Bydelene

ENERHAUGEN, GRØNLAND, TØYEN, VATERLAND OG FJERDINGEN

Her følger litt historikk om de ulike bydelene.

FJERDINGEN – fram fra glemselen

Tekst: Erik Odgaard, styremedlem i historielaget

Christian Kvart anla en ny by ved Akershus festning etter at Oslo, byen under Ekeberg, i august 1624 hadde brent ned nok en gang. Det ble innført murtvang i den nye byen Christiania, noe som medførte at vanlige folk ikke hadde råd til å bo innenfor bymurene. Allmuen måtte bosette seg i forstedene der det ikke var noen bygningsrestriksjoner. Resultatet ble usle, usunne og beryktede forsteder som Pipervigen, Vaterland, Fjerdingen og Grønland.

I vårt historielag har vi valgt å innlemme Vaterland og Fjerdingen som sekundærområder i tillegg til våre tre kjerneområder Enerhaugen, Grønland og Tøyen. I dette innlegget rettes blikket mot Fjerdingen. Fjerdingen må ikke forveksles med Bergfjerdingen som var området mellom Fredensborgveien og nesten opp til Gamle Aker kirke inkludert Damstredet og Telthusbakken. 

Til venstre er vist et utsnitt av et kart over Kristiania fra 1899. Fjerdingen var begrenset av Brugata og Lilletorget i sør, Storgata i vest og Akerselva i øst og nord. Med noen få unntak som den fasjonable Mangelsgården som ble bygget på 1700-tallet, var mesteparten av bebyggelsen meget rufsete og fattigslig helt fram til slutten av 1800-tallet og med den stadig mer stinkende Akerselva som nærmeste nabo. 

Hovedgata gjennom Fjerdingen het fram til 1896 Fjerdingens Gade. Da skiftet den navn etter jurist og stortingsmann Christian Krohg. Han hadde vært en ivrig forsvarer av den norske grunnloven i 1824 mot kong Carl Johans forslag om endringer. 17. mai 1833 ble et minnesmerke avduket for Christian Krohg for å hedre hans innsats. Støtten var det første offentlige minnesmerke i Christiania og ble plasser der Christian Krohgs gate munner ut i Storgata.  Det var faktisk den første gangen det var almen folkefest i hovedstaden på 17. mai selv. Minnetalen ble holdt av Henrik Wergeland. Krohgstøtten var samlingsmerke for 17. maifeiringen i hovedstaden i mange år framover.

Den nedre delen av Fjerdingens gate nærmest Vaterland/Brugata var en syndens pøl på 1800-tallet med sine «caféer og restaurationer» der bordellvirksomhet ikke var ukjent. Her hadde også Schous bryggeri sin første virksomhet før de i 1873 flyttet over på den andre siden av Akerselva til Trondhjemsveien 2. Bordeller var i mange år de eneste stedene man kunne få servert øl etter midnatt. Dermed var bryggerier og bordeller nært knyttet sammen økonomisk i en uskjønn symbiose. 

I denne beretningen skal vi se nærmere på gatene og bebyggelsen som lå i den øvre delen av Fjerdingen nord for Hausmannsgate, hovedsakelig i form av gamle fotografier. I kart nummer to er vist et forstørret utsnitt av akkurat dette området. Fjerdingen kommer av fjerding som betyr ¼ lengdeenhet, normalt ¼ mil = 2.5 km i dag.

Den øvre delen av Fjerdingen hadde spesielle gatenavn som Slaamodtgangen (Slåmotgangen), Øvre og Nedre Vaskegang og Fattigstugangen, alle korte gatestumper. Fattigstugangen og Slaamodtgangen var sidegater fra Fjerdingens gate ned til Akerselva mens de to Vaskegangene var stikkveier til Slaamodtgangen igjen.

Fattigstugangen har fått sitt navn etter Fjerdingens fattigstue som lå her fra 1817 til 1861. Gatestumpen forsvant da man raserte all bebyggelsen på østsiden av Christian Krohgs gate ned mot Akerselva.  Slaamodtgangen er oppkalt etter Hans Olsen Slaamodt som drev et gartneri her rundt 1800. Kvinnene vasket tøy i Akerselva i dette området før industrien utover 1800-tallet gjorde elva stadig mer forurenset; derav navnet Vaskegang.

