Del I
Hvordan var det å være JENTE på 50- og 60-tallet og medlem av I.L. Oslo-Kvikk?
Tekst: Kari Berg Østhus, Oslo, mai 2023. Foto: Kari Berg Østhus privat - rett fra album!
Kari var et av de vanligste navnene på oss som er født etter krigen. De andre het Berit, Toril, Tone, Sissel eller Eva. Alt var veldig likt. Mor var hjemme og handlet i melkebutikken hver dag, mens far arbeidet og tjente penger. Vi var alle med på å bygge landet som statsminister og Tøyen-beboer Gerhardsen sto i front for.
Jeg er oppvokst på Ringgatens terrasse som er det lange bygget i Chr. Michelsensgate foran Rodeløkkens kolonihage. Ringgata som starter ved dagens T-banestasjon på Tøyen var planlagt å gå der Finmarksgata i dag går, via Carl Berners plass og til Majorstuen. Gaten som nå heter Chr. Michelsensgate, er i dag ganske bred og med lindetrær på begge sider og en berømt rundkjøring som er bygd om utallige ganger som startpunkt. Det er mye asfalt her, men også mye grønt. Vi spente på oss skiene i bakgården og gikk Badebakken opp, gjennom Torshovdalen og Muselund til Årvoll. Vi akte i Torshovdalen som lå helt inn mot Rosenhof skole hvor jeg gikk i jenteklassse med 30 piker på folkeskolen. I Badebakken var det og er det tennisbaner hvor vi måtte holde banene i orden selv. Min racket kostet 25 kroner. I parken foran Vanførehjemmet – Sofies Minde – var det vassebasseng, husker på sommeren og isbane på vinteren. Gutta spilte bandy og ishockey, mens vi jentene hadde danseskøyter og hjemmestrikkede danseskjørt. Mine skøyter var brune, pent brukte og kjøpt på Jordal av min morfar. Heldigvis fikk jeg hvite strikkesokker utenpå. Idrett var lek og lek var idrett i hele min oppvekst.
Diverse bilder fra Enerhaugen plass 3, med dueslag og "Radiokassa"
Mine besteforeldre bodde på Enerhaugen. Dit tok vi 20-bussen fra Carl Berners plass til Kneippbrødfabrikken på Sørli plass og ruslet ned Smedgata til Enerhaugsplass 3. Huset lå vegg i vegg med Enerhaugens folkebad. Det var vannpost i bakgården som riktignok var stengt og erstattet med en kaldtvannskran på kjøkkenet. Bryggerhuset hvor du gikk krumbøyd hvis du var over 1,50 høy, ble fremdeles brukt. Utedoen hadde teppe på gulvet, og boden til min morfar med alt mulig som det kunne tenkes man hadde bruk for, hadde tidligere vært hans dueslag hvor konkurranseduene var. Duehold til konkurranser var utbredt blant arbeidsfolk på Østkanten. Dette gamle bindingsverkshuset kalte min morfar «radiokassa». Bakgården bugnet hvert år med erteblomster, ringblomster og nyttevekster. Mine besteforeldre hadde deltatt i mange marsjkonkurranser, var med i idrettslaget Brage, stilte i havnesvømming, gikk på skøyter, turnet i Arbeiderens Turnforening og fisket hele året i sjøen og ferskvann.
Mor var en god skøyteløper med Jordal som arena. Far bodde i Lakkegata og var oppvokst med ski, skøyter og friidrett som en del av barndommen. Han var medlem av I.L. Oslo-Kvikk. Idrettslaget var stiftet 2. november 1926 som Turklubben Kvik – en gutteklubb. Stiftelsesmøtet var i en kjellerbod i Motzfeldtsgate 30. Svømming og friidrett sto på programmet, og senere kom skøyter, ski, boksing, orientering og håndball for guttene og etter hvert mennene. Idrettslaget var en del av Arbeidernes Idrettsforbund (AIF).
