Det var nok en gang flott oppmøte med 70 deltakere og vi fikk et innholdsrikt foredrag. I etterkant ble det foretatt trekning av et vakkert bilde. Mer om det finner du nederst på denne siden. Kartet over er Middelalderens Oslo ca. 1300 av Erik Schia. Fra hans bok "Oslo innerst i Viken" fra 1991.
Referatet under er fra Erik Odgaard.
«Oslo 1000 -1624. Havna og søndre del av middelalderbyen Oslo.» Foredrag ved arkeolog Egil Lindhart Bauer.
Denne gangen gjaldt det nyere arkeologiske funn i gamle Oslo, dvs. fra perioden ca. år 1000 til byen brant for n-te gang (17. gang ifølge Erik Schias bok «Oslo innerst i Viken» fra 1991) i 1624 og Christian IV besluttet å bygge opp en ny by ved Akershus festning oppkalt etter ham selv, Christiania.
Foredragsholder var arkeolog Egil Lindhart Bauer (over) fra NIKU (Norsk Institutt for Kulturminne- undersøkelser). Han var sentral både i forbindelse med de arkeologiske utgravningene i tilknytning til den nye Follobanen og utbyggingen av de indre deler av Bjørvika (Bispevika) samt boka «Det gamle Oslo 1000-1624» (utgitt 2024) som omhandler de arkeologiske funnene og ikke minst fortolkningen av disse.
Foredraget viste mange eksempler på hvordan de nye utgravningene supplerer kunnskap fra tidligere undersøkelser gjennom nye arkeologiske tolkninger og ikke minst gjennom bruk av moderne naturvitenskaplige analysemetoder. Det har bidratt til en mye mer omfattende og bedre forståelse av middelalderens Oslo enn vi hadde tidligere.
Hensikten med dette referatet er å gi et lite innblikk i noen av funnene som ble berørt i foredraget. For de mer interessert henvises til boka «Det gamle Oslo 1000 -1624», en god gammeldags murstein av en bok.
Kort om den nyeste utgravingen av middelalderbyen og hva som ble berørt i foredraget.
De nyeste utgravningene i området går inn i rekken av viktige utgravninger som har vært foretatt i Gamlebyen, ofte i forbindelse med jernbanens mange utbygginger. Av arkeologer og personer som har hatt stor betydning for å avdekke og formidle områdets historie tidligere kommer en ikke utenom arkeologen Meyer fra slutten av 1800-tallet, Gerhard Fischer i mellomkrigstiden og Erik Schia fra slutten av 1900-tallet.
De nyere utgravningene i forbindelse med Follobanen har i stor grad benyttet seg av Meyers tegninger av tidligere funn. Svakheten ved Meyers funn er at bygningsrestene han dokumenterer er ustratifiserte, dvs. ikke skiller mellom de ulike lagene. I dag har man helt andre og avanserte teknikker til å tidfeste de forskjellige lagene. Et viktig spørsmål var også om det var et bebygget eller åpent område mellom (bolig)bebyggelsen og bryggen med sjøboder.
Tittelen på foredraget viser at det var havna og søndre delen av middelalderen som skulle være hovedtema for foredraget. Her er det behov for et par presiseringer.
Dagens vannspeil i Middelalderparken går der havnivået var rundt år 1300 den gang Håkon V Magnusson var konge i Norge. Pga. landheving etter istiden lå havnivået vesentlig høyere enn ved byens tilblivelse rundt år 1000 og vesentlig lavere enn ved byens endelikt i 1624. I 1624 lå vannlinjen ved dagens Håkon V s gate. Ut fra terrengets form har derfor sjølinjen i den gamle middelalderbyen stadig beveget seg mot vest, dvs. i retning mot dagens Bispevika.
Hvor går grensen mellom søndre og nordre del av Middelalderbyen? Allmenningene (gatene) lå på tvers av byen ned mot havneområdene. Det er identifisert seks almenninger fra middelalderen hvorav bare to er kjent ved navn i dag, Bispealmenningen (langs dagens Bispegata) og Clemensalmenningen et stykke lenger sør (omtrent midt mellom Bispealmenningen og den nordre delen av det gamle lokomotivverkstedet som ikke er revet). Grensen mellom nordre og søndre delen av middelalderbyen går ved Bispealmenningen.
Før dette starter vi med Nonneseter kloster som lå helt nord i den gamle middelalderbyen. Denne grenser til dagens EGT-område, og vi hadde derfor spurt foredragsholderen om han kunne si litt om eventuelle nyere utgravninger i dette området.
