot Ecktell sin skarpeste opponent, professor Odland, til å preke i Grønland kirke når det måtte passe. Odland skal da ha svart: «Dersom kirken lutvaskes innvendig, skal jeg ta det under overveielse».
Det var Ecktell, ikke Steinsvik, som ble historiens seierherre. I den liberale presse gikk han den ene æresrunde etter den andre mens Steinsvik ble oversett og isolert. 30. april 1921 var Ecktell ukens navn i Dagbladet. Det var avisens skarpeste penn, Paul Gjesdahl, som skrev: «Han har et steilt og myndig vesen. Har han bestemt sig for noget, kan intet faa ham fra det. (…) Altid er han i oposition. Derfor er han heller aldri blitt den fører han var eslet til».
Carl Johan Ecktell var hjertesvak og døde i 1925, 66 år gammel. Bladet «Norges Kvinder» brakte en stor nekrolog under overskriften EN MANN. «Han stod mann bakom ord», het det. Nekrologen sluttet med Vilhelm Krags bevingede ord: «Og saadde du et eneste frø, saa kunde du rolig dø».
Oslo, april 2021, Olav Rune Bastrup, leder i historielaget og kantor i Grønland kirke.
Publisert i Vårt land 24/4 2021
