Referat fra murbyvandring 28. sep. 2022

Start fra Helga Helgesens plass og Bjørn Vidar Johansen forteller.

Oslo var Europas hurtigst voksende hovedstad i siste halvdel av 1800-tallet, og bedre tider i kombinasjon med murtvangen førte til bygging i mur for alvor skjøt fart. Begrepet «murtvang» dukket først opp ifm. gjenoppbyggingen av Christiania etter bybrannen i 1624, men dispensasjoner for fortsatt oppføring av trehus ble gitt helt fram til Stortinget vedtok «Murtvangsloven» 19. mai 1904. Mye av denne murbebyggelsen er relativt godt bevart, også i vårt område og er viktige kulturminner. Murgårdene har stått i over 100 år, og de kan stå i 100 år til.

For å få vite litt mer om dette inviterte EGT Historielag og organisasjonen Murbyen Oslo medlemmene til en «murbyvandring» med kunsthistoriker Bjørn Vidar Johansen fra UiO som inspirerende og kunnskapsrik guide. I overkant av 50 kunnskapshungrige deltakere møttes på Helga Helgesens plass ved krysset Grønlandsleiret og Åkebergveien for å følge kunsthistorikeren fra den ene murgården til den andre. Han holdt oss i ånde i 2 strake timer med overveldende fagkunnskap, morsomme anekdoter og åpenbar fortellerglede. Vi besøkte hele 16 lokasjoner og fikk virkelig beveget oss.

Smedsrudgården Grønlandsleiret 23

At vandringen ville by på kontraster fikk vi allerede oppleve fra Helga Helgesens plass, bare ved å snu oss mot Grønlandsleiret. Til høyre ligger «Smedsrudgården», med fasade i hvit glasert tegl og ornamentikk fra 1840-1890-tallet, tegnet av arkitekt Ivar Cock og bygget i 1896 for pølsemakerbrødrene Halvor og Søren Smedsrud i firmaet Smedsrud & Co. Pølsemaker Jens Evensen (far til havrettsminister Jens Evensen) drev pølsefabrikk og kjøttforretning her fra 1922. Plassen på hjørnet ved Margit Hansens gate fikk i 2006 navnet Jens Evensens plass. 

Til venstre ligger «Holtan-gården» Grønlandsleiret 25 med internasjonal funksjonalistisk arkitektur fra 1930-tallet. Kontrasten mellom de to byggene viser hvordan man på den tiden kunne mene at historiske bygg sto i veien for utviklingen. Moderne materialer og et minimum av utsmykning ble den nye trenden. Gården ble kjøpt av Jens Evensen Eiendom i 1959, og 5 september 1960 åpner Norges første super­marked for matvarer. Matvarevirksomheten ble solgt til NorgesGruppen i 1986.

Platous gate 4

Med bakgrunn i bedre tider og murtvangen ble disse gårdene bygget i 1880, tegnet av arkitekt og senere slottsforvalter Hjalmar Welhaven, i et område som tidligere var preget av trehusbebyggelse. Gårdene var arbeiderboliger som opprinnelig hadde ett rom. Welhaven hadde opprinnelig spesialisert seg på trebebyggelse i sveitserstil, men gikk over til å også tegne og bygge murhus, som Platous gate 4, Ruseløkkveien 60, Polhøgda (1902) for Fridtjof Nansen, m.fl. Platous gate 4 ble bygget for et filantropisk byggelag som tok sikte på å skaffe boliger for en voksende arbeiderklasse. Ruseløkkveien 60 fra året etter er et relativt identisk, men større prosjekt utført av arkitekten for samme oppdragsgiver. Begge to er oppført i en enkel klassisk stil som ligger nærmere fasadene til Det kongelige slott enn flertallet av bygårdene ellers i perioden, som gjerne kunne ha dekor eller fasadeutforming inspirert av flere ulike historiske stilretninger. 

Urtegata 50 - Gartnerløkka – Siebkes have

Gartnerløkka er en park i bratt terreng mellom Urtegata på Tøyen og Sørligata på Enerhaugen. I parken står Urtegata 50, et lite murhus fra 1820, bygget av en gartner, senere bebodd av Johan Siebkes sønn Julius, som sannsynligvis har gitt navn til området. Parken ble opparbeidet i 1985.