Nonneseter kloster.
Bauer kunne fortelle at det har vært utført utgravninger ved Nonneseter kloster i forbindelse med byggingen av den nye gården i Grønlandsleiret som grenser mot den gamle gården i Schweigaardgate 50 (se fotoet under). I dette grenseområdet mellom Schweigaardsgate 50 og den siste gården i Grønlandsleiret befant klosterets gravlund seg. Her er det funnet rester av 24 skjeletter. Han nevnte også at Conradine Dunker i sin erindringsbok skrev at gamle gravsteiner fra klosteret ble benyttet for å hjelpe folk til å holde seg tørrskodd langs den grisete leiren i Leret.
Fotoet som er tatt dagen etter foredraget viser siste del av Grønlandsleiret som munner ut i lyskrysset Schweigaardsgate og Oslogate/Grønlandsleiret. Den gamle og staselige hjørnegården fra slutten av 1890-tallet (rett til høyre for bilen) er Schweigaards gate 50. De sentrale delene av Nonneseter kloster befant seg på tomten der Schweigaards gate 50 ligger i dag. Klosteret lå rett nord for Hovinbekken. Gravlunden til klosteret befant seg i dagens åpne rom mellom bakgården i nr. 50 og den nye gården i Grønlandsleiret. Foto av Erik Odgaard 20. mai 2026.
Her har jeg tatt med sitatet om gravsteinene og Leret fra Conradine Dunkers bok «I Gamle Dage» som omhandler tiden på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet:
«Veien gjennem Grønland og Leret var ofte ufremkommelige for Fodgjengere, men langs Veien paa den ene Side var lagt flade Stene. Disse var alle Ligstene, tagne fra Gravene; mange av dm vare meget smukt uthuggede med Figurer.»
Området rundt Clemensalmennningen.
Her er noen av poengene som jeg noterte meg fra Bauers foredrag rundt Clemensalmenningen og spesielt området sør for denne:
- I dag er det ruinene/restene av de mange steinbygningene vi først og fremst tenker på i forbindelse med Middelalderbyen Oslo. Det er derimot veldig få steinbygninger i vestre del av byen, dvs. ned mot havna (bortsett fra Mariakirken og kongsgården på Øra).
- Clemensalmenningen gikk fra Clemenskirken tvers gjennom hele den sørlige byen og ned til havna. Bygningene nærmest Clemensalmenningen stod på egne laftekaster i bunnen som gjorde at bygningene hevet seg over terrenget. Det var viktig for drenering (i tilfelle regn/snøsmelting og ikke minst for å ta hånd om kloakk). Det var en egen flettverksdrenering langs med Clemensalmenningen. Gjaldt å styre møkka unna eget hus.
- Utgravninger på begge sider av Clemensalmenningen avdekket at sjøbodene lå med kortendene mot allmenningen for å få plass til flest mulige sjøboder nær havna.
- Det var enorme verdier lagret i sjøbodene ved havna. I tillegg var vertshusene konsentrert i dette området på grunn av alle skipsanløpene. Derfor var dette det viktigste området for vekterne å sjekke ut på sine vekterruter.
- Funnene av rester atter sjøbodene ved enden av Clemensalmenningen fra rundt 1300 er brukt som modell for de to sjøbodene som har blitt på laget på den gamle måten i dag og som står nede ved vannspeilet.
De to nyoppførte sjøboder ved dagens vannspeil rett nord for Mariakirken. I bakgrunnen til høyre ses deler av det gamle lokomotivverkstedet. Hva skal skje med det? Foto av Erik Odgaard 20. mai 2026. Egil Bauer fortalte at det er funnet mye byggefundamenter rett vest for Kongsgården på Øra, dvs. omtrent rett ut for der disse sjøbodene ligger i dag. Byggefundamentene er tidfestet til slutten av 1200-tallet. Ifølge Egil Bauer skulle dette trolig være en kongsbrygge. Kongen må ha vært kong Håkon V.
Egil Bauer kunne også fortelle om funn av rester etter garverier, faktisk helt tilbake til 1000-tallet. De lå litt unna den øvrige bebyggelsen da det var en forferdelig stank fra garverier. Ved garveriene er det funnet diverse hestekadavre, men også skjeletter etter vanlige norske ville dyr. Det er også funnet rester etter kummer og brønner benyttet til garving.
