GRØNLAND OG NEDRE TØYEN - Byvandring 23. sep. 2021

GRØNLAND OG NEDRE TØYEN - Byvandring 23. sep. 2021

Publisert av Karin E. Arnesen den 07.10.21. Oppdatert 08.10.21.

Truls Aslaksby møtte oss inne i gården på Asylet og været var strålende. Det var fullt hus med 25 deltakere. Her følger et lengre referat fra rundturen.

Han startet med å fortelle om Grønlandsområdet som hadde tilhørt Oslo Ladegård, men ble forpaktet i mange år av general C.H. Hausmann. Enken Karen Toller kjøpte deler av området, men det meste tilhørte Akershus Festning, dvs. kongen. Asylet er trolig bygget rundt 1730. Det var etter datiden et stort hus, muligens allerede da i 2 etasjer. På 1800-tallet kjøper lensmannen i Aker, Barthold Knoph, huset og trolig brukte han kjelleren som arrest. I 1801 folketellingen står det at «Lensmann Knoph bodde med kone, pleiedøtre og et tjenerskap på tre samt arrestanter». I 1825 bodde det 10 husstander med 56 personer (og trolig losjerende som ikke var talt med). På midten av 1800-tallet blir deler av bygningen brukt som barneasyl. (Asyl bestyr et sted å være). I tillegg kom med tiden en håndgjerningsskole for de litt eldre barna. Det var ment å skulle ha plass til 50 elever, men det ble snart 200. Senere ble det almueskole, men samtidig også en redningsanstalt for «forladte, forsømte og moralsk fordervede børn av begge kjønn». På det meste var det 800 barn i gården. Asylet ble brukt som lasarett på 1830- og 1850-tallet under koleraepidemiene og her startet Cathinka Guldberg i 1886 også den norske sykepleieutdanningen. Ved århundreskiftet 1900 var Asylet gamlehjem en periode fremover.

Vi vandret ut, langs Grønland og stoppet på hjørnet ved Tøyengata. Skillet mellom Grønland og Grønlandsleiret går for øvrig litt lenger vest ved Tøyenbekken. Oppover Tøyengata fortalte han om murtvangen som ble gjeldende i strøket da Grønland ble en del av Kristiania etter byutvidelsen i 1859. Her lå noe av den eldste trehusbebyggelsen og noe, dvs fasadene, på vestre side er blitt bevart. Bak ligger nå Olav Thons Grønland Basar. Østover langs Nordbygata skimter man Grønland kirke i det fjerne. Det var et stort løft for området da kvartalet, tegnet av arkitekten Wilhelm von Hanno, med kirken, brannstasjonen, skolen og biblioteket ble ferdigstilt rundt 1860. Nordbygata representerte den gang svært dårlige boforhold og aller lengst vest, i nr 1, ble det det i 1867 bygget et barneasyl og bygningen står der den dag i dag. På det nordvestre hjørnet i krysset er det nå en grønnsakforretning og det var flere av deltakerne som kunne huske fra sin barndom at der lå kjøttbutikken Gjerde & Co.  Her gikk det mye i hvalbiff, blodklubb og lungemos.

Videre oppover Tøyengata til Urtegata. Som navnet sier var det i dette området haver og gartnerløkker. Østover langs Nordbygata så vi mot nr 50, et lavt hvitt hus som trolig er fra 1820 og ble bygget av handelsgartner Hansen. Området er kalt Gartnerløkka. I Oscar Bråtens bok «Ulvehiet» var det der overklassejenta Gunhilde bodde og som Jonny svermet for, men han giftet seg til slutt med Matilde fra «Ulvehiet».  

Vi svingte vestover i Urtegata. På det nordvestre hjørnet, Urtegata 48, som også ble kalt «sossegården», viste Aslaksby til en særlig vellykket restaurering av fasaden. Bygget var i forbindelse med byfornyelsen blitt strippet for gammel stukkatur, fasadepynt, men som nå var gjenskapt og bygningen malt i en tidsriktig lys grønn farge.

Stopp utenfor Urtegata 36 som har fått et av Oslo Byes Vel´s blå skilt med navnet «Ulvehiet» og det var her Jonny i Oskar Bråtens bok bodde. Dette var den første av de såkalte gråbeingårdene oppført av byggmester Ole Anton Olsen og hans sønn i 1885-86. Olsen ble kalt «Gråbein» angivelig fordi han bodde på Gråbeinsletta ved senere Sagene kirke. Det karakteristiske ved gårdene var at de var store, i upusset rød teglsten og som signaliserte «arbeiderboliger». Det var gjerne en bakgård og i alt vesentlig 1-roms leiligheter. Olsen var trolig inspirert av arbeiderboliger i Berlin og København.

Skrått over på den andre siden av gaten ligger nr 31 med en helt spesiell fasade av blank teglstein. Gården ble bygget i 1902 og kalt Elisabeth-hjemmet. Her drev nonnene både et gamlehjem og sykepleie ved besøk i hjemmene. Sidegården nr. 29, som huset et katolsk menighetssenter fra 1890, ble revet da den nye katolske kirken og klosteret ble bygget på Enerhaugen i 1960.

Hjørnebygningen på motsatt side, Urtegata 32, ble også oppført av byggeforeningen ved Nylands Mek. Verksted og sto ferdig i 1898 året før det store Kristiania-krakket. Tomten ble hardt utnyttet og klart sosialt differensiert. Det er en forgård med 3 værelser, kjøkken og pikeværelse. Her bodde det funksjonærer og formenn. Så en «mellomsone» med 2 roms leiligheter og så kommer man til bakgården som lå mot nord og hadde 1 rom og kjøkken.