Enerhaugen Børneasyl - Sørligata 4

Enerhaugen asyl var et barneasyl (forgjenger for dagens barnehager) som ble opprettet 1. mai 1843 av skolelærer Theofilus Enersen. Asylet holdt først til i ett av grosserer Andreas Toftes hus på Enerhaugen.

Barneasylene skulle være et tilholdssted for fattige barn i alderen ca. 3-7 år, «hvor de under Tilsyn af dertil ansatte Damer kunne tilbringe Dagen med Leg og passende Beskjæftigelse». Barneasylene skulle lette mødrenes mulighet til å ta arbeid utenfor hjemmet, men hovedmålet var å «vænne Børnene til Lydighed, Renlighed og Orden og afholde dem fra at tilbringe sin Tid på Gaden».

De første årene ble Enerhaugen asyl drevet på veldedige bidrag fra private. Ved byutvidelsen i 1859 kom Enerhaugen under Christiania kommune og begynte da å motta årlige driftstilskudd fra kommunen. I 1853 flyttet asylet til Sørligata 4, en liten, ny bygning i åpen tegl uten noen form for pynt. Bygningen var betalt av godseier og forretningsmann Thorvald Meyer. Enerhaugen barnehage holder fremdeles til i bygningen, med plass til rundt 80 barn.

Sørligata 8

Sørliggata følger en slak bue nedover fra Sørli plass, før den går i en krapp sving ned mot Tøyengata. Sørligata 8, er en lang, karakteristisk bygning i åpen, rød tegl, som elegant følger gatens bue. Bygningen ble tegnet av arkitekt Wilhelm Kielland, dropsfabrikant Erling Kiellands sønn og bygget i funksjonalistisk stil 1938-39 som en utvidelse av Kielland dropsfabrikk i Tøyengata 31-33. Fra 1957-58 lå Fontana Mineralvannfabrikk, med opprinnelse i Kiellands dropsfabrikk, i Sørligata 8. I 1965 ble mineralvann­fabrikken flyttet til Sagene, der produksjonen opphørte tidlig på 2000-tallet .

Enerhaugen

Den første bebyggelsen på Enerhaugen kan spores tilbake til cirka år 1240 da kong Håkon Håkonsson anla et borganlegg på stedet. Bosetningen begynte på 1690-tallet, den gang bestående av et fåtall husmannshytter. Etter hvert besto bebyggelsen av enetasjes og halvannenetasjes laftede hus eller hus i utmurt bindingsverk. På grunn av bolignød i mellomkrigsårene begynte bystyret i Oslo arbeidet med å planlegge bygging av nye boliger. Formannskapet stemte for riving mot én stemme, og 1947 vedtok et enstemmig bystyre at Enerhaugen skulle bli et av områdene i byen den gamle bebyggelsen for å gi plass til nytt.

Den gamle trehusbebyggelsen ble revet i 1960 og erstattet med fire OBOS høyblokker (seks var planlagt) i 13-15 etasjer, tegnet av arkitekt Sofus Haugen. Prosjektet var ferdigbygd i 1965. Enerhauggata, Sørligata og Smedgata eksisterer den dag i dag, mens Langleiken, Stupinngata, Johannesgata og Flisberget er gatenavn man ikke lenger finner på Enerhaugen. For å bevare noe av miljøet på gamle Enerhaugen for ettertiden ble fem av de gamle husene flyttet og gjenreist på Norsk Folkemuseum og åpnet for publikum i 1969. Her finner man Flisberget 2, Stupinngata 10 og Johannesgata 4, 12 og 14. Husene er generelt innredet slik de var i perioden 1865-1891. I 2011-2012 ble husene ominnredet, og to av dem er nå innredet og fremstår som hjemmene til de som faktisk bodde i Johannes gate 4 fra 1909 til 1940 og Stupinngata 10 fra 1917 til 1959.

