Hvordan en familie fra Motzfeldts gate 18 feiret sankthansaften i 1912.
Av styremedlem Erik Odgaard i EGT-historielag, juni 2022
Min oldemor Pauline Ruud (f. i Gausdal i 1856) skrev 9. juli 1912 et brev til sin datter Sigrid i Chicago. I brevet beskrives hvordan familien fra Motzfeldts gate 18 hadde feiret sankthansaften et par uker tidligere. Her er tatt med et utdrag av brevet, det som omhandler denne feiringen. Men først noen harde fakta om noen av personene som omtales i brevet.
Min oldefar som var buntmaker, var født på Fiskum i Øvre Eiker i 1855. Mine oldeforeldre fikk 10 barn i perioden 1882-1900 hvorav 7 levde i 1912. Det var Nancy (f. 1883), Hans Martin (f. 1887), Sigrid (f. 1889), Asta (f. 1889), Johanne (f. 1891), Paul (f. 1897) og den yngste Oskar (f. 1900). Bortsett fra Nancy og Sigrid som hadde emigrert til Chicago i hhv. 1909 og 1911, bodde de fem øvrige barna fremdeles hjemme hos sine foreldre i Motzfeldts gate 18 sommeren 1912.
Denne sommeren var imidlertid Nancy hjemme i Kristiania på besøk, noe som skulle vise seg å bli siste gangen da hun døde i Chicago et par år senere. Hun var kjæreste med John Holt, opprinnelig fra Kløfta, men som var blitt igjen i Chicago. De giftet seg senhøstes samme året. De to yngste døtrene, Asta og Johanne, hadde i løpet av våren 1912 fått seg kjærester, Karsten og Valdemar, begge fra Motzfeldts gate 12, som skulle vise seg å bli deres partnere livet ut. Den eldste sønnen Hans var sammen med Hildur, som etter hvert skulle bli min morfar og mormor.
St. Hansaften 1912 dro mine oldeforeldre, deres to yngste sønner Paul og Oskar og min morfar og hans kjæreste Hildur på en tur til Lindøya i den nye robåten som min morfar akkurat hadde skaffet seg. Båtplassen hans var på Filipstad ytterst i Frognerkilen. Hvorfor hadde han ikke båtplass i Akerselva rett i nærheten der han bodde, men så langt unna som på Filipstad i Frognerkilen?
Foto av Hasvolds bad på på Brannskjærene ved Filipstad tatt i 1913. Ved Brannskjærene lå også en båtslipp med båthavn og opplagsplass. Det må ha vært der min morfar hadde sin robåt (lik de på bildet) liggende i båthavnen i 1912. Den gangen var ikke Filipstadområdet fylt ut med masse og utbygd med ferjekai etc. slik at man fra fotografens posisjon kunne se Akershus festning og Vippetangen i bakgrunnen. Emil Leonard Hasvold som var en pioner innen svømmeopplæring, drev dette badeanlegget fra 1904 til 1920.
Den mest plausible forklaringen er nok at min morfar hadde kjøpt båten via en kjenning fra hans opphold i Berlin noen år tidligere. Min morfar hadde nemlig tilbrakt to år i Berlin fra 1907 til 1909 for å perfeksjonere seg som siselør etter at han ble ferdig med læra og tok svenneprøven hos gullsmed Tostrup på Karl Johans gate i 1907. Spesielt etter 1905 var det mange nordmenn som dro til Berlin for å skaffe seg videre utdannelse og ferdigheter, det være seg kunstnere som allerede et par årtier tidligere hadde vært tiltrukket av Berlin, men nå også håndverkere og ikke minst studenter der de fleste var ingeniørstudenter ved Charlottenburg Technische Hochschule.
