Årets første medlemsmøte ble holdt på IKM/Gamle Grønland politistasjon og foredragsholder var forfatter Trygve Riiser Gundersen. Vi talte opp 72 fremmøtte og det er en gledelig rekord for vårt beskjedne historielag.
Styreleder Gunnar Flø Guttulsrød ønsket velkommen. Han og nestleder Karin Arnesen dro raskt gjennom tema for møtene i 1. halvår og hva styret arbeider med samt litt om noen av prosjektene.
Olav Rune Bastrup, styremedlem, introduserte dagens foredragsholder Trygve Riiser Gundersen. Foredraget kom i stand som et samarbeide mellom Gamlebyen og Grønland menighet og historielaget. Haugianismen satte viktige spor i vårt område hvor det skjedde både en religiøs og politisk vekkelse på 1800-tallet. Grønland ble et slags episenter hvor disse to bevegelsene støtte sammen og det var epokegjørende for utviklingen av det norske samfunnet. Trygve Riiser Gundersen er forlagsdirektør i Press forlag, forfatter og kritiker. Han har bl.a. fordypet seg i 1700 -tallets kulturhistorie og skrevet bøker om norsk pressehistorie. Han fikk i 2022 Brageprisen for boken om haugianerne. Nå ventet han på en isjas-operasjon og hadde måttet avlyse alle avtaler, men valgte likevel å gjennomføre dette foredraget på historielagets medlemsmøte.
Trygve Riiser Gundersen startet med å legge vekt på at det er enormt stor forskjell på hva bevegelsen var da den eksisterte og hvordan vi har oppfattet og omtalt den i ettertid. Han ville fortelle historien om hvordan myten om Hans Nilsen Hauge og haugianerne blir til særlig på 1800-tallet. Han gikk tilbake til slutten av 1700-tallet og hvordan den oppstår i området hvor Hans Nilsen Hauge ble født i Tune i Smålenene (Østfold) i 1771. Her oppstår den aller første folkelige organisasjonen i Norge.
Haugianismen oppstår i et enevoldssamfunnet og boken forteller hvordan samfunnet fungerte med makt og undertrykkelse. Hvordan politikk, religion og ikke minst kommunikasjon fungerte i dette samfunnet. Og Grønlandsområdet er et sentralt område for hva som skjer i utviklingen av haugianismen.
Utsikt fra Hovedøya mot Akershus sent 1700-tallet, H.W. Westergaard, Oslo Museum.
Gjennom tegninger av Christiania på slutten av 1700-tallet beskrev han hvordan Hauge må ha opplevd å se byen da han kom inn over Ekeberg 1798. Han hadde vært i Christiania flere ganger tidligere, men denne gangen inntraff en dramatisk opplevelse. Byen hadde fått en stor forstadsbebyggelse hvor det i hovedsak bodde arbeidere og de som ikke hadde råd til å søke borgerskap i selve byen. Forholdene var kaotiske og uoversiktlige og Hauge holdt møter på Grønland, Vaterland, Sagene og Bergfjerdingen (området omtrent der hvor Damstredet er i dag).
Første pinsedag om kvelden holdt de et møte i Lakkegaten. Der ble de arrestert og bragt til Rådhusgata, Garmann-gården, som står den dag i dag og tjente som rådhus og arrest. Det må ha vært en skremmende og ydmykende opplevelse for de unge mennene som ble sittende flere dager uten informasjon.
Det uvanlige skjer at stiftamtmann Fredrik Julius Kaas dukker personlig opp i deres celle. Han er på den tiden Norges mektigste mann. Han observerer dem og gir beskjed om at man nå vil bruke en annen lov en tidligere. Til nå hadde forordningen konventikkelplakaten forbudt folkelige religiøse møter uten geistlighetens godkjennelse. Loven var imidlertid uklar og mange fant smutthull i den. Nå forteller Kaas at de skal straffes som løsgjengere. Hauge argumenterer for at de ikke er løsgjengere og har lovlige reisepass, men bare det å svare oppfattes som en provokasjon. De får beskjed at arrangerer de nye møter i Christiania vil de bli plassert på Tukthuset i Christiania. Det var byens nyeste og største bygg og hit ble de mest alvorlige dømte sendt for å forbedres gjennom arbeid. Det gjaldt alle som bryter samfunnets moralske lover inkludert dissentere. Kaas snur seg og gårteuten et ord. Dette er en tid hvor det skal være noen som snakker og noen som tier. Det og selv ta ordet blir en av bevegelsens kjernepunkter.
