Deltakerne samler seg foran "Ulvehiet", Urtegata 26.
Tekst og foto: Karin Arnesen
Mot bakgården i "Ulvehiet". Lars J. Irgens m/fam., barnebarn til Ole "Gråbein" Olsen.
Til tross for usikker værmelding var vi nær 50 deltakere som startet i «Ulvehiet», Urtegata 36. Dette var det første av de såkalte Gråbein-prosjektene som Ole «Gråbein» Olsen bygde i 1885-86. Styreleder Taale Kjøs åpnet og vi fikk anledning til å komme inn og se oss omkring. Karin Arnesen presenterte barnebarnet til Ole Olsen, Lars Johannes Irgens som hadde tatt med seg familien. Deretter leste hun noen avsnitt fra Oskar Braatens bok «Ulvehiet» fra 1919 og om hvordan de som bodde der så på seg selv og de som bodde utenfor så på menneskene i Gråbein. Boken handler om livene til Jonny og Matilde som vokser opp her. En nydelig bok som anbefales på det varmeste.
Hvorfor ble Ole Olsen kalt Gråbein? Derom er det mange teorier, men den faktiske
Noen av våre medlemmer har vokst opp her på 1950-tallet. Unni Sundheim Løvaas hadde bodd i bakgården, men flyttet etter en kort stunde til forgården hvor leilighetene var noe større. For de som flyttet inn da gårdene sto ferdig i 1885-86 var det et betydelig boligstandardløft siden de fleste kom fra trekkfulle, gamle trehus og flyttet til solide teglsteinsgårder med innlagt vann og klaskedoer/falldoer. Elektrisitet ble også tidlig lagt inn i disse gårdene. Byfornyelsen bygde om til treroms-leiligheter og installerte bad i 1980. I 2001 ble alle bad pusset opp, vann og soilrør skiftet ut og standarden hevet seg betraktelig.
Historielaget har funnet at det i 1917 flyttet inn en dame som åpnet melkebutikk, var aktiv i styret i Frihandlernes engrosforretning A/S og drev butikken til hun var 80 år i 1958. Hun bodde i gården til hun døde 10 år senere. Hun hadde også en sønn som sammen med en kammerat startet en modellflyfabrikk i Urtegata 4 i 1927. Fortellingen om disse to vil historielaget presentere senere i år.
Anne-Kristine forteller om "Nr. 13" fra Rudolf Nilsens plass.
Neste stopp var på Rudolf Nilsens plass hvor Anne-Kristine Kronborg, arkitekthistoriker, fortalte om Heimdalsgata 26, ofte kalt «Nr. 13» etter hans dikt. Gården er på 5 etasjer og ble bygget i perioden 1896-98. Fasaden vender mot Rudolf Nilsens plass og alle oppgangene ligger på baksiden mot gården. Bygningen er 74 m lang og hadde opprinnelig 105 leiligheter på ett rom og kjøkken. Det var 10 oppganger og hver hadde såkalt falledo. I 1909 bodde det 479 mennesker i gården. Den ble utbedret i 1976 under byfornyelsen til 30 års standard (moderniseringen skulle holde i 30 år) og leiligheter ble slått sammen slik at det nå ble 56 leiligheter. En liten diskusjon ble det også om gården var blitt kalt slottet eller krystallpalasset – men til enighet kom man ikke. Anne-Kristine siterte til slutt fra siste vers i diktet om «Nr. 13» -
«Det raser i de unge bitre hjerte: Våk og lær,
At du klart og nært og koldt igjennem drømmens gylne skjær
ser veien til et land, hvor Nr. 13 ikke er!»
Anne-Kristine forteller fra gårdsrommet i det nedre Gråbeinkomplekset.
Veien gikk videre til Gråbeinkvartalene nord for Hersleb skole. Vi fikk komme inn i de to kvartalene som ligger mellom Sars gata og Lakkegata hvor vi også fikk besøke en leilighet. Til det nedre kvartalet som grenser til Sars gata, Jens Bjelkes gate, Lakke gata og Siebkes gate ble vi ledet av styreleder Brynjar Bjerkrem og inn i et stort åpent gårdsrom. Et vakkert hageanlegg med mye sol og luft. Anne-Kristine tok seg god tid og fortale bl.a. om sin bestemor som hadde bodd i Jens Bjelkes gate 16. Hun fortalte om eiendomsutvikleren Ole Olsen og hvordan han skilte seg ut fra eiendomsspekulantene på slutten av 1800-tallet, en periode med voldsom utbygging som endte i det såkalte Christiania-krakket. Det førte til at svært mange investorer gikk konkurs sammen med diverse banker, men Ole Olsen klarte seg.
Gårdene skulle være enkle, men hadde likevel doer inne, innlagt vann og fikk tidlig elektrisitet. De var bygget for arbeidere og modellen kom fra Tyskland som mye annet på den tiden. Byggene skulle være for arbeidere og enkle uten stukkatur, murpuss og dekorasjoner. I stedet brukte man upusset, men solid håndbanket murstein av høy standard som står seg helt opp til vår tid. Også disse gårdene gjennomgikk store endringer i tilknytning til Byfornyelsen på 1980-tallet, med sammenslåing av leiligheter, bad og generell oppgradering. I det nederste kvartalet har man også balkonger.
Gråbeingårdene fikk utover på 1900-tallet et dårlig omdømme. Problemet var ikke standarden, men at det bodde langt, langt flere folk i leilighetene enn det de var bygget for. Det var ikke uvanlig at det bodde en familie på 8, 10 eller 12 personer på 1 rom og kjøkken. Og for å spe på til husleien hendte det at man tok inn en leieboer i tillegg. Etter krigen ble det færre i hver leilighet, men en virkelig oppgradering skjedde ikke før Byfornyelsen kom inn i bildet fra 1979. Opp til da var det mest vanlig at folk leide en leilighet, men deretter ble man selveier eller andelseier.
Fra v. Prosjektleder for gården og Byfornyelsen. Vakmesteren forteller. Even Haugseth forteller om familietragedien.
Fra gårdsrommet i øvre Gråbeinkvartal.
Kjartan Vevle, medlem i historielaget, tok oss med over gaten i Siebkes gate til det øvre kvartalet som ligger mellom Sars gate, Siebkes gate og Lakkegata. Gårdsrommet var smalere og gårdene uten balkonger, men med en stille og rolig atmosfære i vakre grønne omgivelser. Her fortalte vaktmesteren for anlegget også litt gårdshistorie og om litt at det som hadde skjedd i gården. Og flere deltakere kunne fortelle om ganske dramatiske hendelser fra gården. Kjartan inviterte alle som ville opp i sin store leilighet i 4. etasje og fikk innføring i hvordan den trolig var slått sammen av 3 leiligheter.
Og etter omvisningen endte noen opp på Gråbein Bar!
Takk for en flott innsats fra alle involverte!