Etter unionsoppløsningen hadde nordmennene stiftet en egen norsk forening, «Normannslaget», som arrangerte tilstelninger og utflukter i Berlin. En annen viktig norsk «institusjon» i Berlin på den tiden var Norsk Roklubb – den norskeste av alle idretter den gangen - som var stiftet som motvekt mot den nordiske turnforeningen der svenskene dominerte. Spesielt blant ingeniørstudentene var det sterk interesse for rosporten og roklubben. Etter at de kom hjem som ferdig utdannede ingeniører har sikkert mange fortsatt å pleie rosporten som hadde sitt episenter i Frognerkilen. Så min morfar har nok skaffet seg robåten gjennom kjente fra Berlin-tiden, noe som har medført at han også fikk tilgang på båtplass i Frognerkilen.
Et postkort fra min morfar som viser hvordan Nordmannslaget i Berlin feiret 17. mai i 1908. Min morfar kan ses mellom mann nr. to og tre fra høyre ved bordet i forkant og med en dame med hatt stående bak seg.
Men nå til brevet fra min oldemor og hennes livfulle beskrivelse om den spesielle båtturen til Lindøya sankthansaften 1912 som falt på en søndag det året. Jeg har beholdt min oldemors ortografi for å øke brevets ekthet og originalitet bortsett fra noen store bokstaver i egennavn der det har manglet. I teksten har jeg lagt til mine forklaringer i parentes merket EO.
Christiania 9 Juli (EO: årstall mangler, skal være 1912)
Kjære Sigrid
Sender dig min hjærteligste tak for brevet jeg har mottat. Jeg saa derav at du havde ventet lenge paa brev og som ikke var at undres over. Vil derfor svare lit før denne gang ensjønt det er alt gaat fjorten dage siden jeg fik det.
Du hilses med at alt staar got til her hjemme. Din far er nu hjemme ijen. Kom lørdag før st hans, og arbeider nu i Akersgaten hos Haardes (EO: Haardes er Osvald Hordes, buntmaker og luefabrikant som holdt til i Akersgaten 73 B) for 25 kroner uken, det er bedre en i Drammen for 28, for du vet det bliver dyrt at leve paa to kanter.
Atter en nyhet at fortelle, nemlig at Hans har kjøbt Baat uken før st hans og da skulde den naturligvis prøves st(hans)aften og turen blev bestemt til Linøen. Reiste ved midagstider og klokken fem skulde dem hente Hildur saa det blev næsten bare ro fram og tilbars.
Nancy var ikke med, hun var reist til Kløften til Holts Forældre, og Asta og Johanne var paa Hyttetur med Valdemar, Thor og Sven og Karsten. Reiste Lørdagsaften hal 12 og kom hjem mandag morgen 7. Dem var ved Grorud paa Svens hytte og havde hatt det rigtig morsomt, havde pyntet Laaven med busker runt veggene og bænker runt og mit på gulvet var det bor med duk og toddy. Men saa kom Karsten fram med trækspillet og da begynte dansen. En familie bor ved siden av dem. Dem var der hele Natten og manden selv, ja natturlig vær sin dame fra Byen ogsaa saa dansen gikk villig paa laaven.
Ja, saa er vi tilbake til vor tur paa vandet. Vi havde riktig kos som di siger. Da de var komne tilbake med Hildur, havde jeg kogt kaffe og ventet bare paa dem skulde komme. Vi havde plasseret os i første bugten omkring fyren og noksaa høit oppe thi det var en masse mennesker der ute, ja tætt i tætt opover det hele. Ja endelig kom dem og vi fik jort os til gode med mat og kaffe og Hans og din Far med en liten en. Nei saa fant vi os ikke riktig tilfreds thi vi syntes det var for stille. Hildur, Paul og Oskar vilde hellere på Græsholmen og det skulde vi gøre, ja ganske riktig pakket sammen og tok vær våres kolly (EO:kolli) og drog til Baaten, men da kom moroa.
De to gateguttene fra Motzfeldtsgate 18, Oskar til venstre og Paul til høyre, som var pådrivere for å dra videre til Gressholmen.
