Rudolf Nilsen. Del 1: Hans oppvekst og tilknytning til Østkanten.
Av Erik Odgaard, styremedlem i EGT-historielag.
Over ser du det klassiske bildet av den tankefulle Rudolf Nilsen. (Fra Store Norske Leksikon på nett).
Vi forbinder dikteren og journalisten Rudolf Nilsen først og fremst med den store leiegården i Heimdalsgata 26, udødeliggjort gjennom ett av hans mest kjente og folkekjære dikt «Nr. 13». Men det var ikke den viktigste adressen i hans oppvekst. Det var Lakkegata 58 der Rudolf og moren bodde hos hans morfar og mormor fra var 9 til 17 år. I denne første delen av fem om Rudolf Nilsen tar vi for oss hans barndoms- og ungdomsår som ble formende for hans altfor korte voksenliv.
Rudolf Nilsen startet imidlertid sitt liv et annet sted på Østkanten, nærmere bestemt i Orknøygata 6 på Vålerenga. Her ble gutten Rudolf William født den siste dagen i februar i 1901 i en liten leilighet på ett rom og kjøkken i 4. etasje. Siden Vålerenga kirke først stod ferdig året etter, ble han døpt i Kampen kirke 5. mai samme året.
Rudolf Nilsen ble født i 4. etasje ut mot bakgården i Orknøygata 6, vis á vis Vålerenga skole. Nr. 6 er den blå gården, dvs. gård nummer to fra høyre. I 4. etasje i Orknøygata 8, gården helt til høyre, ble hans tilkomne kone født snaut tre år senere. Som en ser er husrekka i den korte Orknøygata den samme som da Rudolf Nilsen bodde der. (Foto Erik Odgaard mai 2022.)
Foreldrene var Karl Oskar (f. 1878) og Karoline Nilsen (f. 1877) som hadde inngått ekteskap på prestekontoret i Kampen kirke i midten av november året før, dvs. litt over tre måneder før sønnen Rudolf kom til verden. Karoline hadde kommet i «uløkka» så derfor var det minst mulig blest rundt giftemålet. Begge foreldrene var født i hvert sitt gamle trehus – han i industriområdet på Kværner, hun i Danmarksgate 25 på Vålerenga.
Moren Karoline var en mild og gudfryktig person og gikk jevnlig på møter i Frelsesarméens lokaler på Galgeberg der hun også skal ha truffet sin kommende ektemann. De var rake motsetninger. Han var nok ingen fast møtegjenger i «Arméen», men mer en levemann som kunne være en sjarmør når han var i det lune. Kanskje gikk han på møter i «Arméen» for å bli «frelst» fra det som var hans svøpe i livet – drikkfeldigheten.
Morfaren til Rudolf Nilsen, Nils Andersen, som selv var sterkt religiøs og en ivrig deltaker og hjelper på møtene i Frelsesarméen på Galgeberg, var sterk motstander av at hun skulle være sammen med Karl Oskar. Men da det viste seg at datteren var gravid, snudde han om og krevde at de giftet seg – at Karoline skulle føre fram et uekte barn var utelukket for ham. At den kommende svigersønn ikke lenger var en levemann, men nå var i fast arbeid som jernarbeider samtidig som han var en flink møbelsnekker, må også ha spilt inn.
I begynnelsen av ekteskapet oppførte faren til Rudolf seg bra og skjøttet sin jobb som modellsnekker på Nylands verksted. Men snart kalte igjen «Kong Alkohol» på ham. Han begynte å vanke på vannhullene langs Grønlandsleiret og var ofte full da han kom hjem. I begynnelsen av 1902 skal familien på tre ha flyttet til en annen leilighet på Vålerenga – Ingeborgs gate 4. Morfaren og mormoren bodde i samme huset så det var lett for moren å få pass til sønnen da hun måtte ta på seg syoppdrag for å få de økonomiske hjulene i familien til å gå rundt.
