«Et menneske er ikke glemt, før dets navn er glemt» (fra Talmud)
Av Erik Odgaard, styremedlem i Enerhaugen, Grønland og Tøyen historielag.
Den 16. desember 1992 la den tyske kunstneren Gunter Demnig ned den første snublesteinen foran rådhuset i Køln. Dermed var hans livsprosjekt i gang. Fram til nå har det blitt plassert over 94 000 snublesteiner i 30 land, hver stein inngravert med navnet på et jødisk offer for Holocaust. Foruten navn inneholder steinene offerets fødselsår, arrestasjons-/deportasjonsdato og dødsdato. Gunter Demnig har vært med på å sette ned de fleste av dem.
I månedsskiftet august/september i år ble de siste 36 siste steinene satt ned i Norge. Dermed er snublesteinprosjektet for jødiske ofre for Holocaust i Norge fullført. Norge er det første landet som har fullført nedsettingen av steiner for samtlige ofre, i alt 757 steiner siden det hele startet i 2010. De tre siste minnesteinene ble plassert utenfor Akershus festning, rett innenfor der DS Donau la fra kai med 729 jøder den 26. november 1942.
Den siste dagen – 1. september 2022 – ble det også satt ned fire minnesteiner for ofre i vårt område, Enerhaugen, Grønland og Tøyen, med et imponerende tidsskjema fordi alt arbeid med å skjære hull i asfalten, bore hull for steinen, fylling av hurtigtørrende sement i hullet, nedsetting og tilpassing av snublesteinen i hullet og til slutt fjerning av overflødig sement ble gjort der og da:
11.00 i Jens Bjelkes gate 15: Max Martin Kassan
11.30 i Sars gate 31A: Rudolf Seelig
11.55 i Urtegata 16: Moritz Schimberg
12.20 i Sørligata 10A: Helene Strand Johansen
Her er en kort omtale av hver enkelt av de fire.
Max Martin Kassan 1909-1943, Jens Bjelkes gate 15.
Max Martin Kassan var født i Jekaterinoslav (nåværende Dnipro) i Ukraina. Foreldrene var Judel og Cippa (Cecilie) Kassan. Max var nest eldst i en søskenflokk på seks. Familien kom til Norge via Danmark i 1916. Her bosatte de seg på Grünerløkka. Da faren døde i 1926, flyttet moren og barna kort tid etterpå til et lite hus i Smalgangen 12 på Grønland. For å få endene til å møtes for seg og familien måtte moren jobbe både som frukthandler og som syerske.
Max Martin utdannet seg til maler. I 1933 giftet han seg med Inger Edvardsen. De fikk en datter Liv. Ekteskapet endte med skilsmisse etter noen få år. Max Martins liv ville ha vært reddet dersom han ikke hadde blitt skilt fra sin etniske norske kone før krigen. Jødiske menn gift med norske kvinner endte nemlig opp i Berg fangeleir utenfor Tønsberg der de måtte sitte krigen ut, men de ble ikke drept.
Max Martin Kassan. (Foto. Snublesteinprosjektet. Jødisk Museum.)
Natten til den 21. august 1942 gjennomførte Osvaldgruppas en av sine mest kjente og spektakulære aksjoner under krigen – sprengningen av Statspolitiets hovedkvarter i daværende Henrik Ibsens gate 7 (nåværende Hammerstadgate). Max Martin Kassan var ikke involvert i denne aksjonen, men befant seg tilfeldigvis og uheldigvis utenfor sperringene i Henrik Ibsens gate morgenen etter. Her ble han arrestert og først bragt til fengslet i Åkebergveien, senere til Grini fangeleir der han satt til 19. desember. Da ble han overført til Bredtvet fengsel. Herfra ble han 25. februar 1943 deportert med troppetransportskipet Gotenland til Stettin og videre med fangetog til Berlin og Auschwitz. Her gikk Max Martin til grunne 12. mai 1943.
Max Martin Kassans nærmeste familie fikk også en grusom skjebne under Holocaust. Hans eldre søster Anna som var gift med Alexander Claes, døde før Holocaust, i 1941. Men Annas mann og to barn ble drept i Auschwitz. De har fra før sine snublesteiner utenfor Brinken 23 på Kampen. Max Martins søster Bertha, hennes mann Daniel Claes og deres sønn Jan på fire år, ble også myrdet i Auschwitz. Også de har fått sine snublesteiner tidligere, i Heimdalsgata 33. Moren Cippa og Max to siste søstre Bassy og Mona ble også deportert og drept i Auschwitz. De har sine snublesteiner utenfor sitt siste hjem, i Stavangergata 35. Den eneste av søsknene som overlevde Holocaust, var broren Rolf Nathan. Han klarte å flykte til Sverige i desember 1942. Han endte til slutt i Flyvåpenets treningsleir i Canada (Little Norway) og deltok på slutten av krigen på vestfronten.