Vi var komne i baaten alle. La saa ikke mærke til et stort Skib som gik forbi, di svære bølger kom paa siden av baaden, kastet den mot fjældet saa baaten blev ful av vand og vi i sjøen alle. Jeg baglengs blev liggende paa ryggen med et net av tomme flasker i den ene haan og den andre i Oskar og var ikke i stand til at faa snu mig, men du skulle hørt for et brøl, det var vel ikke verre ved Titaniks undergang (EO: Titanics forlis skjedde 15. april 1912, bare to måneder før roturen til Lindøya), folk skrek og kom i fra alle kanter for at hjælpe saa situasjonen blev ikke saa langvarig som got var. Det manglet bare gamla skulde haft gitaren i armen og klonka og sang. Det var mange som fløi til sjøs i fulle klæder og en fremmed Herre tok mig op og med mig var det jo ogsaa verst.
Det var ikke en tør traad paa mig. Alle de andre var vaate til livet. Ja i forskrækelsen var det folk som sat med paraplyer over sig, kastet dem fra sig og sprang. Disse blaaste borti kaffevarmen og brant op to stykker. Skade du ikke var med havde du fot dig en sun(d) latter tenker jeg. Men saa var det et hell det var santhansaften. Da blusset det op et baal snart her og snart der. Vi tok av det ene efter det andet, vride og tøret ved baalene.
Det har aldri vært noe fyr på Lindøya. Derimot har det siden 1898 vært en liten fyrlykt på øyas sydøstlige nes. Så det må ha vært på bergene ovenfor fyrlykta at min oldemor og hennes familie feiret sankthansaften i 1912. Ifølge min oldemor satt det det tett i tett med folk oppover hele berget den kvelden. Det var i sjøen rett i nærheten av fyrlykta at robåten kantret og alle havnet i sjøen. Fotoet er tatt i nyere tid. I 1912 fantes ingen hytter på Lindøya.
Foto av Heggholmen med fyret til høyre tatt i 1905 - 1910, dvs. bare noen få år før roturen til familien Ruud på sankthansaften 1912. Dette var utsikten fra fjellknausen ovenfor fyrlykta på Lindøya. Bygningene på motsatt side av Heggholmen i forhold til fyret tilhørte i 1912 Lilleborg Fabrikker som her drev produksjon både av linolje og andre vegetabilske oljer. Bak fyret skimtes Nesodden.
Ja alle syntes syn(d) om de forliste. En Familie fraa Sveigaarsgate bad os op til sig to gange og spanderte kaffe og kaker og en konjak paa os vær og jeg fik Vaarfrakken til man(n) selv og gik med den hele tiden. Disse folk laa ret op for fyren, vi spaserte op barbente og i et undersjørt som det rant av. Til alt held jeg havde ikke tat den nye kuften min, bare det store Sjalet og det vride vi og tøret ved Ba(a)lene.
Men ikke nok med de, men hele matbeholdningen gik til sjøs, 4 par kopper, ølglas, drammeglas, konjak, lagerøl, stekefat, duk, hanklæde, 2 Brød, 1 Skinkestek til 3 kroner, laks over 1 krone og ansjos, pølse, (g)jetost og gaudaost, et halvt pun(d) Kaffe, 1 pun(d) sokker, ja alt nærsom 2 øl og to smørkopper, og Kaffekjedelen den stod fast i den spidsen i forænden.
Hans reiste over til Græsholmen og kjøbte for 1 krone smørebrød og da klokken var 2 om natten rodde Pappa og Hans ut for at se om dem kunde finde noget ijen, tænkte mest paa konjaken, men den var ikke at finde. Pappa rod(d)e sagte og Hans skulde kjike, saa hopper Hans ut og dukker, fisker op to lagerøl, og s(aa) var det en mand som havde været ute og skulde fiske med en sjæl(skjell)rive, fant en imalieret (emaljert) kop og duken, saa havde vi baade øl og kop og smørebrødene som Hans havde kjøbt. Saa spiste vi og drak og frisket op humøret saa gaat vi kunde til vi skulde paa hjemveien. Men saa var det noksaa væmmelig at gaa ijennen (i gjennom) hele byen med saa pjusket fjær, thi Hans har sin Baat i Filipstad båthavn, ret nedfor der Hildur er. (EO: Min mormor jobbet den gangen som tjenestepike hos familien Haavind i Munkedamsveien.) Meget pen baat, men liten og det kan vist ikke være mere en 6 mennesker i den.