Vålerenggata sett i retning Etterstad. Den kryssende gata er Ingeborgs gate. Hjørnehuset til venstre er Ingeborgs gate 4 der Rudolf Nilsen og moren bodde i 2. etasje fra 1902 - ca.1905 sammen med Rudolfs morfar og mormor. (Foto. Thorkel Jens Thorkelsen ca. 1910. Oslo Museum. Byhistorisk samling.)
Det varte ikke lenge før Rudolfs far mistet jobben på Nylands verksted. Han tok ikke rev i seilene og fortsatte sitt utsvevende liv på Grønland og i Brugata. Det hjalp ikke at Rudolfs morfar tok svigersønnen fatt. Her måtte tas ytterligere grep. Moren og Rudolf flyttet inn i leiligheten til Rudolfs besteforeldre for å redusere boutgiftene. Rudolfs far var ikke med på lasset. I tillegg hadde han fått besøksforbud av svigerfaren. Men det var heller ikke nok for å skape ro og trygghet for mor og sønn. Kraftigere lut måtte til. Morfaren foreslo at Karl Oskar skulle dra til Amerika og få seg en jobb der. Han ville sågar påkoste en enveisbillett for svigersønnen. Etter en betenkningstid aksepterte Karl Oskar tilbudet og dro av sted i juni 1902. Både Rudolfs mor og hennes foreldre håpet nok på at han aldri skulle komme tilbake.
Morfaren, Nils Andersen, var født i Setskog i 1851 mens mormoren, Mina Andersen, var født i Aurskog i 1854. Han jobbet i mange år som snekker på Kværner Brug, men skiftet jobb rundt 1905 mens Rudolf var i førskolealder. Da begynte han som arbeidsformann på Svenssons Tøndefabrikk i Lakkegata 58. Mormoren Mina var den som passet Rudolf i ukedagene fram til han skulle begynne på skolen siden morfaren var på arbeid og moren var opptatt med sine syjobber.
Morfaren var svigersønnens strake motsetning, en pålitelig arbeidsmann og familiemann, stillfarende og edruelig i tillegg til sterkt religiøs som nevnt før. Selv om besteforeldrene hadde en større leilighet (i hvert fall da de bodde i Lakkegata 58) enn det som var vanlig i strøket, levde de enkelt, men manglet allikevel ingenting. Årene Rudolf bodde i leiligheten til morfaren og mormoren skulle i alt bli 12 år, fordelt på to bolker fra 1902-1906 og fra 1910 -1918. Det var de tryggeste og beste årene i hans oppvekst – i et mer beskyttet miljø enn mitt barndomsmiljø som hans framtidige kone, Ella Quist Kristiansen (i ettertiden mest kjent som skuespilleren Ella Hval) uttrykker det i sine erindringer.
I diktet «Bestefar» som var med i Rudolf Nilsens første diktsamling, «På stengrunn» fra 1925, har han hyllet sin bestefar. Her satte sønnesønnen opp motsetningen mellom livet i skogen i Setskog som bestefaren lengtet etter, mot den harde virkeligheten i tønnefabrikken (vers 3 og 4 av 5 totalt):
Jeg kjenner dig og vet hva du har lidt
I lange år blant larmende maskiner,
Hvor luften ikke toner blødt og blidt
av fuglesang, men sirkelsager hviner,
hvor all den sol, man har, står inn
på skrå som hvite striper gjennom støvet,
hvor selve solen ikke sprer sitt ødsle skinn
som tusen gylne blink i gresset og i løvet!
Jeg spør dig ikke til hvad gagn det var
Å bøie nakken ydmykt under åket …
Nu er du gammel. Du er skjev og rar,
Ja liksom vindkrøkt under verkstedbråket.
Jeg ser dig stanse litt en gang iblandt
og rette ryggen, mens du ser i skyen:
Det regnet gjorde godt, ja det var sant! –
Nu har du glemt de lange, onde år i byen.
Da diktet ble skrevet hadde bestefaren flyttet tilbake til Setskog. Han skal ha blitt mektig rørt og stolt da han hørte sønnesønnens dikt.