Byens første kommunale sykehus ble bygget i øvre del av Fjerdingen i 1859. Det fikk navnet Krohgstøtten sykehus og var tegnet av ingen ringere enn arkitekt Christian H. Grosch. Sykehuset var fra starten beregnet for pleie av kronisk syke, men fikk etter hvert også andre funksjoner, blant annet kommunal legevakt fra rundt 1900.

Min tippoldemor Maren Michaelsen og hennes mann Hans Michaelsen flyttet rundt 1878 fra Vinkelgata i Pipervika til Fjerdingens Gade 47. Her flyttet også mine oldeforeldre inn da de giftet seg i oktober 1881. Under menyen Lokalhistorie/Artikler kan du bli med og ta turen inn i Fjerdingens Gade 47 og se hvordan mine oldeforeldre feiret sitt bryllup her den 9. oktober 1881.

En anbefaling til slutt: I dag er det en gangbro over Akerselva som forbinder Grønland/Tøyen med Slåmotgangen. Ta deg en tur i strøket og bruk denne broen som innfallsport. Utstyr deg med den tidens briller, dvs. sammenlikn med de gamle fotografiene under, for å fornemme hvordan det en gang så ut her i øvre del av Fjerdingen. Avslutt ved Krohgstøtten. En kort og kompakt smaksopplevelse av det forgangne fra slutten av 1800-tallet.

Oslo, september 2020

VATERLANDS BRU - I tekst og toner

Vaterlands Bru ligger godt plassert innen Enerhaugen, Grønland og Tøyen Historielags område. Vaterlands bru forbinder Brugata med Grønland. Den er den sydligste brua over Akerselva og også en av de eldste forbindelsene over elva. Når man kom landeveien til byen sydfra så var denne brua hovedinngangen. Vaterlands bru ble bygget i 1654. Brua ble fornyet med jernrekkverk i 1836 og er senere både utvidet og ombygget. Området rundt Vaterlands bru var (og er) et folkerikt område, og de mange tilreisende ga grobunn for mange slags forretningsvirksomhet. Eilert Sundt refererer fra politiets opplysninger om skjenkerettigheter, at det fantes 11 "simple*) skjænkesteder" i området rundt Vaterlands bru i 1868. Dagens bru er fra 1942. (Foto: Tomoyoshi NOGUCHI / Creative Commons).

*) enkle

Vaterlands Bru har sin egen sang skrevet av Trond Ingebretsen som er frontfigur i bandet Bjølsen Valsemølle. (Foto: Dagsavisen).

Alle har sine røtter, har ei gate dem kan kalle si

Noen skjelver for morradagen, det blåser en kaldere vind

Øystein og unga er borte, forfallet herjer i vår gård

Det blåser kaldt fra parkeringshuset, som sto ferdig nå i vår.

Ref.

 

Kilder: Aftenposten, Wikipedia, Oslo Byleksikon, Lokalhistoriewiki, Miljøforeningen Akerelvas Venner.

Oslo, 8. mars 2021/Terje Knudsen, styremedlem

 

GRØNLAND

er et strøk i Bydel Gamle Oslo. Det grenser til Vaterland, Akerselva, Enerhaugen og Gamlebyen. Hovedgata Grønland går gjennom området. Det er usikkert hva som er opphavet til navnet, men det kan vise til gressletter ved vannet. Grønland ligger nemlig i den gamle strandsonen øst for Akerselvas utløp. Etter hvert som Bjørvika har blitt fylt ut har sjøen kommet stadig lenger unna.

Etter bybrannen i Oslo 1624 ble byen flyttet til vestsiden av Bjørvika og gitt navnet Christiania. Men det vokste også opp ny bebyggelse der byen hadde ligget før storbrannen, og dette området beholdt navnet Oslo og ble en forstad. Gatene Grønland og Grønlandsleiret var fra 1654, da Vaterlands bru ble bygget, veien mellom Christiania og Oslo.

