Sjur Harby og Johanne Bergkvist. Foto: Rita Nilsen
Tukthuset.
Det møtte mange interesserte, i overkant av 60 personer, for å ønske historiker ved Oslo byarkiv, Johanne Bergkvist, velkommen tilbake. Denne gangen for å fortelle om anstalten som i 200 år lå midt i Storgata - «Tukthuset». Hun skrev i sin tid en master oppgave om emnet og ble spesielt interessert da hun i forbindelse med sin slektsforskning fant at en av hennes forfedre hadde vært innom anstalten. Hun intervjuet arkeolog Sjur Harby som deltok og fortalte fra utgravingen av Tukthusets gravplass i 1989.
Kristiania tukthus er borte, men enkelte spor finnes fortsatt. I Youngs gate, på hjørnet av Calmeyers gate, kan man se rester av den gamle ringmuren som omkranset anlegget. Muren går blant annet gjennom restauranten Tukthuset og Sentrum politistasjon. Dette er de siste synlige restene etter en omfattende institusjon som en gang opptok nesten 18 000 kvadratmeter mellom Storgata, Torggata, Bernt Ankers gate og Youngs gate.
Tukthuset ble etablert i 1741, først som en arbeids- og senere også som straffeanstalt. Her skulle tiggere, løsgjengere, småtyver og ulydige tjenestefolk disiplineres gjennom hardt arbeid. Bakgrunnen var et nytt syn på fattigdom. Etter reformasjonen ble det stadig vanligere å skille mellom «verdige» fattige, som gamle og syke, og «uverdige» fattige, som arbeidsføre tiggere og løsgjengere. De sistnevnte ble betraktet som et økonomisk, moralsk og ordensmessig problem.
Tukthuset fra gårdssiden. 910. Foto: Væring/NTM Tukthuset Storgata, Brugata til høyre 1937. Foto: Ukjent/OM
Tukthuset skulle være selvforsynt og finansiere seg selv for ikke å belaste staten økonomisk. Anlegget fungerte nærmest som en stor manufaktur (en tidlig form for fabrikk/verksted) med på det meste 56 ulike virksomheter, blant annet tekstilproduksjon, tobakkspinneri og skomaker arbeid. Arbeidsdagene var svært lange, fra klokken fem om morgenen til åtte om kvelden, med korte pauser til måltider, andakt og undervisning. Barn kunne også bli plassert der, både fattige barn og barn fra borgerskapet.
Forholdene ble etter hvert svært kritikkverdige. I 1825 ble det satt ned en kommisjon for å granske virksomheten. Undersøkelsene avdekket overfylte og uhygieniske sovesaler, dårlig mat, sykdom, vold og økonomisk misbruk av de innsatte. Fangene ble blant annet utsatt for pisking og isolasjon i mørke, fuktige kjellerrom. Granskingen førte til dommer og krav om bedre kontroll og forhold.
T.v. Rest av Tukthuset foran og Samfunnshuset under bygging 1939. Foto: Fotokompaniet/Arbark.
T.h. Kart over Tukthuset. Foto: Sjur Harby
Tukthuset endret gradvis karakter og ble etter hvert et ordinært fengsel. Fra 1882 fungerte det som landsfengsel for kvinner. Bygningene ble revet i 1938–1939 da Oslo sentrum skulle moderniseres og området fikk nye funksjoner. I dag er restene av tukthusmuren det siste synlige minnet om denne triste historien. En tid da fattigdom ble møtt med tvang, straff og arbeidsplikt for mennesker som falt utenfor.
Utgravningen.
Utgravningen i 1989 foran Folkets hus og åpningen av en kiste. Foto: Sjur Harby.
I 1989 skulle Ibsen-tunnelen graves ut (mellom Torggata bad og Folkets Hus). Under gravingen støtte Oslo Veivesen plutselig på kister og skjeletter. Man gravde seg ned i Tukthusets egen gravlund. Gravearbeidet ble midlertidig stoppet, men kun for en kort periode. Sjur Harby var arkeolog-student den gangen og deltok i utgravingen. Han ble hentet på lesesalen til det som ble kalt nødgraving på Arbeidersamfunnets plass. Det ble et intenst arbeide i en «suppe av blåleire». Fra det offentlige fikk man liten tid og lite penger.
Gravene lå enten nord-syd orientert eller øst-vest, i opptil 3 nivåer og det virket som flere kister var gravlagt samtidig. Bl.a. armstillingene varierte, og det hele ga et rotete inntrykk. Alle bløtdeler, tekstiler, hår osv var borte, men velbevarte tenner. Sensasjonelt var det å finne at i 8 av kraniene var hjernemassen bevart. Kistene hadde friskt trevirke som var hogd eller saget av 3-5 cm tykke bord. Kroppene var lagt på et leie av høvel og sagspon. I enkelte graver fant man også likkleder. De fant også returnerte kadavre fra Anatomisk institutt som til å begynne med holdt til i Mangelsgården (Prinds Christian Augusts Minde) lenger bort i Storgata.
Det var store avisoverskrifter og man fant til sammen 100 skjeletter. Det fantes trolig langt flere. Det finnes ingen beskyttelse for såkalte etter-reformatoriske graver. Det vil si at graver som er nyere enn fra 1537, er ifølge kulturminneloven ikke fredet. Det ble funnet mye viktig forskningsmateriale og laget en utstilling på Historisk Museum i etterkant, men Sjur Harby var i sitt foredrag kritisk til at dette i liten grad var gjennomført og publisert.
Historielaget takker for svært interessante innlegg fra de to engasjerte foredragsholderne.
Oslo, 14/11 2026. Karin Arnesen
NB!
For dem som gjerne vil fordype seg har vi lagt ved rapporter/dokumentasjon fra utgravningen. Du finner dem som pdf nederst på siden. I tillegg kan du se bildemateriell på denne linken. Unimusportalen - søk Takk til Kulturhistorisk Museum som supplerte oss med dette materialet.