Etter å ha bodd hos Rudolfs besteforeldre i fire år – først i Ingeborgs gate 4 og så på slutten i en leilighet i Trondheimsveien som lå nærmere morfarens nye arbeidsplass i Lakkegata 58 – dukket plutselig faren Karl Oskar opp igjen høsten 1906, like fattig som da han dro. Han ville ikke bo sammen med morfaren (som satte ham på plass hvis han skeiet ut) så kjernefamilien på tre bosatte seg nå i en liten leilighet i Sofienbergs gate 49 på Grünerløkka. De bodde ikke veldig lenge der før de først flyttet til Trondhjemsveien 53 og videre til Vardøgata 5 der de bodde fra august 1907 til mars 1908 da de flyttet til Heimdalsgata 26.
Selv om Rudolf og foreldrene flyttet til Heimdalsgata 26 før Rudolf skulle begynne i 1. klasse, ønsket han å gå på samme skole som de gamle kameratene fra Vardøgata. Derfor begynte han i 1. klasse på Sofienberg barneskole istedenfor å gå på Vahl barneskole som han soknet til. Her gikk Rudolf i fem år fram til 1913.
Sofienberg skole ca. 1910. Her gikk Rudolf Nilsen på barneskolen i fem år – fra 1908 til 1913. (Foto: Ukjent fotograf. Oslo Museum.)
Det var sikkert en nedtur for familien på tre å flytte inn på ett rom og kjøkken i den enorme leiegården i Heimdalsgata 26 med rundt 100 ettromsleiligheter med alle de sosiale utfordringer som der hadde tilhold – noe som er mesterlig skildret i Rudolf Nilsens dikt «Nr. 13». Inngangen var fra den mørke, trange bakgården. Kjøkkenet vendte ut mot bakgården mens «rommet» vendte ut mot Herslebs gate.
Bakgården til Heimdalsgata 26 der Rudolf Nilsen bodde sammen med sin far og mor fra 1908 og til 1910 da foreldrene ble skilt. Inngangen til leiligheten deres var fra bakgården (Foto. Henrik Ørsted februar 1967. Oslo Museum.)
Rudolf lengtet nok stadig tilbake til tiden han og moren bodde sammen med besteforeldrene. Farens alkoholproblemer var nemlig ikke over. Kanskje var det faren som har gitt «inspirasjon» til karakteren Kalsen i «Nr. 13», men det var nok bare misbruket av alkohol de hadde felles. Kalsen fra nr. 13 skilte seg på alle områder fra Rudolfs far. Kalsen var en tidligere sjømann som nå sjauet koks og kull, hadde en stor ungeflokk og en illsint og bestemt kone som gikk i rette med ham.
Karl Oskar skal som nevnt ha vært en meget dyktig møbelsnekker og var nok en mer fantasifull og følsom kunstnersjel enn Kalsen. Kanskje fant faren seg ikke til rette i det røffe arbeiderklassemiljøet - derfor var veien til trøsten i flaska kort. Men usikkerheten og uhyggen knyttet til om faren ville komme rett hjem med en urørt lønningspose på fredagen må også Rudolf og moren ha følt på:
«Og er det fredags kvelden, kommer Kalsen kanskje full.
Da har han mor’t seg kongelig for hele ukens gull –
For han tjener gode penger på å sjaue koks og gull.»
Rudolfs framtidige ektemake Ella har gitt løsningen på hvem som stod modell for Kalsen. Det var en av de mange fargerike personlighetene i hennes oppvekstgate, Vogts gate på Torshov. Det var «Gamle Norge» som med sin kraftige tenor hver lønningsdag underholdt kvartalet med «Kan du glemme gamle Nooorge». Han skal ha overdøvet både trikkelarmen og ungebråket. «Ingen kunne sette sjøgangsben og svinge murerkalotten med større suffisanse.»
Ekteskapet kunne ikke vare med farens alkoholproblemer. I 1910 ble det skilsmisse etter langvarig påtrykk fra morens foreldre. Karl Oskar giftet seg samme året på nytt og forsvant dermed helt ut av sønnens liv. Moren og sønnen flyttet nå inn i Lakkegata 58 til Rudolfs mormor og morfar. Her hadde morfaren i noen år alt fått leie en leilighet i 3. etasje i forhuset til nr. 58. Morfaren hadde vært nødt til å bistå sin datter økonomisk så lenge hun hadde vært gift selv om moren bidro så godt hun kunne med kjolesøm. Blant annet sydde hun sønnens klær i hele skoletiden.