I 1859 ble Grønland innlemmet i Christiania. Noen få år senere ble Grønland kirke, en skole og en brannstasjon bygget nær Botsfengselet.

Grønlands torg var opprinnelig et kvegtorg. Det ble grunnlagt i 1860, og ble kalt «Kutørjet». I 1970-åra ble det tatt i bruk som bussterminal, og torget ble brukt til dette inntil den nye bussterminalen i Galleri Oslo åpnet i 1989. Samme år begynte utbygging av boliger og butikksenter på torget.

I 1860 ble Grønland menighet opprettet som et sokn i Den norske kirke. Menigheten omfattet i startet også Gamlebyen, som ble utskilt som egen menighet i 1880. De to er nå slått sammen til Gamlebyen og Grønland menighet. Grønland kirke ble innvia i 1896. I senere år har det også blitt opprettet flere muslimske menigheter på Grønland.

De to mest dominerende bygningene på Grønland er Botsfengselet fra 1840-åra og Politihuset fra 1978.

Grønland er et av områdene i Oslo med høyest andel innbyggere med innvandrerbakgrunn, og det er ikke minst et av de områdene hvor dette er mest synlig i gatebildet. Man finner flere moskéer, innvandrerbutikker, spisesteder med mat fra nær sagt alle verdens hjørner og i 2006 åpnet Grønland basar, et kjøpesenter som primært er rettet mot innvandrerbefolkningen.

Kilder: Lokalhistoriewiki og Tvedt, Knut Are (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2010

TØYEN

er et strøk i Oslo. Det ligger hovedsakelig i Bydel Gamle Oslo, mellom Kampen og Rodeløkka, men strekker seg også inn i Bydel Grünerløkka. Navnet kommer fra gården Tøyen, som lå i området. Det kommer fra norrønt Toðin, av toð og vin som betyr «gjødsel» og «naturlig eng» eller «slette», til sammen med betydningen «fruktbar eng».

Tøyen hovedgård tilfalt i 1812 Frederik VI, og samme år overdrar han den til Det kgl. Frederiks universitet. Universitetet grunnla Botanisk hage og det som nå er Naturhistorisk Museum der, og eier fortsatt denne delen av Tøyen. Det var en periode snakk om å legge Universitetet hit, men i stedet anla man tjue løkkeeiendommer for professorer i 1835. Bare Bellevue ble tatt i bruk som fast bolig innen 1880-åra, så ordningen ble oppheva og endelig fjerna i 1920. En annen del av gården, som hadde blitt utskilt som Lille Tøyen i 1721, ble kjøpt av Nils O. Young, Jørgen Youngs sønn, i 1841. Den utgjør nå strøket Lille Tøyen i Bydel Grünerløkka.

Rundt universitetets område kom det trehusbebyggelse, slik at området ble en forstad til Christiania. Etter byutvidelsen i 1878 begynte man å oppføre leiegårder i mur. Særlig kjent er Gråbeingårdene fra 1890-åra. I 1913 begynte kommunal boligbygging i området med Tøyen arbeiderboliger, tre gårder i Tøyengata 47 i nybarokk, arkitekt Kristen Rivertz. I 1930-åra kom de første blokkene, og fra 1938 til 1954 ble Tøyenjordene utbygd.

Tøyen småkirke ble innvia i 1907, og Tøyen småkirkemenighet ble samtidig oppretta og utskilt fra Grønland menighet. Den bestå som Tøyen menighet helt til 1984, da den ble gjeninnlemma i Grønland menighet. Tøyen kirkegård ble anlagt i 1833 etter koleraepidemien det året. Den var opprinnelig kolerakirkegård for Aker herred. I 1866 ble koleraofrene fra Christiania flytta fra den nedlagte Ankerløkken kirkegård til Tøyen. Kirkegården ble lagt ned i 1880, og det er i dag ingen synlige spor etter den.