I Oslo-Kvikk hadde min far som økonomisk leder, oppgaven med å skaffe til veie midler til utgivelse av medlemsbladet Kvikk-Sport. Hen ledet også smågutter i ulike idrettsgrener i gymsalen på Tøyen skole. Konene hadde kjøkkentjeneste, satt vakt på postene i orientering og av og til var ledsager på en fest. Men 23. februar 1952 skjedde det en forandring på Kafé Hallen i Brugata. Damegruppa ble stiftet. Formannen i klubben Halfdan Syrrist, som hadde fiskebutikk på hjørnet av
Jens Bjelkesgate, «mente bestemt at konene til Kvikk-gutta skulle ha en kveld i uka hvor de kunne koble av med turn og kanskje en kopp kaffe etterpå.» Fra 50-års beretningen leser vi: «Det var en kjensgjerning at ikke alle i herregruppen var like begeistret for å få damer med i «gutteklubben» sin, og det var en klar forutsetning den gang og også senere at damene skulle klare seg selv. Dette førte bl.a. til adskilte styrer og adskilt økonomi. Imidlertid fikk damene adgang til styremøtene i Hovedstyret.»
Min mor var med på stiftelsesmøte og var i mange år med i styret i damegruppa og leder i pikegruppa. Denne ble stiftet i 1955. Her starter mitt medlemskap i I.L. Oslo-Kvikk. På 50-tallet spilte gutta ofte fotball, ishockey, bandy, bryting, hopp, og friidrett eller var med i guttemusikken. Jentene lekte med dukker, hoppet tau og paradis og var med i pikekoret. På skolen hadde jentene mer håndarbeid og skolekjøkken på bekostning av regning uten at lærere eller foreldre protesterte.
I Oslo-Kvikk var det turn - linjegymnastikk, apparater, oppvisninger og turnstevner - som var tilbudet til jentene. Treningen var først på Tøyen skole og flyttet etter hvert til Hersleb. Den eneste konkurransen vi hadde, var «utfor» på ski ved Greibanen en gang i året. Jeg har vunnet 4 små teskjeer her. Vi fikk medaljer ved deltakelse på stevner. Ett år deltok min mormor som veteran fra Arbeidernes Turnforening, min mor på damepartiet og jeg på pikepartiet fra Oslo-Kvikk på samme kretsturnstevne.
Fra v. Grete får premie av Bjarne Andersen. Pikegruppens skimesterskap i 1956 og Skimesterskap i 1960.
Verdiene fra idretten gjennom kameratskap, dugnadsånd og sosialt samkvem sammen med verdiene fra min oppvekst fra mine foreldre og besteforeldre ved å klare seg med det helt nødvendige, hjelpe andre og ikke gi seg, være utholdende og være fornøyd med livet og samtidig drive idrett, var fint å ta med seg for ei lita jente på 50- og 60-tallet og resten av livet.
- - - - - - - - - - - - -
Og hvem var Kari? Her kan du lese litt mer om hennes meritter:
Jeg er født i Oslo i 1947 og var den første i familien som tok eksamen artium. Min formelle utdannelse er knyttet til høyere administrativ utdanning fra Oslo Handelsgymnasium, Norges Handelshøyskole og BI Handelshøyskolen, samt tilleggsutdanning innen organisasjon, personalledelse og HR-relaterte fag en rekke steder. I idrettssammenheng har jeg trener- og lederkurs.
Jeg startet i meieriindustrien – TINE – som sekretær og etter tilleggsutdannelse var jeg personalsjef med total ansettelsestid 27 år. Deretter har jeg ha hatt mitt eget selskap i 17 år som bedriftsrådgiver innen organisasjons-, team- og lederutvikling, strategisk kompetansestyring og coaching med kunder fra privat næringsliv og offentlig forvaltning, samt idretten.
Innen idrett har jeg vært utøver, trener og hatt tillitsverv i I.L. Oslo-Kvikk i 25 år. I Osloidretten har jeg vært medlem av Utdanningsutvalget, Kretsstyret og Domsutvalget i Oslo Idrettskrets i 20 år.