Fotografiet fra april 1936 er tatt fra Fjerdingen og viser Lakkegata 58 (på andre siden av Akerselva) ifølge Oslo Museum. I en beskrivelse av Lakkegata på lokalhistoriewikii.no står det at det var i dette bygget at Rudolf Nilsen (sammen med sin mor) flyttet inn hos hans morfar (og mormor) i 1910. Her bodde Rudolf Nilsen til 1918. I Kristianias folketellinger og adressebøker fra denne perioden står det at besteforeldrene bodde i 3. etasje i forhuset til Lakkegata 58. Forhuset hadde inngang fra Lakkegata mens hovedgården i nr. 58 hadde fire etasjer og inngang fra Heimdalsgata. Hvis det er riktig at Rudolfs besteforeldre bodde i bygget på bildet, så må det ha vært i en loftsleilighet. (Foto. Fritz Holland. Oslo Museum. Byhistorisk samling)
I Lakkegata 58 kunne Rudolf stadig gå inn og ut i tønnefabrikken der morfaren var formann. Her kunne han snakke med de andre arbeiderne og ble dermed godt kjent med arbeidsforholdene og ikke minst med arbeidernes bekymringer, lengsler og vanskeligheter i hverdagen. Her ble kimen lagt for hans politiske engasjement og hans ekthet som arbeiderdikter.
I motsetning til Heimdalsgata 26, gråbeingårdene og de fleste andre gårdene i strøket lå Lakkegata 58 (i krysset med Heimdalsgata) i mer landlige omgivelser. Det var en stor hage som gikk helt ned til Akerselva med sine robåter og snekker. Eiendommen lå der hvor Akerselva (og dagens gang- og sykkelvei) gjør sin siste sving før den retter seg ut til den siste strekningen mot Bjørvika.
Det var en viktig tumleplass for Rudolf i oppveksten og noe han i ettertid hadde et kjært forhold til og har skildret i flere av sine dikt.
Lakkegårdens gamle hage som var Rudolf Nilsens tumleplass etter at han som niåring i 1910 flyttet til morfar og mormor i Lakkegata 58 sammen med sin mor. Akerselva skimtes gjennom stakittgjerdet. På andre siden av Akerselva ligger Fjerdingen med nedre og øvre Vaskegang. Nybrua ses i bakgrunnen. På eiendommen nr. 58 lå opprinnelig gården Nedre Dælenenga som byttet navn til Lakkegården da Lachmann-familien flyttet inn her i 1720. I 1857 byttet den tidligere Schadegaden – oppkalt etter eieren av Nedre Dælenenga på 1600-tallet – navn til Lakkegaden etter Lachmann-familien.
(Foto: Fritz Holland 28.04.1937. Oslo Museum. Byhistorisk samling).
Gjensynet med haven og minnene fra en svunnen tid har han skildret i diktet «Haven» fra samlingen «På stengrunn» som kom ut sju år etter at han, moren og besteforeldrene hadde flyttet fra nr. 58. Her er de to første versene av sju i alt som utgjør diktet «Haven».
Imorges var trærne blitt våte,
og mulden bar duft av regn.
Og mulden – det var som en gåte –
bar duft av min barndoms egn.
Min sjel fikk et pust fra den have
hvor jeg var en prins som gutt.
Der kunne jeg klatre og trave
fra daggry til dagens slutt!
Langs elven gikk bronsestakittet.
Der stod jeg når sol gikk ned
og drømte og lengtet og tittet
og hatet min haves fred.
På elven fløt slanke snekker
som skulle en tur på fjord.
Men barnet har lengsler som rekker
utover den vide fjord.