Området fikk på 1800-tallet tre skoler. Tøyen skole åpna i 1882, Vahl skole i 1895 og Lakkegata skole i 1899. Sistnevnte ligger over en del av Tøyen kirkegård.

Tøyen jernbanestasjon åpna i 1904. Den ble nedgradert til holdeplass i 1964. Tøyen T-banestasjon ble åpna i 1966.

Munch-museet ble åpna på Tøyen i 1963, og Tøyenbadet i 1976.

I dag er Tøyen prega av en flerkulturell befolkning. Den alternative julekalenderen Jul i Tøyengata, en parodi på den kjente og kjære Jul i Skomakergata spilte på at Tøyen er blant de områdene i Oslo som har høyest andel innbyggere med innvandrerbakgrunn.

Det er to velforeninger på Tøyen, Tøyen Nedre Kampen Vel og Grønland Beboerforening, tidligere Grønland - Nedre Tøyen Beboerforening.

Kilder: Lokalhistoriewiki og Tvedt, Knut Are (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2010

VATERLAND 

mellom Jernbanetorget, Storgata, Brugata og Akerselva i Oslo, man kan med andre ord kanskje si at det er den sørvestligste delen av det som i nyere tid gjerne blir omtalt som Grønland.

Avgrensning

Mot sør grenset strøket til bordtomtene. Da Hovedbanen og Østbanestasjonen kom i 1854 og fortrengte bordtomtene til andre siden av Akerselva, dannet stasjonen og sporområdene avgrensningen mot sør. Samtidig ble Jernbanegata opparbeidet langs jernbaneanleggene fram til Nylandsveien og Akerselva. Denne, samt den parallelle Tomtegata gikk igjennom dagens Oslo Sentralstasjon.

I Amund Hellands verk Norges land og folk : topografisk-statistisk beskrevet fra 1917 defineres Vaterland som «strekningen syd-øst for Storgaten og vest for Akerselven, mot syd begrænset af Jernbanetorvet og Jernbanegaten. Til Vaterland regnes imidlertid ogsaa en strækning paa østsiden af Akerselven, hvor Torvhallen og det kommunale slagteri ligger.»^[1] Man kan med andre ord regne med at i 1917 omfattet Vaterland områder både på øst- og vestsiden av dagens Vaterlands bru. Kart over Vaterland med bordtomtene fra 1840.

Historie

Det var en jordvei her i middelalderen, som lå under Åros, og fra 1400-tallet under Nonneseter kloster.

Opprinnelig var Vaterland en forstad til Christiania, der tømmer ble skipet ut. Fram til 1700-tallet var mesteparten av området fjord (vannlinja lå høyere opp enn den gjør i dag) eller sump - vasstrukket land, eller Waterland på nederlandsk. Navnet kom i bruk på 1600-tallet under trelasthandelen med nederlenderne. Området var ikke omfattet av murtvangen, siden det lå utenfor bygrensa, og arbeidsfolk kunne derfor bygge husene sine av tre her, noe som var langt billigere og mer tilgjengelig for dem enn mur. Bebyggelse langs Akerselva kom før Christiania ble anlagt etter bybrannen i 1624. Hovedinnfartsveien fra øst til den nye byen gikk over Vaterlands bru fra 1654.

Den fattigslige bebyggelsen ble brent på stattholder Nils Trolles befaling i 1658^[2]. Men det tok ikke lang tid før husene ble erstattet av nye - bondehandelsgårder, småbedrifter, bordeller og annet. Det meste av bebyggelsen kom som følge av en gradvis oppfylling av Bjørvika i årene 1670 til 1760. I utkanten av strøket kom det mer velstelt bebyggelse av hovedsakelig håndverkere og høkere.

Bordtomtbrannen i Christiania 4. mai 1819 medførte at noen hus på Vaterland brant opp.

Institusjoner

Vaterland ble innlemmet i byen i 1839, men strøket ble stadig mer preget av forfall. Den første Vaterland skole en fattig- og allmueskole ble opprettet i 1806, men lagt ned igjen i 1861 da Møllergata skole åpnet. Ny skole kom i 1873 i nytt skolebygg ved hjørnet av Stenersgata og Sukkerhusgata, tegnet av Henrik Thrap-Meyer.