Av andre funn fra områdene rundt Clemensalmenningen, nevnte han bl.a. Scarborough-keramikk (med blyglasur ytterst), en mengde sko og kammer, smør og osteformer for å lage mønster i ost eller smør og en reiseversjon av brettspillet Mølle (som jeg har spilt i min barndom i Gamlebyen!)
Spor etter Svartedauden. Nyere isotopanalyser.
Før Svartedauden bodde det ca. 3000 mennesker i Oslo. Steinbygninger begynte å skyte fart på 1200- og 1300-tallet. Store forandringer skjedde naturligvis som følge av Svartedauden i 1349/50. Det er funnet 106 skjeletter i 100 graver fra den gamle kirkegården ved Nikolaikirken. DNA-analyser er utført på enkelte av skjelettene. Her er det for første gang identifisert Svartedaudenbakterier, Yersinia pestis, i et skjelett i Norge. Nyere analyseteknikker for isotopene C-14, C-13 og N-15 kan også avdekke balanse mellom marin- og landbasert kost.
Området rett sør for Bispealmenningen.
De funnene som er beskrevet over relaterer seg hovedsakelig til områdene ved Clemensalmenningen og spesielt sør for den. På 1400-tallet skjer en storstilt utbygging av områdene mellom Bispealmenningen og Clemensalmenningen. På 1400- og 1500-tallet avdekkes også mye mindre avfall. Det tolkes som en bedre avfallshåndtering.
På 1600-tallet blir alle sjøbodene ødelagt av datidens kongemakt, dvs. av Christian kvart som ikke vil gjenoppbygge Oslo, men satse på den nye byen Christiania.
Utgravninger i Bispevika vest for dagens Håkon V s gate.
For å grave ut for kjellere for den nye bebyggelsen i Bispevika ble det bygget store avstivere mot Håkon Vs gate og skjerming mot bukta utenfor. Da åpnet det seg også opp muligheter for å foreta utgravninger av Bispevika som vist på bildet under.
Bildet viser rester av båter som er funnet ved utgravinger innerst i Bispevika, bl.a. et nederlandsk skip 7 -9 m langt. Øverst i høyre hjørne ses Munchmuseet i Bjørvika. Til venstre ses avstivingen mot Håkon V’s gate. Foto fra foredragsholderen Egil Lindhart Bauer.
I Bispevika var det betydelige skader på treverk i gamle rester etter båter og bryggepæler fra pælemark og pælekreps. Pælemark er ikke en mark, men en ormliknende musling som borer lange ganger i treverk som befinner seg i saltvann. Pælekreps er et lite krepsdyr som gnager store sammenfiltrede ganger i overflaten av treverk i sjøen som båter, brygger mm. Den kalles derfor for havets termitt.
Det er funnet en omfattende mengde gjenstander ved de nyere utgravningene i Bispevika. En vesentlig observasjon er at er mengden av funne metallgjenstander er klart større i havneområdet enn i byen innenfor.
Her er noen eksempler på funn jeg noterte meg:
- Ankere og dregger
- Et helt bevart bjørkeris
- Lysestake
- Diverse våpen/militært utstyr. Rester av ringbrynje. En slåsshanske á la Visby 1361 (da kong Valdemar Atterdag herjet grusomt i Visby på Gotland). Våpenskjold fra Wismar, en hanseatisk vennskapsby med Oslo. Battledolk. En stor kniv fra tidlig 1500-tall mm.
- Mange ruser og teiner. I disse var 90% av beinrestene fra torsk. Torsk opp til 134 cm registrert. Også beinrester etter sild og makrell.
Oppsummering. Total mengde funn.
Det er funnet en enorm mengde gjenstander ifm. utgravninger fra middelalderens Oslo, i alt 10 000. Disse befinner seg nå på Kulturhistoriskmuseum i Oslo.
Det var et godt og interessant foredrag av Egil Lindhart Bauer. For de som var til stede vil dette også være en god inspirasjon og ballast å ha med seg når Kjell Veivåg skal ha en vandring i middelalderbyen for EGTs medlemmer den 25. august i år.
Bilde til utlodning
Før møtet ble det solgt ytterligere noen lodd på det fine bildet fra medlem og kunstner Inge Sylvestog. Etter foredraget var det trekning og den heldige vinner var Turid Eriksen. Takk til henne og ikke minst alle som generøst bidro slik at vi fikk inn kr 8 520,- til trykking av Idrettshistorieboka.
Anders Volan med bildet og Inge Sylvestog foran.