Største og beste hilsen fra din mor
I margen på brevet har min oldemor føyd til:
- «Du forstaar dæ Sigrid at du ikke forteller Emma dæ at vi dat i sjøen for dæ vet ingen hær forstaar du, og da var det rart at faa høre det fra Cikago.»
- «Tilslut er du hilset fra Fru Fjelstad. Hun dukket fram hær før jeg blev færdig med brevet. Alt bare bra der over. Er ute og seiler om aften. Største og beste hilsen fra din mor»
Min oldemor syntes tydeligvis at det var flaut at de kantret og ville ikke at den historien skulle bli fortalt videre. Emma – en god venninne av mine grandtanter Nancy og Sigrid i Chicago - var trolig datteren til Fru (Karen) Fjelstad som bodde i Lakkegata 34. Så min oldemor var redd for at historien via Chicago skulle havne i Lakkegata. Så ville jungeltelegrafen ta den videre rundt i lokalmiljøet på Grønland og Tøyen. Kanskje historien aldri kom andre for øre før nå 110 år senere - offentliggjort av det eneste gjenlevende av hennes tre oldebarn totalt.
Det var en lang natts ferd mot dag den gangen å spasere den lange veien fra Filipstad og hjem til Motzfeldtsgata – spesielt for min oldemor som slet med astma hele sitt voksne liv og attpåtil med klær som ennå ikke var tørre.
En kan undre seg over alt utstyret de hadde med seg og bekledningen de hadde. Det var ikke noe enkelt fritidstøy som man bruker i dag. Dessverre har vi ikke noe fotografi fra selve øyturen. Men jeg har et foto fra en utflukt til Hovedøya i august 1915 med mine oldeforeldre sammen med familie og venner som gir et godt inntrykk av hvordan de sikkert var kledd på turen til Lindøya tre år senere.
Utflukt til Hovedøen 29. august 1915. Foran Vesle-Borghild. Bak fra venstre: Constance, oldemor Pauline med sitt første barnebarn Grete – min mors storesøster - på 5 mnd. på fanget, min mormor Hildur og morfar Hans Martin, oldefar Johan, Signora, mine grandtanter Asta og Johanne. Constance og Signora var søstre og var begge sydamer hos Severin Jacobsen i Storgata 3 før krigen. Signora sydde klær til meg da jeg var liten, bl.a. matrosdress, og jeg har fremdeles en vag erindring om at mor og jeg var hjemme hos henne i Valdemar Tranes gate for at jeg kunne bli tatt mål av og prøve de ferdigsydde plaggene. Constance, Signora, Vesle-Borghild og mine grandtanter Asta, Sigrid (som vendte tilbake til Norge fra Junaiten etter nesten 25 år) og Johanne var alle med i syklubben «Ungbirken» som fremdeles var aktiv i min barndom.
Til slutt vises et oversiktsbilde av det fantastiske øyriket i indre Oslofjord tatt fra Sjømannsskolen i 1913.
Utsikt fra Sjømannsskolen i 1913. Bleikholmen til venstre. Bak denne ligger Rambergøya, Gressholmen og Heggholmen som da var tre separate øyer. På grunn av etableringen av Oslos første flyplass som stod ferdig i 1927, ble arealet mellom de tre øyene fylt ut slik at de i dag utgjør én sammenhengende øy. Til høyre ses Hovedøya - legg merke til karantenestasjonen nede ved sjøen der folk som kom sjøveien og bar med seg smittefarlige sykdommer som kopper, kolera, pest, gulfeber og flekktyfus, måtte tilbringe en periode – normalt 40 dager - i isolasjon. Bak Hovedøya ses Lindøya.
