Historiene må fortelles på nytt!

Historiene må fortelles på nytt!

Publisert av Karin E. Arnesen den 08.11.22.

Av Jørn-Kr. Jørgensen (redaktør for historielagets medlemsmagasin «Historiesus».

Jeg har et grunnleggende syn om at historiene om våre liv må fortelles på nytt; ja, ikke bare om våre liv, men historier om hendelser i det hele tatt. Gjør vi ikke det, blir både vi og hendelsene glemt, og det er uheldig – mer for ettertiden enn for samtiden.

-Til å fortelle historiene om mennesker har vi biografene som skriver biografier, og om noen mennesker er det kommet ut både en, to og tre biografier – om noen er det til og med komme ut biografier i flere bind! Det er imponerende og viktig og best er de biografiene som ikke bare forteller om alt som var «fint og godt», men også om det som var «surt, vanskelig og sært». Det er jo det som er den egentlige historien om menneskene.

-Denne boken inneholder små essay om mennesker og opplevelser du kanskje har hørt om før, men det må fortelles igjen og igjen – så folk kan undre seg, le og ikke minst få vite. Den som vet noe, blir alltid et mer ansvarlig menneske enn den som ikke vet.

Idet jeg skriver dette, kommer jeg til å tenke på historien «Faldkniven». Den er slik:

Ærbødigst her skolinspektør:

Ja no e dokker resst og væl va de før dokker va et koselig besøk å ha på besøk de e sant å sekkert å en jæstfri kar de va dokker så vilde hussere hos os i våres fattige leilighet lekså ingen ting. Og levvli og muntli de va dokker tel enkvær ti æg må skrive tel dokker før æ finn ikje fallkniven han låg i vindusposten straks atme der kor dokker satt og spisste siste morran dokker må ikje tru at æ har nåkke messtanke å langt ifra. Skolinspektøren me di inntekter at han sko ha fornødent å knabbe fallkniv ifra en mann så knaft har levvemåten nei langst ifra. Æ kunn har roft ætte dokker har æ sanst mæg, førr de va bære en par menudder ætte dokker va strøkke så såg æg at kniven va vække, æg kunn har gjømt han har sanst mæg han lå tæt atme så den var et ingenting færr den så ville å smette han i lomma når man tok hann ner utav vindusposten sållessen, dokker ha han vel ikje mæn æg vesste ikje anna rå eller å skrive tel dokker æg va så nødig om kniven de va en æg kjøfte på fæmtenøresbasaren i Strandgata førr æg sko ha han æg ga enda to kroner 95 mæn han kosta tre.

Tytebærbotten den 1-4re Grinus Lydevartesen, met navn.

Sjøitens navn, «Haabet».

U.P.S. No kjæm ho Jændrikke å førtæll ho har funne kniven ilamme sjeien. Unsjyll.

(Historien hentet fra «Vett og Uvett» av Einar K. Aas og Petter Wessel Zapffe).

Dersom denne historien ikke blir fortalt om igjen og om igjen av stadig nye generasjoner, stor den i fare for å bli glemt. Det er tragedien.

Slik er det også med menneskers historie. Dersom den ikke fortelles, går den tapt «for evigheten». Det er tragisk, og det spennende er at alle menneskelige historier er like spennende. Det handler bare om å grave dem fram – og fortelle dem videre. Blir historiene om våre liv glemt, blir til slutt menneskeheten glemt.

Aldri har det vært gitt ut så mange bøker om 2. verdenskrig og forhold knyttet til denne som i vår tid. Det kommer selvfølgelig av at kan den fortelles fordi mange av dem den handler om er døde. Men historiene som deres liv lever de videre.

Dersom ingen hadde fortalt historiene om månelandingen, ville den gå i glemmeboka. Dersom ingen fortalte om Martin Luther King jr.s kamp for frihet, borgerlige rettigheter og fred, ville han også bli glemt. Det samme ville Dag Hammarskjöld som var FNs 2. generalsekretær som døde under mystiske omstendigheter ved en flystyrt i Konge i 1961.

På denne måten kan jeg liste opp begivenhet etter begivenhet – dersom ingen fortsetter å fortelle om de 77 menneskene som ble drept 22. juli 2011 av en forvirret desperado, vil de også bli glemt. Men det vil forhåpentlig ikke skje.

Det jeg vil fram til, er at det er viktig at noen forteller historiene – enten det er om faldkniven eller om Martin Luther King jr. Vi trenger historiene. Mister vi dem, mister vi kunnskap om livet. Derfor må historiene fortelles på nytt og på nytt.

Det er det som kalles kunnskapsformidling.

Hilsen Jørn og min venn filosofi-katten Leo

Fra boken Notater, Jørn-Kr. Jørgensen. Forlaget Commentum 2022.