Disse lengslene navngir han i tredje vers som Spanien og Algir. Det skulle etter hvert bli flere reiser rundt i Europa, inkludert Sovjetunionen. I forbindelse med at han skulle ut på sin første utenlandsreise i 1922 sammen med sin gode venn Arne Paasche Aasen – en reise til området Harz i Tyskland sikkert inspirert av den tyske dikteren Heinrich Heines Harz-reise 98 år tidligere – skrev han diktet «Bjerkene ved Nybroen». Diktet starter med å hylle området ved Akerselva mellom Lakkegata 58 og Nybroen kvelden før han skal reise. Morgenen etter skal han «suse» over Nybroen i bil med kurs for Harz. Her er 1. og 4. (siste) vers i diktet:
Så er det den siste aften
jeg står ved de spinkle trær.
Jeg synes at hele min ungdom
er ett med de trærne her.
For bjerkene her ved broen
De var mig i unge år
en trøst og en støtte i troen
på alt som bar navn av vår!
I står her i vårlig skjelven
og ånder det sorte støv
fra gassverket tvers over elven,
så lyse i bark og løv!
På gjensyn min ungdoms bjerker,
på gjensyn, min svarte by!
Jeg suser i bil over broen
imorgen ved dagens gry!
Akerselva sett nordover mot Nybrua (med trikken) og «Bjerkene ved broen». Lakkegata 58 grenset ned til Akerselva på østre bredden (der fotografen står). Vestre bredden viser litt av bebyggelsen med gateadresse Øvre og Nedre Vaskegang i Fjerdingen. Eiendommen Lakkegata 58 var innenfor gjerdet til høyre. (Foto: Fritz Holland 28.04.1937. Oslo Museum. Byhistorisk samling).
Rudolf Nilsen og moren ble boende hos hans morfar og mormor i Lakkegata fram til 1918. Da ble morfaren pensjonist og sluttet på tønnefabrikken og kunne derfor ikke lenger beholde leiligheten. Rudolf, moren, morfaren og mormoren flyttet inn i huset til morens søster og mann, Marie og Fredrik Eeg i Hasleveien 40 (som den gangen ikke lå i Kristiania, men i Aker kommune). Et par år senere flyttet morfaren og mormoren til en husmannsplass i Setskog rett i nærheten av plassen morfaren opprinnelig kom fra. Moren flyttet fra sin søster og svoger i januar 1923 da hun giftet seg på nytt, denne gangen med gassverksarbeider Karl Martinsen, visstnok en solid og bra mann. Moren ønsket innstendig at sønnen skulle flytte med henne inn i hennes nye hjem. Han valgte å fortsette sin hybeltilværelse fram til han giftet seg 2. februar 1924, noe vi kommer tilbake til i del 2.
Morens lykke ble ikke langvarig. Snaut et halvt år etter at hun giftet seg, døde hun av en nyresykdom i august 1923. Det var et stort tap for Rudolf som hele livet hadde vært nært knyttet til moren. Nå var han i praksis foreldreløs selv om faren fremdeles levde (han døde i 1940). Etter at Rudolf ble konfirmert hadde han ingen kontakt med faren. Han syntes at farens alkoholmisbruk var en stor skam. Da han en gang på skolen ble spurt av skolekameratene hva faren hans drev med, hadde han bare svart at han var død.
Villaen i Hasleveien der Rudolf Nilsens tante og onkel bodde. Her bodde han i lange perioder mellom 1918 og 1927, først sammen med sin mor og besteforeldre, deretter litt til og fra i sin ungkars hybeltilværelse og til slutt ca. to år sammen med sin kone. (Foto: Erik Odgaard, april 2022.)
Men tilbake til Rudolf skolegang. En av hans skolekamerater på Sofienberg folkeskole har etter Rudolfs død gitt denne beskrivelsen av hans skoleferdigheter: «På skolen var Rudolf den flinkeste i klassen, og det forundrer meg bare at Rudolf Nilsen ikke blev maler. I tegning var han nummer en, og læreren beundret alltid med interesse Rulles tegninger.» Rudolf trivdes best med lesing og skriving og var ikke så ivrig i regning.
Etter fem år på folkeskolen hoppet han i 1913 over på Christiania borger- og realskole (bare kalt Borgerskolen) som holdt til i Osterhausgata 22. Her tilbrakte han to år før han flyttet over til middelskolen på Fagerborg høyere skole i 1915. Der tok han middelskoleeksamen to år senere med meget gode karakterer i alle fag.
