Værmeldingene var ikke gode, men det ble opphold om enn temmelig kjølig. Likevel var vi ca. 25 personer som ble hjertelig tatt imot av daglig leder for Arbeidermuseet, Gro Røde. Hun fortalte om museet som i år fyller 10 år og som hun har hatt ansvaret for siden starten - og som tydeligvis var hennes hjertebarn. Selve museumsbygningen er beskjeden, men virksomhetsområdet favner industrihistorien langs hele Akerselva. I starten intervjuet hun et stort antall tidsvitner. Deres historier er «lagret» for ettertiden, men det resulterte også i en praktbok hvor mange av intervjuene er kommet med.
Bernt Bølviken tok så over. Han er historiker og medlem i vårt historielag, men jobber også for Arbeidermuseet. Vi fortsatte utendørs og ruslet over Beierbrua mot Hønse-Lovisas hus og stoppet foran bautaen av Oskar Braaten (f. 1881, d. 1939) som vokste opp på Sagene. Han var født utenfor ekteskap og Bernt viste oss hjørnegården i Sandakerveien hvor han og moren flyttet inn. Ett rom og kjøkken og lykken var å få innlagt vann. Oskar Braaten kalte gjerne Beierbrua for Fabrikkjentenes bru og rett på østsiden er en skulptur av Ellen Jacobsen som heter «Skulder ved skulder», men like ofte kalles Fabrikkjentene.
Bernt fortalte om arbeidsforhold ved Hjula væverier. Den industrielle utviklingen i Norge fant sted langs Akerselva på midten av 1800-tallet og en av pionerene var Halvor Schou, hvis far var eier av Schous bryggeri, og som bygde fabrikken ved Hjulafossen i 1855. På sitt største, rundt 1890, var det Norges største industribedrift og veveriet hadde 400 vevstoler og 800 ansatte. Det var også det første maskindrevne veveri i Norge. Hjula ble nedlagt i 1957.
Det må ha vært et utrolig høyt støynivå og i stor grad ha påvirket hørselen. Det var lange arbeidsdager, gjerne 12 timer, og med høyt støynivå,. Det var nesten bare kvinner som arbeidet i veveriet og de fleste var unge ugifte jenter som startet i 14-15-års alderen. De var billigere arbeidskraft enn menn som gjerne tjente det dobbelte. Dessuten regnet man med at jentene var mer netthendte enn menn. I hvilken grad det var arbeidsulykker er vanskelig å si noe om siden den slags ikke ble registrert. Den ansatte hadde selv ansvar for å arbeide «ansvarlig».
Det var stor innflytting til Kristiania. Det vanligste for unge jenter fra landet var at de fikk seg en huspost hvor de ofte arbeidet døgnet rundt, ble isolert og vanskelig kunne skaffe seg et nettverk. Men på fabrikken hadde de tross alt fast arbeidstid, skaffet seg venninner og fikk et større sosialt nettverk.
Industrimiljøet langs Akerselva førte etter hvert til en stor forurensning. I samme område var et tekstilfargeri og elva skiftet farge alt ettersom hvilken farge som ble tømt ut i den. Det var mye rotter og det ble fortalt at også de gikk gjennom hele fargeskalaen.
Turen gikk så litt nedover Sagveien til nr. 8 som er en av de første arbeiderboligene. Bygget er i dag modernisert innvendig og i første etasje er det laget en museumsleilighet. Fra folketellingen i 1920 har man funnet at her kan det ha bodd 3 kvinner på 1 rom og kjøkken. Fra gårdsplassen se man svalganger, trapper og ikke minst en trebygning som trolig var vedboder o.l. Utedoene var revet.
Bernt fortalte levende om industriutvikling, arbeids- og sosiale forhold. Han sammenliknet forholdene her med vårt eget historielags område og trakk også linjene frem til vår tid. Takk for en flott omvisning og inspirasjon til å lese mer om dette unike området.
Oslo, 30. april 2023/Karin Arnesen, nestleder i EGT historielag.