Daginstitusjonen Vaterland børneasyl åpnet i 1838, og ble liggende i strøket helt fram til 1933, først på Vaterlands torg og fra 1847 i Tomtegata 10. Dette var et av byens, med forsteder, første barneasyl og forløper til dagens barnehager.

Vaterland småkirke åpnet i 1899 med opprinnelig adresse Søberggangen 1. Søberggangen lå som en forlengelse av Vognmannsgata, og da Søberggangen senere ble en del av Vognmannsgata fikk kirken adresse Vognmannsgata 25. Mot slutten av 1800-tallet ble det under byggeboomen fram til Kristianiakrakket i 1899 reist endel trangbodde leiegårder og tunge industribygg. Bilde: Tomtegata sett fra Jernbanetorget. Xylografi av A.L. Søborg 1878, Oslo Museum.

Sanering

Rundt år 1900 var laddevinshandelen på Vaterland berykta, og mange av Vaterlands gårdeiere organiserte seg om å ikke leie ut lokaler til laddevinskneiper, noe som skal ha vart til så sent som 1951.^[3] Området ble fullstendig sanert tidlig på 1960-tallet, og også gateløpene ble fullstendig forandret, samtidig som at Akerselva gjennom de nedre delene av dette området ble lagt i kulvert. Dette gjør at det tidligere bylandskapet er vanskelig å lese.

Av de opprinnelige gateløpene er det hovedsakelig bare de omkransende gatene som fortsatt eksisterer. I tillegg er Lybekkergata og Biskop Gunnerus' gate videreført og forlenget inn i det nye byområdet fra nord og vest, og Schweigaards gate inn fra øst, slik at disse i dag møtes i en rundkjøring ved den nye Sonja Henies plass, midt i den tidligere Vognmannsgata.

Nå er det bare enkeltbygninger i Brugata og Lybekkergata som står igjen og kan minne om eldre tiders Vaterland. Blant annet byggingen av T-banen førte til at store deler av området ble gravet opp.

Midten av Oslo Spektrum ligger i det som var krysset Karl XIIs gate og Sukkerhusgaten. I dette krysset sto blant annet Abelonegården. Vaterland skole lå rett bak det som i dag er kjøpesenteret Oslo City, i dagens forlengelse av Lybekkergata og dels inn i den nordvestre avrundingen på Oslo Spektrum med publikumsutgangene. Oslo Plaza Hotel ligger midt i det tidligere gateløpet til Vognmannsgata, i krysset med Rødfyllgata.

Vaterlandnavnet lever i dag videre hovedsakelig gjennom Vaterlands bru og Vaterlandsparken som ble anlagt i 1994 på et område hvor blant annet Vaterland småkirke lå, og hvor Elvegata krysset Vognmannsgata og Karl XIIs gate. Kart: Vaterland fra 1900. Oslo Byarkiv

Kjente personer med tilknytning til Vaterland

Hjørnet av Karl XIIs gate og Rødfyllgata, hvor Karl XII bodde under beleiringen i 1716

Foto: Ukjent tegner

• Karl XII bodde i Vaterland under beleiringen av Akershus festning under Det første Norgesfelttoget i 1716. Ga navn til Karl XIIs gate i 1874, da han bodde i et hus på hjørnet mellom denne og Rødfyllgata.
• Knut Hamsun bodde i Tomtegata 11 før han ble en kjent forfatter. Gården er modell for gården som kalles «Huset med de to innganger» hvor hovedpersonen i Sult bor.
• Arne Garborg bodde i Vaterland den første tida han bodde og studerte i Christiania
• Axel Paulsen, skøyteløper, var sønn av en kjøpmann i Vaterland, og drev selv handel her
• Ólafia Jóhannsdóttir - islandsk kvinne som virket blant vanskeligstilte i Oslos slumkvarter
• Tilla Valstad var lærerinne ved Vaterland skole 1898–1920
• Oscar Mathisen, skøyteløper, bodde som barn en tid i Vaterland                                                                                                                      Kilde: Lokalhistoriewiki.
  