Christiania borger- og realskole (bare kalt Borgerskolen) som holdt til i Osterhausgata 22 på hjørnet mot Maribos gate. Her gikk Rudolf Nilsen i to år før han begynte på middelskolen på Fagerborg i 1915. (Fotograf Jesper Jespersen 1905. Oslo Museum. Byhistorisk avdeling.)
Morfaren var opptatt av at det begavede barnebarnet skulle få videre skolegang; hans største ønske var at han en gang kunne bli prest. Grunnen til morfarens håp om at han kunne bli prest, kan skyldes at Rudolf fra han var rundt 16-17 år begynte å vanke i KFUM (Kristelig Forening for Unge Menn) i Møllergata sammen med noen kamerater fra middelskolen. Rudolf skal ha vært med i KFUM i rundt tre-fire år. Lederen av yngre avdeling i KFUM, bankkasserer Martens, oppdaget tidlig at Rudolf var kunnskapsrik og at han hadde et usedvanlig talent for å skrive. Martens rådet ham til å begynne i gymnaset. Rudolf mente at det ville bli for dyrt. Martens tilbød seg da å betale skolepengene for ham.
Rudolf tok første året av gymnaset på Fagerborg. Det første året var felles for alle linjene på gymnaset. De to siste årene valgte han å gå latinlinjen og måtte derfor flytte over på Hammersborg høyere skole. Her fullførte han eksamen artium i 1920, men uten de gode resultatene han fikk på tidligere klassetrinn. Gode karakterer fikk han kun i de fagene han var interessert i som for eks. norsk stil.
Fra Bjørnstjerne Bjørnsons begravelse 3. mai 1910. Prosesjonen går her oppover Akersgata. Trefoldighetskirken ligger på venstre side i bakgrunnen. Hammersborg skoles rektorbygning er første bygning til høyre. Skolebygningen der middelskolen og gymnaset holdt til ligger innenfor rektorboligen, dvs. der Frelsesarméens store bygning ligger i dag. Det var på Hammersborg skole Rudolf Nilsen gikk de to siste årene på gymnaset fra 1918-1920. Slik så nok i store trekk Akersgata ut også da Rudolf Nilsen gikk på skole her. 19 år og 2 dager senere, 5. mai 1929, passerer en stor begravelsesprosesjon det samme stedet, denne gangen med en bilkortesje i spissen ledsaget av en stor skare «vanlige folk» på vei mot Nordre Gravlund. Da er det Rudolf Nilsen selv som skal stedes til hvile, noe vi kommer tilbake til i del 5.
Høsten 1917 mens Rudolf Nilsen gikk i 1. gymnasklasse på Fagerborg skole, forårsaket den russiske revolusjon politiske sjokkbølger over hele verden. Den ble skjellsettende for Rudolfs politiske engasjement og hans videre liv og virke. Det skal vi komme tilbake til i del 2 som ser nærmere på hans politiske, journalistiske og litterære liv. Del 3 omhandler hans ekteskap, del 4 hans reiser med hovedvekt på de to reisene til Sovjetunionen og del 5 hans død og ettermæle.
Nederst på siden finner du artikkelen i et vedlegg i pdf-format som du gjerne må printe ut.
Hovedkildene til denne beretningen om Rudolf Nilsen er:
- Johan Faltin Bjørnsen. «Rudolf Nilsen. Mennesket og dikteren. Hans livsverk og livshistorie.» Gyldendal Norsk Forlag. 1951.
- Martin Nag. «Rudolf Nilsen – Norsk arbeiderklasses geni og yndling.» Falken Forlag 2004.
- Ella Hval. «Jeg har alltid hatt vanskelig for å glemme». Gyldendal Forlag 1979.
- Jon Arne Corell. «RUDOLF NILSEN. Arbeiderklassens poet. En biografisk fortelling. Bind 1. 1901-1923.» Kolofon Forlag AS 2021.
- «Rudolf Nilsen. Samlede dikt.» Gyldendal Pocket 1990.