Rett før nedsettelsen av snublesteinen for Max Martin Kassan i Jens Bjelkes gate 15 på hjørnet mot Lakkegata. Trondheimsveien krysser Jens Bjelkes gate i bakgrunnen. En klasse fra videregående er til stede for å bivåne begivenheten. (Foto. Erik Odgaard 1. september 2022.)
Rudolf Seelig (1921-1943), Sars gate 31A.
Rudolf Seelig kom som tysk-jødisk flyktning til Oslo i 1939 takket være økonomisk garanti fra Nansen-hjelpen for midlertidig opphold i Norge. Rudolfs opprinnelige plan var å komme seg videre til USA, men den strandet da tyskerne angrep Norge våren 1940.
Rudolf Seelig 1941. (Foto. Snublesteinprosjektet. Jødisk Museum.)
Rudolf var født i Slupsk i nåværende Polen. Han hadde to eldre søsken. Av yrke var han snekker. I Oslo jobbet han i en periode sammen med norsk-jødiske Herman Samersav i hans snekkerverksted i Urtegata 20 (se foto under neste snublestein).
Rudolf Seelig ble arrestert allerede i oktober 1941 av tysk statspoliti anklaget for statsfiendtlig virksomhet. Etter å ha sittet på Møllergata 19 i et halvt år, ble han overført til Grini fangeleir. Herfra ble han deportert med skipet Monte Rosa den 26. november 1942 til Århus i Danmark. Ferden videre gikk videre til Hamburg og Berlin før den endte i Auschwitz. Her gikk han til grunne den 17. februar 1943.
I denne gården i Sarsgata 31A bodde Rudolf Seelig da han ble arrestert i oktober 1941. Sarsgata rett fram mens Sofienberggata går opp til høyre. Snublesteinen er lagt ned på fortauet i krysset mellom de to gatene. (Foto. Erik Odgaard september 2022.)
Moritz Schimberg (1888-1942), Urtegata 16.
Moritz Schimberg var født i Ostroh i Ukraina. Han kom til Norge i 1916 via Sverige. Av yrke var han skredder. Han ble ufør etter en arbeidsulykke og trengte derfor understøttelse som han fikk fra Det Mosaiske Trossamfund slik at han kunne bo hos Frelsesarméen i Urtegata 16/18. Før og under krigen drev Frelsesarméen et herberge i nr. 16 og et arbeiderhjem i nr. 18. Moritz bodde i nr. 18.
Urtegata før de gamle byggene til Frelsesarméen (nr. 18 fra høyre, nr. 16 videre mot venstre) ble revet. Før og under krigen drev Frelsesarméens herberge i nr. 16 og et arbeiderhjem i nr. 18. Moritz Schimberg bodde i Frelsesarméens arbeiderhjem i nr. 18 etter at han ble ufør. Til høyre for nr. 18 ses en flik av Urtegata 20 der Rudolf Seelig jobbet en periode på snekkerverkstedet til jødiske Herman Samersav. Fotoet er tatt etter krigen da Einar Hansen først startet sitt blikkenslagerverksted i nr. 20 (se skiltet over porten) på slutten av krigen. (Foto fra artikkelen «Gatelangs i historien» i Krigsropet.)
Moritz Schimberg ble arrestert av norske polititjenestemenn den 26. oktober 1942 og innsatt på Bredtvet fengsel. Han ble overført til Berg fangeleir utenfor Tønsberg to dager senere. Den 26. november ble han deportert med transportskipet DS Donau til havnebyen Stettin. Herfra gikk det med fangetog til tilintetgjørelsesleiren Auschwitz. Ved ankomst til dødsleiren 1. desember 1942 ble han sendt direkte i gasskammer og drept.
Jødisk Museum har dessverre ikke kunnet oppdrive et fotografi av Moritz, men hans navn er ikke glemt!
Helene Strand Johansen (1903-1942), Sørligata 10A.
Den 22. juni 1941 innledet Tyskland sin operasjon «Barbarossa», overraskelsesangrepet på Sovjetunionen. Det fikk ingen umiddelbar konsekvens for kommunistene eller motstandsbevegelsen i Norge med ett unntak.