ENERHAUGEN

er et høydedrag i Bydel Gamle Oslo. Det ligger nord for Grønland kirke, og var fram til byutvidelsen i 1859 en av Oslos forsteder. Området hadde en typisk forstadsbebyggelse, med trange, uregelmessige gater og tett, lav trehusbebyggelse. Navnet kommer antagelig av at det har vokst einer der.

På 1700-tallet ble Enerhaugen beskrevet som en haug med usle husmannshytter. Disse lå under Oslo ladegård. Forvandlingen fra gårdsdrift på husmannsplassene til forstadsbebyggelse startet da lensmann Barthold Nicolai Knoph i 1811 kjøpte plassen Ulvebråten og delte eiendommen i tre. I 1815 ble haugen videre inndelt i 70 parseller av eieren Jørgen Young, og utbyggingen skjøt virkelig fart. Folketallet vokste raskt, og det var de fattigste blant byens befolkning som fikk seg husrom i forstedene. Fortetting, dårlige vann- og kloakkforhold og armod gjorde levekårene dårlige. Det var rundt 1850 bare en gate på Enerhaugen, Smedgata. Fra den tid begynte bebyggelsen også å spre seg utover høydedraget, og nye gater og smug ble anlagt etter behov, uten noen regulering. Vann måtte hentes fra vannpostene på Galgeberg. Under koleraepidemiene på 1800-tallet var Enerhaugen sammen med Bergfjerdingen og Pipervika blant de hardest rammede områdene.

Kriminalitet, drukkenskap og andre ordensproblemer hørte til hverdagen, og området ble derfor lagt under byens politi. Aker herred hadde ansvar for fattigforsorgen på Enerhaugen, som lå under Grønlands Fattigdistrict. Det kom også private tiltak, som opprettelsen av asylet for foreldreløse barn i 1843. I 1850 grunnla Honoratus Halling arbeiderforeningen Enerhaugens Samfund. Han klarte å utkonkurrere Marcus Thranes arbeiderforening, som ellers hadde stor framgang i fattige forstadsområder. Kart: Enerhaugen i 1860, året etter at området ble innlemmet i Christiania. Rundt 1850 var det bare ei gate på Enerhaugen, Smedgata. Kart av I. W. G. Næser (1861)

Med innlemmelsen av området i byen i 1859 kom det en del forbedringer. En av de viktigste var at det kom vann- og kloakkledninger dit, hvilket gjorde mye for folks helse. Det kom også en del ny bebyggelse i 1870- og 1880-åra, slik at murblokker på tre-fire etasjer erstattet gammel trehusbebyggelse på østsida av Smedgata og noen andre steder. Ellers ble Enerhaugen i liten grad forandret fram til rundt 1960. Foto: Bergljot Sinding 1959.

Omkring 1960 ble Enerhaugen sanert, etter reguleringsplan utarbeidet av arkitektene Kjell Lund og Nils Haugstveit. Det var en omstridt sanering, for den fjernet et gammelt bymiljø fullstendig. Men husene var så dårlige at de var helsefarlige å bo i, og mange hadde ikke innlagt vann og kloakk. Bystyret vedtok derfor en full sanering. OBOS reiste seks boligblokker på mellom fire og femten etasjer i området. St. Hallvard katolske kirke, som er menighetskirke for Oslos østlige bydeler og deler av Akershus, og det tilhørende fransiskanerklosteret, sto ferdig i 1966. Foto: Enerhaugen med OBOS-blokker sett fra Ekeberg. Stig Rune Pedersen.

Fortidsminneforeningen forsøkte å bevare en del av det gamle trehusmiljøet på vestskråningen, men dette ble avvist av bystyret. Bare Grønland gamlehjem i Smedgata 30 fikk stå. En del av den tidligere bebyggelsen ble flyttet og gjenreist på Norsk Folkemuseum.

Kilde: Lokalhistoriewiki.