Men hvordan så Hans Nilsen Hauge ut? Det finnes ingen avbildninger av han fra den tiden han levde, 1771 til 1824. Riiser Gundersen viste hvordan «bildet» av Hauge etter hvert fikk det utseende vi forbinder han med. Hans sønn Andreas sto senere modell for kunstnere på 1800-tallet. Det første «monumentet» kom i form av en full skala gallionsfigur på misjonsskipet som fikk navnet Hans Nilsen Hauge i 1871 i anledning av 100 års jubileet for hans fødsel. Barken skulle gå på Amerika-fart. Først i 1871 blir Hauge en person verdt å avbilde. Og de 50 første årene etter sin død var han svært kontroversiell.
Barken "Hans Nilsen Hauge" bygget i Drammen 1872. Foto Steinar Norheim.
Opprettelsen av Lutherstiftelsen, siden Indremisjonen, skjedde i 1868 og professor Gisle Johnson sto sentralt i arbeidet. Lutherstiftelsen er et første kompromiss mellom det folkelige lavkirkelige og det høykirkelige. Så kommer biografiene om Hauge noen få år etter jubileet og den viktigste ble skrevet av Anton Christian Bang, senere biskop i Kristiania. Han tilhørte de som mente at det er folket som kan redde kirken. Det tette forholdet mellom folket og kirken er årsaken til den kirken vi har i dag.
Riiser Gundersen forklarte også hvordan man setter utviklingen inn i samtiden og viste til Adolph Tidemans maleri. Man skaper bilder av fortiden ut fra sin tid og ut fra sine egne aktuelle behov. Tideman gir haugianerbevegelen en bondetilknytning og et bonderomantisk skjær. I en tekst fra 1853 av historiker P.A. Munch vises det til at «Hauge prekte fellesskap i gods, eller med et moderne uttrykk Communisme». Det ble referert bl.a. til revolusjonsåret 1848 hvor en serie med revolusjoner brøt ut i Europa og møtet på Enerhaugen 1850 1. pinsedag hvor thranitter-bevegelsen inviterte til folkemøte og dannelse av en arbeiderforening. Pastor Honoratus Halling kuppet møtet og i stedet opprettet han «Enerhaugen Samfund». Den Hans Nilsen Hauge vi forholder seg til i dag er stort sett den Hauge som ble skapt i denne perioden 1850-1870.
For å forstå utviklingen må man få innsikt i eneveldets verden. 1700-tallet en tid med forbud. Konventikkelplakaten mot religiøse møter, separatisme, forbud mot folkelige forsamlinger, tukthusanordningen, det var forbudt å være arbeidsløs, man hadde sensurlover og kirkelover. Haugianerne som folkebevegelse utvikler seg ut fra dette.
Det er en bevegelse som improviseres fram de første årene uten noen tydelig ledelse og et sosialt fenomen som er drevet frem av enkeltmennesker. Nesten ingen av predikantene var bønder, men håndverkere og bønder som ikke har utsikt til fast eiendom der de bor og derfor reiser ut – bl.a. til forstedene i byene. Den tidlige vekkelsen er i hovedsak et urbant fenomen. Hauge oppsøker byen, Christiania - i 1898 er det 6. gangen. Han og predikantene besøker bl.a. Halden, Moss, Kongsberg og Drammen systematisk samt de industrialiserte stedene i Norge som Eiker. Det er opptøyer i Christiania i 1785 og 1790. Det skjer særlig der folk bor i forstedene, Sagene, Grønland, Vaterland – nettopp de områdene som Hauge besøker. Opprør og møter kombineres og Hauge sier det er arbeidsklassen i forstedene som er de vakte. Nettverk og organisasjoner fantes allerede og gjør utviklingen mulig.
Foredragsholderen tok seg god tid til å svare på spørsmål som var mange og interessante.
Referatet yter ikke hverken boken (700 sider) eller foredraget rettferdighet. Så lån/kjøp boken og fordyp deg i historien rundt denne folkebevegelsen som har hatt så sterk innvirkning på utviklingen av det norske samfunnet og andre norske folkebevegelser.
Se for øvrig powerpoint for info om historielagets aktiviteter og arbeide vedlagt som pdf-fil nederst på siden.