«Villa Enerhaugen» - Smedgata 30 Enerhaugen Gamlehjem 

 ble oppført i 20-talls klassisistisk stil for Grønland menighet i 1927. Arkitekt var den anerkjente Arnstein Arneberg (Skaugum, Rådhuset,etc.) som her lot seg inspirere av både 1600-tallets barokkstil og antikkens arkitektoniske uttrykk. Modellerte blokker, såkalte kvadere, er kun dekor. Under krigen ble det daværende gamlehjemmet beslaglagt av tyskerne og brukt til innkvartering. Det hadde en kvinnelig bestyrerinne, en «Heimleiterin». Villa Enerhaugen eies og drives i dag av Oslo kommune som en liten institusjon for yngre mennesker med demens.

Christiania knekkebrødfabrikk - Smedgata 49

Fabrikkbygningen ble byggemeldt i 1898 av Aktieselskabet Christiania Knækkebrødfabrik, ved arkitekt Eduard Carlén. Denne toetasjes hjørnebygningen er oppført i pusset tegl, med vinduer innfattet i mønsterlagt gul og rød tegl. Bygningen er utført i jugendstil. Huset ble etter hvert benyttet av A/S Kneippbrødfabrikken. I 1924 ble det utført et tilbygg ved arkitekt og byggmester Otto Holm.

Bygningen er i dag innredet som kontorer og restaurant, men heldigvis er skorsteinen i rødt tegl beholdt.

Eiriks gate 5

Denne hjørnegården til Gunhilds gate ble byggemeldt i 1891 av byggmester Hans Olsen Solberg fra Eidsvoll og var tegnet av den svenske arkitekt Carl Aaman. Solberg fikk oppført flere gårder langs gaten, med bistand fra ulike arkitekter. Solberg sto også som gårdens eier i 1899. Gården er bygget i pusset tegl over fire etasjer, og er utført i en enkel nyrenessansestil. Deler av den opprinnelige ornamentikken er fjernet på 1900-tallet, især mot Eiriks gate.

Eiriks gate 13-15-17

Hjørnegården til Jens Bjelkes gate ble byggemeldt i 1897 av Nilsen, Soelberg og Lundén ved arkitekt og byggmester Paul Kristensen. Ansvarshavende byggmester var Hans Lunhd. Kristensen tegnet også nr. 13 og 15 for de samme byggherrer. Eiriks gate 17 er bygget i pusset tegl over fire etasjer. Vindusaksene er regelmessig komponert, med unntak av de som utgjør hjørneværelset. Gården er utført i en morsom tolkning av ulike historiske stiluttrykk, men med nyrenessanse som hovedpreg. I likhet med mange bygårder i perioden har etasjene ulike fasadeuttrykk, noe som til sammen gir unike komposisjoner. Nr. 13-17 er i prinsipp like, men de forskjellige fargene gir et ulikt uttrykk. Fram til rundt 1890 var mange av bygårdene pusset eller malt for å imitere finere stein, som i lys grått, grårosa, beige, grågrønn eller lys oker. Det vanligste var å ha bare én farge på hele fasaden. Senere blir det moteriktig med også dypere og kraftigere farger, hvor en lysere eller mørkere nyanse kunne brukes som kontrast. Bydelskroa ligger i dag på hjørnet Eiriks gate / Jens Bjelkes gate.

Jens Bjelkes gate 76

En flott bygård med vertikal fasade, rikt utsmykket. Den lyse teglsteinen er sannsynligvis importert, da norsk teglstein vanligvis var rød.

Skandinavias første margarinfabrikk - Borggata 7

Pellerin Fils & Co var en margarinprodusent som etablerte seg i Christiania i 1876. Firmaet hadde navn etter franskmannen Edmond Auguste Pellerin, som grunnla det sammen med brødrene Lauritz, Oluf og Eilert Sundt (ikke samfunnsforskeren og teologen Eilert Sundt). Den første fabrikken ble etablert i Borggata 1 i 1876. I 1893 flyttet den til Borggata 7, hvor det var produksjon fram til 1953. Selve fabrikken het først Christiania Smørfabrikk, og etter en tid Oslo Margarinfabrikk. Gården har en pusset fasade og naturstein i inngangen, med diskret innrissede blokker i overflatepussen for å illudere stein. 1800-talls-dekor som trekninger, linjer og omramminger er sannsynligvis laget på stedet og ikke nødvendigvis helt perfekte – men det var lov. Det avkuttede hjørne er av brannvernhensyn.