Unntaket gjaldt kommunister knyttet til den tidligere sovjetiske legasjonen som den senere tiden hadde hatt status som handelsrepresentasjon i Norge. Det rammet to sentrale politikere i Norges kommunistiske parti (NKP) - Henry W. Kristiansen (f. 1902) og Johan Strand Johansen (f. 1903) - og deres russiskfødte jødiske koner - Mirjam (Mira) Kristiansen og Helene Strand Johansen. Henry Kristiansen hadde vært formann i NKP 1931-34 og redaktør i NKPs hovedorgan «Arbeideren» før krigen mens Johan Strand Johansen var en kjent journalist i samme avis. Under krigen fram til «Barbarossa» var Kristiansen partiets sterke mann og sekretær. Johan Strand Johansen var språklærer for russerne ved handelsrepresentasjonen. Miriam Kristiansen jobbet ved den sovjetiske handelsrepresentasjon i Uranienborgveien 2 mens Helene Strand Johansen var tilknyttet det sovjetiske telegrambyrået Tass.
Mirjam Kristiansen (f. Rathaus i 1899) kom opprinnelig fra Orsja i Hviterussland og traff den norske kommunisten Arvid G. Hansen i Moskva i 1921. De giftet seg og flyttet til Norge samme året. Året etter fikk de en sønn, den senere kjente og populære politimannen Boris Hansen best kjent som Rusken-general og «Onkel politi». Ekteparet Hansen skilte senere lag. Hun giftet seg på nytt i 1928 med Henry W. Kristiansen og bosatte seg i Holtet Hageby der de bodde fram til «Barbarossa»-dagen.
Helene Sterlina var født i Ukraina i 1903. Hun traff sin ektemann Johan Strand Johansen i Moskva og giftet seg med ham i 1930. Fra 1933 bodde ekteparet i Sørligata 10A på Enerhaugen.
På «Barbarossa»-dagen 22. juni 1941 ble begge ekteparene arrestert av tysk sikkerhetspoliti og anklaget for statsfiendtlig virksomhet. De ble først plassert på det beryktede Møllergata 19 og ble senere overført til Grini fangeleir. Den 15. november samme året ble alle fire deportert til konsentrasjonsleirer i Tyskland.
De to jødiske kvinnene havnet i kvinneleiren Ravensbrück mens Henry W. Kristiansen ble sendt til Neuengamme og Johan Strand Johansen til Sachsenhausen. Våren 1942 ble Mirjam og Helene sendt videre til tilintetgjørelsesleiren Auschwitz der de ble drept i gasskammer i mai 1942. Bjarte Bruland omtaler det slik i sin bok «Holocaust i Norge»: «Mira Kristiansen og Helene Strand Johansen var de første norske jødene som ble tatt av dage i Auschwitz … ikke lenge etter at man begynte med den systematiske gassingen i leiren.»
Helene Strand Johansen (til venstre) og Mirjam Kristiansen. Fra og med arrestasjonen på «Barbarossa»-dagen 22. juni 1941 delte de samme grusomme gjenstående livsløp – først på Møllergata 19, deretter Grini fangeleir, så overført til Tyskland og den beryktede kvinneleiren Ravensbrück 15. november samme år før de til slutt ble gasset i hjel i tilintetgjørelsesleiren Auschwitz i mai 1942 som de første norske jødene som ble drept her. (Foto. Snublesteinprosjektet. Jødisk Museum.)
Henry W. Kristiansen bukket under i Neuengamme i januar 1942. Johan Strand Johansen overlevde oppholdt i Sachsenhausen og ble en sentral politiker i NKP det første tiåret etter frigjøringen. Han var bl.a. statsråd i samlingsregjeringen til Einar Gerhardsen i 1945. Han ble valgt til stortingsrepresentant for NKP i to perioder, først fra 1945 til 1949, deretter fra 1953 til 1957. Johan Strand slet med hva vi i dag ville betegne som sterke posttraumatiske lidelser på grunn av krigens påkjenninger. I 1955 flyttet han til Moskva der han døde i 1970.
Nedleggingen av snublesteinen for Helene Strand Johansen den 1. september i år ble avslutningen av det jødiske snublesteinprosjektet i EGT-området. Dagen før ble det nedlagt to snublesteiner for Mirjam og Henry W. Kristiansen på fortauet utenfor Uranienborgveien 2 der den sovjetiske legasjon holdt til inntil det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1942.
Her er Gunter Demnig (med hatt) i ferd med å avslutte nedsettingen av snublesteinen til Helene Strand Johansen utenfor Sørligata 10A på Enerhaugen. (Foto. Erik Odgaard 1. september 2022.).
NB! Det kommer i november en invitasjon til å delta i pussing av stenene.
