Til venstre: «Baksiden» av Askviknes barnehjem på 1990-tallet med koksbingen innrammet. «Koksbingen var det verste av alt» sier Einar, som kunne sitte her i opptil to døgn i strekk, hylende. Foto: Privat.
Til høyre: Dette ble tatt etter at Einar ble innlagt ved Emma Hjorts hjem og lå som vedlegg til journalen hans. Det gjorde det lettere å gjenkjenne pasientene.
Einar Olsen ble født på Voss 20. mai 1936. Bare 3 dager gammel ble han tatt fra moren og ble plassert på barnehjemmet Askviknes utenfor Bergen, som ble drevet av Norsk Misjon blant hjemløse. De første årene har han det godt der selv om disiplinen er streng. Men han er et urolig barn og blir som åtte-åring sendt på spesialskole. 3 år senere blir han tvangsplassert på Emma Hjorts hjem i Bærum for åndssvake, til tross for at myndighetene visste at han ikke ar åndssvak. Her blir han værende i mange år og livet blir et mareritt med innesperring, straff og overgrep. Han lærer ikke verken å lese eller regne. Han blir konfirmert og like etter får han plass på skoleskipet Christian Radich, men blir der bare i noen måneder bl.a. på grunn av mobbing. Han mønstrer på et norsk lasteskip og kommer til India, Madras (nå Chennai). I land opplever han fakirer som ligger på spikermatter, spiser glass, sluker ild og stikker nåler gjennom kroppen. De behersker smerten og det fascinerer han. Dette vil også han. Han blir «avslørt» på lasteskipet og må mønstre av igjen.
Tilbake i Oslo blir han en byoriginal. Han vanker på gaten, arresteres ofte etter løsgjengerloven og livet som «fakir» starter tidlig. Han tar navnet El Jucan fra tegneserien og han blir kjent blant byens uteliggere som sier han er sterk, men aldri brutal. Han kommer i kontakt med Frelsesarmeen og opptrer som predikant, sangartist trekker fulle hus, men angst og depresjon fører han flere ganger inn på sinnssykehus. Innimellom opptrer han over hele Norge, bl.a. på Star Tivoli som fakir flere somre.
Einar Olsen og utenriksminister Knut Frydenlund i anledning av Einars 50-års dag.
I 1974 søker han erstatning, men får avslag etter 2 års saksgang. 12 år senere oppfordrer utenriksminister Knut Frydenlund han til å saksøke staten. Men saken var foreldet. Vanlige folk og en del politikere er i opprør og til slutt får han en erstatning på kr 225 000,- gitt som støtte til utdanning.
Han ble en kjendis i sin tid. Han deltok i diverse filmer, bl.a. med filmskaperne Wam og Vennerød. Og han får danske, kongelige venner, prins Waldemar av Schaumenburg-Lippe og familie. Einars 50-års dag blir feiret stort, Knut Frydenlund holder tale som sendes i TV. Men den største opplevelsen var trolig da han i 1991 fikk synge i St. Olavs kirken. Einar viste seg å ha en flott sangstemme og Olav Rune hjelp ham til undervisning og til slutt konserten julaften i St. Olavs kirke.
Einar Olsen, «El Jucan», fikk etter hvert dårlig helse. Kroppen klarte ikke lenger den voldsomme påkjenningen som livet som fakir påførte han. Han døde i 1997.
Olav Rune fortalte historien til «El Jucan, men samtidig også den triste historien som ble taterne til del selv så sent som på midten av 1900-tallet. Hele tiden var hensikten å gjøre taterne bofaste og med alle midler. I 1897 ble Foreningen til modarbeidelse av Omstreifervesenet stiftet, senere kalt Norsk Misjon blant hjemløse. Først i 1989 ble det stopp på virksomheten.
Olav Rune har skrevet flere bøker og mange artikler om dette problemområdet. Det er svært begrenset hva vi får med i dette referatet. Du kan finne mye mer på nettet. Nedenfor har vi noen forslag.
Ekeland Bastrup/Sivertsen: En landevei mot undergangen: Utryddelsen av taterkulturen i Norge.
Olav Rune Ekeland Bastrup: Mitt foreldreløse hjerte. Taterjenta som trosset alle.
Klipp fra YouTube