Vi tok til høyre opp den korte gaten Friisgate oppkalt i 1901 etter teolog, forfatter og språkforsker Jens Andreas Friis. Opprinnelig var kvartalet regulert til å gå helt fra Tøyengata til Motzfeldts gate, men man fant at tomtene ville bli mer verdt, man fikk færre bakgårder og flere leiligheter som vendte mot gaten. Så skar man igjennom og anla en gate. Friisgate 2 ble oppført i 1888 av Nylands Arbejderes Byggeforening.  Og her skulle det ikke være noen bakgård eller upusset murstein som gjorde den til en typisk trang «arbeiderbolig». Den fremstår i dag med en pen pusset fasade og en vakker port.

Videre vestover langs Heimdalsgata til Rudolf Nilsens plass og Heimdalsgata 26, eller «Nr. 13» som gården gjerne blir referert til etter diktet av Rudolf Nilsen. Murgården strekker seg over et helt kvartal og har fått en påkostet fasade. Leilighetene var små, bare 1 rom og kjøkken, men en forbedring var at do var i oppgangen i stedet for nede og utendørs i bakgården. Fasaden må ha virket imponerende og utgjorde omtrent ¾ av Slottet i Oslo. Så ble det da også kalt en palassfasade.  Tegningene som ble levert til bygningskontrollen viste mye ornamenter og utspring, men under oppføringen ble gjerne fasadene moderert både av tekniske og økonomiske årsaker. Bygningen har diverse spir og en vindusrekke opp mot taket. Hva som gjemmer seg bak de vinduene var det flere som gjerne ville vite. Historielaget planlegger et medlemsmøte 1. halvår 2022 om Nr. 13 og de som bodde der. Da kommer vi med mer detaljer som også blir lagt ut på hjemmesiden vår.

Tilbake langs Heimdalsgata, ned Motzfeldtsgate og forbi noen av gårdene som også ble reist av Nyland Mek´s boligselskaper eller noen av lederne der på slutten av 1800-tallet, forbi moskeen og litt vestover i Nordbygata til bautaen reist av takknemlige borgere i 1842 til minne om tjener Ole Gudmundsen som donerte sin arv til gatelegeme og vannpost i Nordbygata. Etter koleraepidemien i 1830-årene forsto han at rent vann og orden på kloakken som rant i gatene var helt avgjørende. Han var odelsgutt fra Solør, men noen snøt han for odelen og han tok bena fatt til Kristiania for aldri å vende tilbake. I sitt testamente skrev han at det var en forutsetning at ingen penger skulle tilfalle slektningene i Solør!

Videre nedover Motzfeldtsgate til Breigata som i sin tid gikk fra Akerselva og på tvers av Smalgangen. Gaten var betydelig bredere enn Smalgangen og fikk navnet sitt derav. Tilbake til Grønland hvor vi svingte inn til nr. 12B, en arbeiderbolig vedtatt av bygningskommisjonen etter en søknad fra Arbeiderboligselskapet i 1861. Ved siden av ligger Grønland 10, gården for apoteket Hjorten og som i dag huser restaurant og klubb, «Dattera til Hagen».

Apoteket Hjorten må ha virket imponerende på befolkningen i området.  Ekspedisjonslokalets, også kalt officinet, interiør ble fjernet i 1963, men det er gjenreist og gjenskapt i sin opprinnelige farveglans på Norsk Farmasihistorisk Museum i Folkemuseet på Bygdøy. Mot bakgården er det et høyt gangvindu som førte opp til familiens leilighet i 2. etasje. I sin bok skriver Aslaksby «Det er de prosjekterende og de stemmende myndigheter til liten ære at denne helheten, Christianias kanskje mest intakte gårdsanlegg fra midten av forrige århundre, med apoteket som har vært i kontinuerlig drift siden gården ble bygget, og som derfor er byens eldste in situ (på sitt opprinnelige sted), uten noen maktpåliggende grunn ble revet halvt ned 11. februar 1984.» Dette er også en bygning som vi i historielaget ønsker å fortelle mer om.

Grønland 12B var til gjengjeld en typisk arbeiderbolig. Her hadde man klart å klemme inn 3 etasjer i en bygning som raget like høyt som apotekergården ved siden av med sine 2 etasjer. I 1886 bodde apoteker familien i nr 10 og på nabotomten, som var 1,5 gang så stor, bodde det i arbeiderboligen 38 familier, totalt 186 personer. Likevel ble disse leilighetene ansett for å ha en over gjennomsnittet standard. De fleste hadde eget kjøkken og egen inngang. Dessuten hadde hver familie egen loft- og kjellerbod, og det var bare 1,5 familie til hvert privet (do).

Det var blitt mørkt, men tørt og passelig varmt da vi ved åtte-tiden sa takk til Truls Aslaksby som tok oss med på en veldig interessant og innholdsrik byvandring. En del data i denne artikkelen er hentet fra hans bok, «Grønland og Nedre Tøyen bebyggelseshistorie». Her finner du mye mer informasjon om bygningene langs de gatene vi ruslet. Jeg kaller boken for mitt lille leksikon. Den får du kjøpt ved henvendelse til Grønlands Beboerforening (se deres hjemme- og facebook-side).

Oslo, 7. oktober 2021/Karin Arnesen, nestleder

PS - En av deltakerne på byvandringen, Helge Høifødt, har skrevet en utfyllende artikkel på Wikipedia om Murbyen (Oslo). Veldig interessant lesning for den som vil gå litt mer generelt. Her er linken.