Når historien sitter i veggene
Leiligheten, som består av et kombinert stue og soverom, en liten gang og kjøkken, ligger i gråbeinskvartalet mellom Herslebs gate, Jens Bjelkes gate og Tøyengata. Gården er fra 1888 og ble oppført av byggmester Ole Gråbein Olsen. Det var sterkt behov for boliger i Christiania og mange bodde under kummerlige forhold. Han ønsket derfor å bygge boliger for fattige arbeidere og dette kvartalet ble hans første av flere i området. Det var høyt under taket for å få god luftsirkulasjon, store vinduer som slapp inn mye lys og fasade i upusset, men god teglstein. Samtidig var han forretningsmann. Arbeidere som bor bedre, jobber også bedre. Stilen var enkel, det skulle være økonomisk og arealet ble utnyttet til det ytterste. Det sies at han fikk tilnavnet gråbein nettopp fordi han var gjerrig og bygde smått. Noen mener han også ga arbeiderne gråbeinsild og gikk kledd i ulvepels! Denne typen arbeiderkaserner er levendegjort i romanen Ulvehiet fra 1919 av Oskar Braaten og ble inspirasjon for mange bygårder i årene framover.
Bakgårdsbilde fra en av de andre liknende Gråbeingårdene på Tøyen fra 1920. Foto: Anders B Wilse og fra 1998 Rune Aakvik
Leiligheten tilhører i dag Oslo Museum, som overtok den fra Oslo Byfornyelse rundt 1990 og den har stått uendret siden. Oslo Byfornyelse tilbakeførte leiligheten til slik en arbeiderleilighet kunne vært i perioden 1900-1914, med tidstypiske møbler og en fargeskala ut fra hva man fant på vegger og gulv. Den gir et godt inntrykk av hvordan livet i en leiegård var rundt forrige århundreskifte. Da museet overtok leiligheten, gravde man i folketellingene for å finne ut hvem som hadde bodd her i denne perioden. Det viste seg å være de to familiene Engebretsen og Bjørklund som leide de to leilighetene i 2. etasje. Hvem som leide hvilken leilighet er ikke helt sikkert, og museet eier faktisk begge. Det er imidlertid bare en av dem som er gjort om til museumsleilighet og det ble bestemt å formidle leiligheten som familien Bjørklunds hjem.
De bodde her fra 1891 og hadde fire døtre og en sønn. Far selv, Johan Aronson Bjørklund f. 1855, var murersvenn. Kanskje han var med på å bygge gården her? Moren Marie Sofie f. 1853 er det ikke registrert noe arbeid på, så enten har hun hatt småjobber her og der, eller så har hun vært husmor. Sannsynligvis det første, siden de fleste familier i området var avhengige av begge foreldrenes inntekt for å få det til å gå rundt økonomisk. Hadde man mer penger, bodde man gjerne et annet sted. Døtrene ble kalt Ester Marie, Eline (Ellen) Marie, Borghild Konstanse og Anna Margrete. Sønnen fikk navnet Johan Artur Gottfried. De hadde også et barn som døde, noe som dessverre ikke var uvanlig. I bydelen var barnedødligheten opp mot 50 % på slutten av 1800-tallet. Barna gikk på Tøyen skole og hadde sannsynligvis småjobber utenom skoletid.
Mange påpeker at leiligheten er koseligere enn forventet. Noen pyntet nok mer enn andre og vi har ingen bilder fra Bjørklunds tid i leiligheten og vet dermed ikke hvor ryddige de var eller hvordan de innredet. De fleste ønsket imidlertid å ha det så fint som mulig med de midlene de hadde til rådighet. Blomster i vinduskarmen, duk på bordet, broderte puter og noen få bilder var vanlig. Vi vet at familien Bjørklund var baptister og tilhørte Oslo 1. baptistmenighet, som ble grunnlagt allerede i 1884. De har kanskje derfor holdt seg unna alkohol og hatt litt mer penger til overs sammenlignet med mange andre i nabolaget. Det var mye alkohol tilgjengelig i området og flere manglet penger til mat og klær på grunn av for høyt alkoholkonsum. På den andre siden har avholdsbevegelsen stått sterkt i arbeiderklassen og møbler fra nær fortid får man gjerne tak i billig fordi de er umoderne. Derfor ble det satt inn både konsollspeil og bestefarsklokke i leiligheten, som kanskje ville vært litt i dyreste laget for en arbeiderfamilie. Ellers var jo beboerne i gråbeingårdene på mange måter heldigere enn de som bodde i trehusene i nærheten. Gråbeingårdene fikk tidlig innlagt vann og elektrisitet og flere oppganger fikk også klaskedoer, så man slapp å gå ut i bakgården i vinterkulda. Sett med våre øyne, ville nok Bjørklundfamilien hatt et slitsomt liv med 12-timersdager seks dager i uka og minimalt med fri. Folk beskriver imidlertid livet her som trygt og sosialt. Man bodde tett på hverandre og hjalp alltid hverandre når det trengtes. Hvorfor familien til slutt flyttet videre vet vi ikke, men det var stor gjennomgang i leilighetene på østkanten. Kanskje ønsket de som så mange andre, noe bedre og billigere?
Skulle noen ha informasjon om Bjørklundfamilien, tar museet gjerne imot denne.
Skrevet av Marte Marie Ofstad. Marte er sekretær i historielaget og jobber ellers på Oslo Museum, der hun ofte har omvisninger i museumsleiligheten, Tøyengata 38, 2. etg. Hvis noen ønsker å besøke leiligheten, kan dere kontakte henne på mmo@oslomuseum.no. Ukrediterte bilder er private.
Og slik ser det ut fra kjøkkenvindu i leiligheten ut mot en lys og frodig bakgård.