I dag er det Høyskolen Kristiania / Instituttet Dansehøyskolen og treningssenteret Crossfit Gamlebyen som holder til i bygningen.

Kiellands dropsfabrikk - Tøyengata 31-33

Kiellands dropsfabrikk ble etablert i 1891 av Erling Kielland og flyttet til nybyggede lokaler oppført i jugendstil i Tøyengata 31-33 i 1911. Arkitekten var Alfred Christian Dahl. Anlegget i Tøyengata ble i 1920-årene utbygd med nye bygninger i bakgården ut mot Sørligata.Fabrikken produserte drops, tyggegummi, pastiller, lakris, karameller, osv. Kjente merker utviklet ved Kiellands var seigmannen «Laban» og dropset «Kongen av Danmark». I tillegg ble det produsert mineralvann og blikkemballasje. Dette skjedde etter hvert gjennom egne selskaper; Fontana Mineralvannfabrikk og A/S Blikkemballasje.

Fabrikken ble i 1975 solgt til Nidar. I dag er det Den Euro-Afrikanske Arabisk Forening for vekst og utvikling som holder til i lokalene.

Tøyenkirken - Herslebs gate 43

Bymisjonssenteret Tøyenkirken er den eldste arbeidskirken som fremdeles er i bruk i Norge. Arkitekt var Halfdan Berle, og kirken ble bygget i 1907 i nyromansk stil med to tårn og en mellomliggende gavl med et rundt øverst, inspirert av middelalderens katedraler.  Byggematerialer var stein og teglstein, og fasaden var pyntet med terrakottaelementer. Berle hadde sin egen terrakottafabrikk. Allerede i 1912 ble kirken utvidet i samme stil vestover langs Herslebs gate.

Kirken huser i dag bla. Hertzberg Kro, der man kan få kjøpt god mat til en rimelig penge.

Museumsleiligheten – Tøyengata 38B

Som et spennende punktum for kvelden var Oslo Museums museumsleilighet i Tøyengata 38B, en gammel gråbeingård fra 1887, åpen for de som hadde lyst. Leiligheten viser boligforholdene blant arbeiderne på Oslos østkant rundt 1910–1920. Her kunne det bo opptil 15 personer på ett rom og kjøkken! En interessant kontrast til dagens standard.

Gråbeingårdene

er et folkelig navn på to kvartaler med leiegårder på Tøyen og Sofienberg i Oslo. Det offisielle navnet var Tøiengårdene. Gråbeingårdene i «vårt» område har adressene Urtegata 36, Tøyengata 36-40, Herslebs gate 32-34 (mot Tøyenkirken), Jens Bjelkes gate 14-18 og 37-39 (mot Botanisk hage). Gårdene ble bygget i årene 1886-1894 av byggmester Ole Olsen, på folkemunne kalt «Gråbein», angivelig fordi han bodde på Gråbeinsletta på Sagene. Gårdene ble tegnet av den tyske arkitekten Rudolf Haeslisch fra Hannover.

Hver trappeoppgang hadde 16-20 leiligheter, og en vanlig bolig besto kun av kjøkken og en stue, og det var kun en do i hver etasje. Alle rom hadde minimumsstørrelse, og i 1930-årene var befolkningstett­heten her mer enn det dobbelte av det som var vanlig i nyere kommunal bebyggelse på den tiden. Rent bygningsmessig holdt byggmester Olsens gårder en relativt solid standard etter datidens mål, men de var upusset, uten noen form for dekorasjoner, slik det var vanlig på den tiden og derved relativt rimelige. Alle gårdene ble renovert gjennom Oslo Byfornyelse i regi av kommunen 1980-1983. Da ble de små leilighetene slått sammen og antallet boenheter vesentlig redusert. Bomiljøet er levendegjort av arbeiderdikteren Rudolf Nilsen og av Oskar Braaten i romanen «Ulvehiet» (1919), der han skildrer en oppvekst i Urtegata 36.

Tekst: Gunnar Flø Guttulsrød, leder.  Oslo, 17/10 2022

Foto: Harald M. Karlsen, Sigurd Johansen, Karin Arnesen, Oslo Museum, Norsk Teknisk Museum, Wikipedia og Google.